Da Lawra Somby var 17 år gammel hørte han faren sin beklage seg over at ingen fra de yngre generasjonene ville drive med noe så vakkert som joiking. Han tok sukket som en personlig utfordring, og satte seg ned for å lære seg faget. Åtte år senere står Somby på terskelen til en internasjonal musikerkarriere, og 21. november slipper han og Sara Marielle Gaup debutalbumet ”Adjagas”. I dag, torsdag 3. november, spiller de på Oslo World Music Festival.

Adjagas 2 (foto: Knut Åserud)

Av Øyvind Holen

Adjagas er et ferskt band, men har allerede opparbeidet en imponerende merittliste. De varmet opp for Kaizers Orchestra på Prekestolen under Bylarm i 2005, noe som igjen førte til en invitasjon til å åpne Glastonbury-festivalen i England (konserten ble avlyst på grunn av dårlig vær). Så joiket de under Mandela-konserten i Trondheim, og i kveld, torsdag 3. november, spiller de med sibirske Yat-Kha på Oslo World Music Festival. 21. november kommer debutalbumet Adjagas på Wireless Records, via Trust Me Records, 2. desember varmer de opp for Madrugada i Oslo Spektrum og i mars/april 2006 blir det norgesturné i regi av Rikskonsertene.

Adjagas passer som hånd i hanske til Madrugada, i alle fall språklig sett. ”Madrugada” er spansk for den blå timen før soloppgang, selv beskrevet av bandet som det ”øyeblikket av stille ettertenksomhet eller resignasjon når du burde vært i seng for lenge siden.” ”Adjagas” på sin side er et samisk ord for den mentale tilstanden mellom søvn og våkenhet. En tilstand Lawra Somby skriver sine fleste joiker i.

— Adjagas betyr nesten det samme som madrugada, det er den tilstanden du er i mens du våkner eller like før du sovner. De fleste av mine joiker oppstår i denne tilstanden, helst sent på natta, og det er ikke bestandig jeg er klar over hva de handler om før de er skrevet ferdig. Deretter skriver vi musikk til joikene, hvor vi tar utgangspunktet i følelsene i hver joik, forklarer Somby.

Fra dub til hardcore

Debutalbumet er spilt inn i Lars Liens studio med Andreas Mjøs (Jaga Jazzist) i produsentstolen. Bandet for øvrig, Sara Marielle Gaup (joik), Paal Fagerheim (gitar), Juhani Silvola (gitar) og Timo Silvola (perkusjon), har bakgrunn fra både hardcore, hiphop, dub og jaz, og musikken ligger langt unna world music/jazz/elektronika-feltet vi kjenner igjen fra artister som Mari Boine og Frode Fjellheims Transjoik. Selv hører Somby ekko fra reggae, rock og country.

— Bandet er veldig spredt musikalsk. Timo spiller i hardcorebandet Onkel Huff fra Tromsø, Juhani studerer jazz og Paal er veldig interessert i hiphop og dub. I tillegg har Andreas Mjøs bidratt med en countryaktig vri på flere av låtene, mens jeg selv hører veldig mye på reggae om dagen.

— Så det er altså ikke tilfeldig at debutsinglen ”Mun Ja Mun”, som er sørsamisk for ”jeg og jeg”, spiller bevisst på rastafarianernes ”I and I”-uttrykk innen reggae?

— Det er veldig bevisst, og du er faktisk den første som ser den parallellen. Låta begynte som en dub, men så forandret den seg. ”Jeg og jeg” er ikke et samisk uttrykk, men er direkte oversatt fra jamaicansk. Men i uttrykket ligger en dobbelbetydning som jeg kjenner meg igjen i. Jeg er halvt sørsame og nordsame, og det er to forskjellige verdener, med språk som står like langt fra hverandre som norsk og tysk. Sørsamene holdt til fra Hedmark til Nordland,men er i dag en kultur som er i ferd med å forsvinne helt. ”Jeg og jeg” viser til at jeg er både nordsame og sørsame, samtid som det viser til et større ”vi” – det sørsamiske folket. Jeg har sørsamisk bakgrunn, men vet ikke så mye verken språk eller historie. Følelsen minner meg om Ringenes herre, da alvene forlater Midgard. Jeg har den samme følelse av tap i forhold til mine sørsamiske røtter, sier Somby.

Alvespråk

Ifølge samisk mytologi er da joik også opprinnelig et alveaktig språk, overlatt til samene av det alveaktige folkeslaget ulda. De skal ha eksistert i en annen dimensjon enn vår, men i samme tid og på samme sted. Dermed er det bare de færreste forunt å få se uldaene og deres hvite reinflokker.

