nyMusikk Bergen yter godt formidlingsarbeid der barna medvirker. Men hva er intensjonen?

Framføring under nyMusikk Bergens jubileum høst 2018, Krapyl-serien. Dansere fra Langhaugen videregående skole, © nyMusikk Bergen/Thor Brødreskift

I snart et halvt år har jeg fulgt de fleste av nyMusikk Bergens barnearrangementer, som går under navnet Krapyl.

Første arrangement ut var under lokalforeningens 40-årsjubileumsfestival i september 2018, der barn i alderen åtte til atten kunne melde seg på Krapyls komposisjonsverksted på Bergen biblioteks Urom.

Arrangementet var populært, med ti stykker på venteliste til kun ti plasser i utgangspunktet.

For primus motor i Krapyl, pianist og formidler Else Olsen Storesund, er dette en lett match.

Hun er vant til å forholde seg til to skoleklasser på en gang, altså så mange som 50 barneskoleelever, når hun jobber for BIT20 Ensembles skoleprosjekt «Vi komponerer».

Else Olsen Storesund, © Tonje Li

Annerledes med Krapyl-komposisjonsverkstedet er at barna ikke skal spille selv, med mindre de ønsker det.

Tanken er at barna skal skape, og at to voksne, profesjonelle musikere – perkusjonist Owen Weaver og gitarist John Hegre – skal fremføre verkene. Sammen med Olsen Storesund veileder komponist Alan Ó Raghallaigh barna i prosessen.

Byggeklosser
De fire voksne holder en introduksjon for barna, og spør hva komposisjon er.

Det kommer mange innspill, og de blir enige om at det betyr å bygge av lyd, slik en gjør med lego eller byggeklosser – eller med de mange klosseputene som ligger rundt omkring på Urom, som barna elsker, og bygger flittig med i pausen.

Ordet byggeklosser er med fra starten, og på spørsmål om hva som utgjør byggeklossene i musikken, er et av barna rask med å nevne noter.

Konseptet ønsker imidlertid å frigjøre barna fra noter, fra tanken om at en må spille riktig, og Olsen Storesund snakker med barna om at lyder kan representeres på mange ulike måter.

Denne dagen har nyMusikk fått bunker med bøker som er kassert fra bibliotekets samling, og som de kan få klippe i for så å sette sammen til sine egne komposisjoner.

Weaver og Hegre spiller en minikonsert der de viser bredden av klanger i instrumentene sine. Weaver har et arsenal av ulike trommer, klokkespill og andre småinstrumenter, som bjeller og triangel.

Hegre spiller el-gitar, har med mange pedaler og looper litt. Sammen skaper de musikk som er delvis rytmisk, delvis mer flytende, tidvis repetitiv og iblant lyrisk.

Krapyls komposisjonsverksted, © Krapyl, nyMusikk Bergen

Musikk som stemninger
I etterkant av denne korte konserten har barna mange assosiasjoner.

Når musikerne blir spurt om de har øvd mye, og må innrømme at de faktisk ikke har øvd i det hele tatt, bare improvisert, utløser det en samtale om hva improvisasjon er, og hvordan en kan dikte med annet enn lyd.

Olsen Storesund får barna til å fundere over musikk som språk, om at en kan synge før en lærer noter, og at en kan snakke før en lærer å lese.

Barna er enige om at musikken kan være med og fortelle noe, gi ulike opplevelser. Sammen lager de en liste over stemninger, som spennende, irriterende, fin, rolig, fortellende.

Hegre og Weaver spiller disse stemningene mens barna velger på listen. Etter hvert setter barna seg i grupper eller aleine, klipper bilder ut av bøkene og limer på store, blanke ark der hvert bilde kan være en lyd.

De fleste jobber rolig og konsentrert, og når jeg går rundt og prater med dem mens de pusler med partiturene sine, uttrykker flere at det er gøy å skulle få sjefe litt med de voksne og fortelle dem hvordan de skal spille.

Alle er dypt engasjerte i bildesammensetningene sine. Noen ark forteller en historie, andre er en samling frittstående stemninger.

Enkelte av barna skriver ord eller fraser under, mens andre lar bildene tale for seg selv.

Noter – Krapyls komposisjonsverksted, © Krapyl, nyMusikk Bergen

Selv om det ikke er obligatorisk, ønsker flere av barna å spille med på sitt eget og noen av de andres verk. Både cello, hardingfele og el-gitar er representert.

De voksne lar barna få tid og rom til å leke seg. De gir dem noen tips, men reagerer ikke på alle nye lyder som skapes, de lar dem pusle og prøve seg frem. Barna virker fortrolige med å improvisere.

Katter og støvsuger
To av verkene handler om katter, og en av cellistene eksperimenterer med mjauende glissandoer.

Et av barna har diktet en historie om en snill klovn som etter hvert blir ond. En hardingfeleslått er klovnens tema.

Etter hvert som klovnen blir ondere, oppfordrer Olsen Storesund barna til å spille på mer ”forbudte” måter, og lage sånne lyder som spillelæreren ikke liker, hvorpå barna begynner å lage skrapelyder med stor innlevelse.

Ett verk har tittelen “Big Bang”, og tar for seg hele menneskets evolusjon, fra det store smellet til sløving foran fjernsynet. Et annet barn har latt seg inspirere av den vakre naturen på familiens landsted.

Når barnet som spiller el-gitar vil ha lyder av lyn og torden, får det låne Hegres pedaler og prøve seg frem med effekter.

Et barn som har eksperimentert med å lage musikk på støvsugeren hjemme ønsker å jobbe videre med det. Perkusjonisten Weaver tar mer enn gjerne utfordringen. Han mener støvsugerstykket blir et perfekt eksempel på at ”musikk er mange lyder”, og har dessuten spilt på støvsuger flere ganger før, blant annet i et ekte støvsugerorkester.

Weaver understreker at slagverkere ofte spiller på instrumenter som ikke vanligvis ses på som instrumenter, og som ikke nødvendigvis er laget for å fungere som instrumenter.

Barnet forklarer hva det har gjort hjemme, og kommer med ideer. Weaver demonstrerer for de andre barna forskjellige lyder en kan lage på støvsugeren.

Han legger fingrene foran åpningen for å skape ulik tonehøyde og prompeaktig lyd, jobber rytmisk ved å slå med flat hånd på åpningen. Når han lar t-skjorten sin suges inn og ut av røret oppstår det enda flere lyder.

Krapyls komposisjonsverksted – Stykke for to støvsugere testes, © Krapyl, nyMusikk Bergen

Barna synes ikke dette er rart – å leke med en støvsuger er nok ganske hverdagslig for dem. Weaver skrur opp og ned intensiteten på luftstrømmen. Etter instruksjoner fra barnet oppstår lyder som nærmest minner om elefantbrøl. Til slutt får komposisjonen et navn: “Støv”.

De to voksne musikerne tar jobben sin seriøst: De noterer underveis, og vil hele tiden tilpasse spillet etter barnas ønsker.

På et tidspunkt drømmer Hegre seg bort mens han spiller, og ser ikke at Olsen Storesund gir tegn til at de skal avslutte. Barna blir også revet med – etter å ha fått instruere sitt eget verk utbryter et av dem: ”Det ble bedre enn jeg kunne forestilt meg!”

Komposisjonen “Støv” – Krapyls komposisjonsverksted, © Krapyl, nyMusikk Bergen

Inspirasjon og konsentrasjon
Olsen Storesund har en simultankapasitet av en annen verden, og er helt rå med barn: Hun gir dem mye frihet og mange små idékorn, men styrer dem ikke for mye i den musikalske veiledningen.

På den måten skaper barna svært forskjellige verk som avspeiler personligheten til hver enkelt, og som de virker oppriktig stolte over.

Alle de voksne medvirkende gjør det tydelig at barna får bestemme, ikke bare gjennom det de sier, men også i kraft av sin væremåte, idet de utstråler nysgjerrighet og åpenhet.

”Ekte musikere må vente på tur”, forteller Olsen Storesund når gjennomgåelsen av verkene starter.

Flere av barna baser rundt blant putene og har vanskelig for å sitte stille når komposisjonene gjennomgås, til og med når det er deres egen.

Det betyr ikke nødvendigvis at de er uinteresserte, snarere virker det som et uttrykk for at de er fortrolige og trygge i situasjonen. Tre timer er tross alt lenge å holde konsentrasjonen for enhver som jobber kreativt.

Når klokken bikker tre, venter flere nysgjerrige foreldre utenfor glassdørene. Jeg er spent på hva foreldrene kommer til å synes om komposisjonene – er de like fortrolige med den frie formen som barna synes å være?

Tid for konsert
Både foreldre, besteforeldre og andre interesserte får høre verkene fremført noen uker seinere, under nyMusikks 40-årsjubileumsfestival.

Framføring av komposisjonen “Støv”, © Thor Brødreskift/nyMusikk Bergen

Ved arrangementet urfremfører barn musikk skrevet av voksne, og voksne urfremfører musikk skrevet av barn.

Elever fra Kongshaug musikkgymnas og danselinjen ved Langhaugen skole deltar også.

Elever fra Kongshaug musikklgymnas, © Thor Brødreskift / nyMusikk Bergen

Olsen Storesund presenterer kort prosjektet og de ulike verkene ved at musikerne spiller små kjennetegn fra de ulike komposisjonene. I beskrivelsen av prosessen understreker hun hvor viktig det er at barna skal bli tatt seriøst og behandles akkurat som de voksne.

Dette er et mantra som ofte går igjen i snakk om kunst for barn.

Men hva mener en egentlig når en sier at det ikke skal gjøres forskjell på barn og voksne?

Noen av de unge komponistene og utøverne fra komposisjonsverkstedet, © Thor Brødreskift / nyMusikkBergen

I praksis gjøres det tydelige forskjeller under konserten. Barnas verk fremføres i én bolk, og overgangene blir ikke like tydelige som i fremføringene av de voksnes komposisjoner.

Alle de medvirkende er på scenen under hele timen konserten varer, og det blir mer venting for barna ettersom de ikke spiller med på like mye som de voksne. Barna som deltar sitter litt bortgjemt, og blir nærmest som kulisser i sine egne verk.

Krapyl – konsert under nyMusikk Bergens 40-årsjubileum høst 2018, © Thor Brødreskift / nyMusikk Bergen

Ville en behandlet voksne opphavspersoner og utøvere på denne måten under deres egen urfremføring?

Organisasjon versus komposisjon?
Konserten der barnas verk fremføres var den best besøkte på jubileumsfestivalen, som fant sted fra 28. september til 4. oktober i fjor.

At det regner nærmest uopphørlig hele festivaluken hjelper neppe på billettsalget til nyMusikk, men hindrer ikke filmfestivalen BIFF i å sette publikumsrekord i samme tidsrom.

Ved konsertene på Bergen Kjøtt er det sjelden flere enn tjue personer i lokalet – musikere og arrangører medregnet. Arrangementene på Gimle, som ligger mer sentralt, er bare litt bedre besøkt.

Det er mye som skurrer ved organiseringen.

Ved en av konsertene opereres det med tre ulike tidspunkt for konsertstart: Alt etter om en sjekker Facebook, nyMusikks hjemmeside eller plakaten på døren til konsertlokalet, kan konserten begynne kl. 18, 19 eller 20. I virkeligheten begynner den nærmere kl. 21.

Foreningen har ikke koblet Facebook-siden sin opp mot de automatisk genererte arrangementskalenderne til Bergens Tidende og Bergensavisen – ved hjelp av få klikk kunne de fått mer synlighet i den lokale dagspressen.

I det forseggjorte heftet som er utgitt i anledning jubileet er det trykket hilsener fra samarbeidspartnere og tidligere styremedlemmer. Jeg undres over at så få av disse er å se på ukens mange konserter.

Ved et mimrearrangement på Hordaland kunstsenter, der det samtales om nyMusikk Bergens fortid, nåtid og samtid, er imidlertid flere representert.

De oppmøtte snakker mye om hvor vanskelig det har vært å skaffe midler, og om hvordan argumentet ”dere trekker ikke nok publikum” har gått igjen i søknadsprosesser.

På et tidspunkt leses det høyt fra Roar Slettelands bidrag til heftet, der han understreker at musikken må være det viktigste for foreningen, ikke antall betalende gjester.

Han hevder nyMusikk har klart å styre unna å utvikle en forutsigbar programprofil ved at ”den organisatoriske kompetansen går tapt med jevne mellomrom etter hvert som stadig nye ildsjeler fulle av eksperimentvilje og nysgjerrighet dukker opp, folk som må lære seg alt på nytt”.

Det å sette organisatorisk kompetanse opp mot kunstnerisk nyskaping og engasjement på denne måten fremstår som en utdatert og snobbete holdning som nyMusikk burde holde seg for god for.

Slik kokettering bidrar til å forsterke de mange fordommene mot nymusikkmiljøet, og gjør det en bjørnetjeneste.

Heldigvis har Bergen andre institusjoner for ny musikk med et sunnere syn på formidlings- og informasjonsarbeid, som Borealis og BIT20.

Musikkmaskin og improstorband
Også ved arrangementet «Meidells musikkmaskin» er det oppgitt to ulike tidspunkt for konsertstart – ett på Facebook, og ett på hjemmesiden. Oppmøtet er middels.

Gitarist og komponist Stephan Meidell har utviklet en interaktiv konsertinstallasjon med ”små elektroniske kryp” som skal hjelpe ham å lære å spille piano, forklarer han for barna.

Han har satt sammen forskjellige små roboter, maskiner og motorer som aktiveres ved hjelp av knapper, lyser opp og spiller på et for anledningen åpnet piano, slik at alle strengene ”insektene” slår an er synlige for publikum.

Etter hvert får også barna være med og spille.

I Urom denne lørdagen er det svært få ansikter jeg ikke har sett før, og jeg kan ikke unngå å tenke på alle småbarnsfamiliene jeg kjenner som sikkert gjerne hadde deltatt på arrangementet – hadde de visst at det fant sted.

Det første Krapyl-arrangementet i det nye året er overraskende godt besøkt.

Det mannsterke Bergen Impro Storband har rigget seg til i noterommet på bibliotekets musikkavdeling, og dagens konsept er enkelt: Barna skal få dirigere musikerne.

Det mangler ikke på barn som vil prøve, og mot slutten av den drøye halvtimen må utøverne la flere komme opp og dirigere samtidig.

Alle får utdelt ekte dirigentstokker, og instruksjonene er få. Bandet har et stort repertoar å ta av når barna prøver seg frem med stadig flere bevegelser.

Å samarbeide med biblioteket om arrangementer er en god idé.

Når ny musikk presenteres på en interaktiv måte i bibliotekets prime time for barnefamilier, og slik gjøres gratis og tilgjengelig, kan det åpne opp for nye publikummere som ikke kjenner til foreningens virksomhet.

Ved det siste av arrangementene jeg besøker på biblioteket, er jeg redd virkningen kan være den motsatte – at publikum skremmes bort.

Voksenkonserter for barn
Krapyls konsert med saksofonkvartetten NoXaS og sanger Berit Norbakken Solset er også fullsatt.

Dessverre er det lite ved konserten som tar hensyn til barns behov. Før de begynner å spille det nyskrevne stykket “Wræpp” av Jon Øivind Nes, holder utøverne en kort introduksjon om forskjellen mellom de fire saksofonene.

Ellers er det ingen henvendelse underveis i fremføringen, og jeg tviler på at noen av smårollingene har forstått forklaringen om at komponisten har tatt i bruk kvarttoner.

Når Norbakken Solset innleder med noen ord om at det er lov å be om hjelp iblant, for så å fremføre Karin Rehnqvists verk “Ock av törnen” der jeg-et på svensk henvender seg til en gud og ber om nåde, blir det så søkt at det nesten er komisk.

Lyden av fire saksofoner i det lille noterommet er dessuten altfor høy, til og med for meg.

Norbakken Solset forsikrer barna om at de får lov til å holde seg for ørene, og noen foreldre holder også for sine barns ører med en bekymret mine under de mest høylytte partiene.

Det samme repertoaret skal spilles på en kveldskonsert i Bergen kunsthall.

Bildet er fra et tidligere komposisjonsverksted i Krapyl-serien, “Spøkelseshesten”, © Synnøve Sagafoss / nyMusikk Bergen

På Facebook-siden sin skriver nyMusikk at konsertene på biblioteket er “vanlige” konserter tilrettelagt for hele familien.

I et intervju med TV Vest i forbindelse med Bergen Impro Orkesters konsert, forteller Olsen Storesund at nyMusikk har en ordning med dobbeltkonserter, slik at barna får høre samme repertoar som de voksne får høre seinere på kvelden eller kvelden før.

Tanken er at barna skal tas like seriøst som de voksne – kun lydstyrken og lengden på konserten justeres. ”Vi har ikke barnediskriminering”, hevder hun.

Jeg stiller meg spørrende til denne uviljen til å tilpasse konserter til et ungt publikum.

Hva er galt med å gi barna innganger til musikken, å hjelpe dem å bli fortrolig med en sjanger ved å bruke et språk de forstår?

Hvordan kan det være diskriminerende å forvente at utøvere henvender seg til barn på en litt annen måte enn et voksent publikum?

Hva ønsker en å oppnå med en slik dogmatisk avvisning av de pedagogiske hjelpemidlene som gjerne tas i bruk i annen musikkformidling for barn? Og hvorfor kan ikke en konsertsituasjon tilrettelegges for en målgruppe når et komposisjonsverksted kan det?

For meg fremstår dette mindre som en fruktbar musikkformidlingsidé, og mer som en fruktbar måte å lage budsjett på, der en kan søke om penger fra flere ulike støtteordninger til samme booking ved å klemme inn en ”barnekonsert” i tillegg til voksenkonserten.

Ville nyMusikk være villig til å snu om på premissene for denne fremgangsmåten, ved å booke en konsert som vanligvis spilles for barn, for så å la utøverne fremføre akkurat samme sett for voksne?

Eller arrangere improdirigering og komposisjonsverksted for voksne med samme opplegg som for barna?

nyMusikk Bergen, © nyMusikk Bergen / Thor Brødreskift

Etter å ha besøkt fem av nyMusikks seks arrangementer rettet mot barn det siste halve året, sitter jeg igjen med en svært blandet følelse.

På den ene siden er Else Olsen Storesund en enorm ressurs i det bergenske miljøet for formidling av ny musikk for barn. Hun har med seg flere ildsjeler med mange gode ideer og mange dugnadstimer bak seg.

På den andre siden tror jeg den inkonsekvente tilnærmingen til skillet mellom musikk for voksne og musikk for barn kan skremme bort mange potensielle publikummere.

Foreningen har dessuten ennå en lang vei å gå når det gjelder det organisatoriske og arrangementstekniske.

Et mer målrettet arbeid for rekruttering av publikum og formidling for barn trengs dersom det skal komme nye friske krefter til før 50-årsjubileet, som finner sted allerede i 2026.

Under researchen til høstens jubileumsfestival kom det nemlig frem at nyMusikk Bergen ikke ble stiftet i 1978, slik styret opprinnelig hadde trodd, men i 1976.

Dermed var 40-årsjubileet egentlig et 42-årsjubileum – og foreningen har fått befestet sitt image som en noe uorganisert gjeng.

Publisert:

Del: