Minimalistisk musikk og maksimal spilleglede

Vanligvis trives jeg best bakerst i konsertsalen eller på hjemmekontoret. Men plutselig sitter jeg der med fiolinen min midt i et høylytt 43 personers orkester, med en bandeonist bak meg, en ipadist foran meg, og helt fremst: en ensembleleder i psykedelisk sekstitallsskjorte, viftende på nummererte lapper som skal skape orden i kaoset – og jeg nyter musikken på en annerledes måte enn ellers.

Klassiker på ny måte
La oss ta det fra begynnelsen. Terry Rileys stykke In C fra 1964 regnes som et av de første verkene innen minimalismen i kunstmusikken, og har inspirert flere komponister og utøvere i mange sjangre.

Denne søndagsettermiddagen skal verket fremføres i Grieghallens Peer Gynt-sal, som et helt nytt forsøk innen BIT20s publikumsarbeid. BIT20s eneste krav til den som ønsker å delta på prosjektet er at en er over 13 år og kan spille en C-durskala. Det er satt av fire timer til gruppeprøver, fellesprøve og lønsj, og den påfølgende konserten er åpen for alle.

BIT20 Ensembles kunstneriske leder, Trond Madsen, holder en innledning der han forteller om stykket og avslører at ingen helt vet hva som kommer til å skje, men at ensemblet har store forventninger til seg selv og til prosjektet. Samtidig understreker han at det vi skal gjøre denne dagen er helt ufarlig.

Begeistringen hans er smittsom. Han bruker uttrykk som ”musikalsk kaleidoskop”, og det blir god stemning når han viser frem et par av ensemblemedlemmenes antrekk, som skal stå i stil med musikken.

Prøvelser på prøven
Etter den korte introduksjonen blir vi fordelt på øvingsrom i Grieghallen for gruppeprøver. Strykergruppen er relativt liten, med fire faste BIT20-medlemmer og kun tre påmeldte deltakere, hvorav en er doktorgradsstipendiat i fiolin. Selv har jeg ikke rørt fiolinen min på lenge og bruker lang tid på i det hele tatt å få stemt den.

Ungdomstiden da jeg ofte var på både spilletimer og orkesterøvinger i Grieghallen og var lommekjent i gangene føles nesten som et tidligere liv. Jeg blir keitete og selvbevisst – her skal jeg med ett sitte og liksom øve sammen med folk jeg vanligvis skriver anmeldelser om…

Koordinasjonen min er elendig, buehånden henger ikke med i de hurtige partiene og jeg må jukse på sekstendedelene. Etter hvert blir imidlertid mine egne komplekser overskygget av gleden ved samspillet, og når vi rigger oss opp i Peer Gynt-salen for generalprøven sammen med alle de andre, er all nervøsitet erstattet av glad forventning.

Partituret består av 53 celler av ulik lengde. Madsen står foran ensemblet med nummererte lapper som indikerer hvilke celler som til enhver tid kan spilles. Det er lagt opp til overlapping mellom cellene, og hver utøver kan repetere en celle så mange ganger hen vil, helt til nummerlappen fjernes fra Madsens notestativ. Maksimalt kan tre celler spilles samtidig, mens det noen ganger kun er én nummerlapp oppe av gangen. Noen av instrumentene, for eksempel piano og perkusjon, spiller åttendedeler konstant – kun tonen C natura.

På den måten gir de oss andre et holdepunkt å orientere oss etter underveis. Å holde pulsen er den eneste strenge instruksjonen, ellers kan eneren være hvor som helst. Alle kan dessuten når som helst frigjøre seg fra notene og bli med på åttendedelene, eller spille lange C-er dersom en heller vil det.

For å kunne være oppmerksom nok under generalprøven tyr jeg selv til en del C-er eller spiller bare deler av celler – det er også lov. På den måten får jeg sett meg litt rundt i løpet av øvingen og lyttet nærmere til hva de andre gjør.

Jeg blir overrasket over hvor selvsikre og seriøse mange av deltakerne virker. Blant de medvirkende ser jeg ingen tilgjort kulhet, ingen ironisk distanse – kun konsentrasjon blandet med entusiasme.

Meditativ musisering
Når en spiller et verk som In C, kan en være både innadvendt og utadvendt lyttende på en og samme gang.

Den lyttende innstillingen er annerledes enn ved mer tradisjonell improvisasjon: En trenger strengt tatt ikke bry seg om de andres spill, ikke tilpasse seg noen, så lenge en følger pulsen fra rytmeseksjonen og tallhenvisningene til ensemblelederen.

Samtidig kan en la seg inspirere av omgivelsene, tenke på seg selv som en del av en stor lydmasse og flyte med. Madsen viser dessuten også frem lapper med dynamiske instruksjoner, og lar gjerne crescendoene og decrescendoene gå over lang tid.

Det ligger nok møysomt arbeid og en tydelig tanke bak hvilke lapper han bruker når. De gangene alle møtes i én celle, får jeg nærmest frysninger.

Min favoritt blant cellene er nummer 35. Den er lengre enn de andre og kombinerer kjappe sekstendedeler med lange, synkoperte toner. Idet mange av deltakerne møtes i denne cellen, oppstår en ny groove. Når det strengt rytmiske gjengis på så mange ulike måter nesten samtidig, med det første slaget spredt sjenerøst utover i ensemblet, blir det svært suggererende.

Musiseringen vi holder på med føles både meditativ og sosial, og fremstår for meg som en helt egen form for samspill, noe jeg gjerne skulle drevet med oftere.

Dagens besetning
Ensemblet består for anledningen av 43 personer, hvorav 18 er faste medlemmer i BIT20 og 25 er påmeldte deltakere.

For selvtillitens og stemningens skyld er det nok bra at vi er flere amatører enn profesjonelle. Aldersspennet er ganske stort, fra tenåringer til godt voksne. To av deltakerne er mor og datter, noen har meldt seg på sammen med venner, mens en god del kommer aleine og ikke kjenner noen andre deltakere fra før.

Selv om jeg går over gjennomsnittlig ofte på konsert i mange sjangre i og rundt Bergen, er få av ansiktene kjente for meg fra før. Jeg blir positivt overrasket over at så mange fra helt ulike miljøer kjenner til BIT20s arbeid og ønsker å være med på et prosjekt som dette.

Når jeg snakker med folk i pausene, kommer det frem at noen er glade amatører, noen studerer musikk, mens andre jobber til daglig med musikk uten å være utøver, slik jeg gjør. Det slår meg at arrangementer som dette – med relativt lav terskel for deltakelse kombinert med høyt nivå på arrangøren – kan bli en god arena for nye møter og samspill.

Besetningen i Peer Gynt-salen denne dagen er den mest brokete jeg har opplevd. Og den lyder helt fantastisk.

Vi er 4 på vokal, 6 på gitar (både akustisk og elektrisk), 1 på el-bass, 1 på ukulele, 1 på bass-ukulele, 5 på fiolin, 1 på bratsj, 1 på cello, 1 på kontrabass, 1 på ipad, 1 på elektronikk, 3 på perkusjon, 2 på piano, 1 på synthesizer, 1 på munnspill, 1 på bandoneon, 4 på klarinett, 1 på fløyte, 1 på obo, 1 på fagott, 1 på horn, 1 på kornett, 2 på trompet og 1 på trombone. Antagelig har verket aldri før blitt fremført av nøyaktig denne besetningen – det er vakkert å tenke på og jeg får følelsen av å være med på noe helt unikt.

Vi komponerer
For å få så ulike perspektiv som mulig, pakker jeg ned fiolinen etter generalprøven og setter meg blant publikum under konserten.

Den åpner med et annet minimalistisk verk, skapt av elever ved Seljedalen skole i Bergen i forbindelse med BIT20s skoleprosjekt Vi komponerer. Under ledelse av to voksne fra det utvidete BIT20, Håkon Skjæret og Owen Weaver, har barna i en uke jobbet med å skape musikalske biter som de så har satt sammen.

De synger og spiller på xylofoner, vibrafon, trommer, keyboards, ipads og gitarer. Skjæret gir tegn med lapper i forskjellige farger som indikerer de ulike delene. Akkurat som jeg var på prøvene, er flere av barna litt flaue i starten, før konsentrasjonen tar over og samspillet fanger.

Det er ikke nødvendigvis så stor forskjell på Terry Rileys verk og skolebarnas verk: Den lekne, men meditative tilnærmingen til musikken er like viktig og like tydelig.

Trond Madsen introduserer elevenes bidrag med en liten innføring i hva minimalistisk musikk kan være. Minimalismen er et godt utgangspunkt for å jobbe i gruppe, hevder han.

Det handler om å dele, å ta og gi plass. Sammen skaper en lange linjer av små biter, og det gjelder å finne frem til den rolige musikken. Slik egner minimalismen seg utmerket for et musikkpedagogisk prosjekt, innser jeg.

Sett fra salen
Når de voksne kommer på scenen, fremstår de også litt som barn: utforskende i møte med musikken, kledd i egne klær, noen tygger tyggis og titter opp i taket. Den underlig sjarmerende blandingen av introvert og ekstrovert musisering er påtagelig også når jeg ser ensemblet utenfra.

Musikken oppleves annerledes fra salen – dette er jo faktisk et nytt stykke hver eneste gang det fremføres. Det er rørende å betrakte deltakere som tar pause og bare lytter.

De rytmiske forskyvningene innenfor hver celle føles mer virkningsfulle når jeg både hører dem og ser hele ensemblet spille dem. Overgangene virker enda sterkere på meg, og jeg kjenner det i magen når lyden vokser og tempoet skifter. For en vakker organisme!

BIT20 gjør et viktig arbeid med komponeringsverkstedene på bergenske grunnskoler og ulike kulturarrangementer for barn. Også voksne kan ha godt av å utfordres musikalsk og gis nye møteplasser for samspill.

Når amatører får innta Grieghallen, skaper det motivasjon og stemning. Når de dessuten får samarbeide med profesjonelle musikere, kan det oppstå nye krefter og positive ettervirkninger.

Derfor er Glimt-prosjektet, med både komposisjonsverksted, samspill og konserter, et kjærkomment tilskudd til det bergenske kulturlivet. Jeg ser frem til å følge BIT 20s publikumsarbeid for alle aldersgrupper i det nye året.