— Da vi hadde besøk av en venn, skrøt han plutselig av de flotte hvite reinene han så utenfor bilvinduet. Men da vi andre så etter, var det ingen av oss som så en eneste rein, smiler Somby.

Men la oss komme oss ned på jorda igjen. Joik høres kanskje ut som et alvespråk, men hva er det egentlig? De fleste av oss kjenner jo bare toppen av isfjellet.

— Joik er en samisk musikkform, og finnes i form av mange forskjellige sjangre. Det er en måte å uttrykke sine følelser på, og følelser er jo så mangfoldige. Joik er flere forskjellige teknikker som brukes for å uttrykke forskjellige følelser. Skal man oversette til vanlig musikkforståelse, spenner joik fra hardcore til ballader. Der stemmen prøver å være sitt eget band, med egne rytmemarkeringer, bassgang og en høyere diskantaktig melodisløyfe.

Somby vokste opp i Oslo, med en habil joiker som far, men selv joiket han ikke det hele tatt før han var 17 år gammel. Lysten oppsto etter at faren hadde vært konferansier under et større arrangement i Karasjok, der han beklaget seg over at det var så få ungdommer som ønsket å drive med noe så vakkert som joiking.

— Jeg tok det som en personlig utfordring, og satte meg ned med en kassett med klassisk joiking, spilt inn av grandonkelen min, Nils Porsanger. Jeg hørte på den uavbrutt, men først etter en uke klarte jeg å gripe fatt i én av joikene på kassetten. Jeg øvde i full hemmelighet for faren min, og først etter tre måneder viste jeg hva jeg kunne under en urbefolkningsuke i FN-regi; i Geneve, Sveits.

Sett på som synd

Faren ble imponert, og Somby fortsatte å joike. Men han mener joiking fortsatt er en stigmatisert uttrykksform blant samene, og legger mye av skylden på læstadianismen som red besteforeldregenerasjonen.

— Den religiøse vekkelsen i sameland gjorde at kortspill, sang og dans ble ansett som synd, og derfor ble joiking sett ned på. Det var bare utskuddene, rebellene og fyllikene som holdt tradisjonen i live, og joiken er fortsatt veldig skadeskutt som følge av dette. Jeg kan telle dagens unge joikere i Sameland på fingrene.

Joiking var faktisk forbudt på flere skoler i Finnmark helt til 1970-tallet, og da Tanabreddens Ungdom i 1974 spilte inn joik på plate var det banebrytende på flere vis. Ikke bare i det samiske samfunnet, for flere av låtene endte faktisk på Norsktoppen.

Lawra Somby kjenner godt til Tanabreddens Ungdom, men for ham symboliserer de også begynnelsen på kommersialiseringen av joiketradisjonene. Her tok man tradisjonelle joiker og banket dem inn i lettfordøyelig 4/4-innpakning, en forflatningsprosess som fikk sitt høydepunkt da Sverre Kjeldsberg og Mattis Hætta vant den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1980 med ”Samid Ædnan”. Si joik til en tilfeldig forbipasserende i dag, og sjansen er fortsatt stor for at han begynner å nynne på nettopp denne låta.

— Jeg har ikke noe sans for moderniseringer av tradisjonelle joiker, og det er derfor vi utelukkende skriver helt nye joiker. Vi rører ikke de gamle joikene.

Større kraft enn krutt

— Men er du ikke enig i tekstlinja til Sverre Kjeldsberg, at ”joik har større kraft enn krutt”.

— Hehe! Jo, det stemmer, og både Mattis Hætta og Tanabreddens ungdom bidro til å gjøre joiking kjent blant et vanlig publikum. Det var kjempebra, og det ligger både en stolthet over det å være same og et banebrytende arbeid bak denne musikken. Samtidig er det blitt så stort og kjent, at de står litt i veien for den ekte og opprinnelige joiken. Vi har heller ikke gjort vår musikk så avansert som vi kanskje kunne ha gjort, for litt kompromisser må man jo gjøre. Men for vår del er det mer snakk om samhandling og samarbeid, og ikke noe markedstilpassing. Adjagas lager ny musikk, og er ikke noe museum.

Adjagas er også blitt et våpen i Marit Karlsens pågående konflikt med NRK P3, og nylig kastet hun hansken og utfordret Håkon Moslet og kompani til å sette ”Mun Ja Mun” på spillelistene. Låta er allerede spilt på P1 og P2, men på P3 er det enn så lenge lite samisk joik å høre. Men hva synes egentlig Somby å bli brukt på denne måten i en bransjekrangel?

— Det har vi ærlig talt ikke hatt så mye kontroll over, og er heller ikke noe vi tenker så mye på.

Publisert:

Del: