Konsertene under sykkel-VM i Bergen var akkurat så forutsigbare som mediene spådde på forhånd. Men hva slags kulturinnslag kan en egentlig forvente av et idrettsarrangement?

Bit20 under Sykkel VM i Bergen Foto: Eivind Senneset / Bergen kommune

Kulturprogrammet til sykkel-VM ble slaktet allerede før mesterskapet begynte: Planleggingen kom i gang for seint, programmeringen var uoriginal, artistene var ikke internasjonalt kjente nok, hvordan kunne de mislykkes i å skaffe Kygo, og så videre.

Få overraskelser
Åpningsseremonien viste raskt at kritikken var berettiget – det ble tidlig tydelig at arrangørene ville få med litt av alt. Et opptak av Helge Jordal som resiterte Nystemten, Bergens nasjonalhymne, innledet det hele. Lars Vaular skulle få ungdommene med, folkemusikkduoen Spindel viste at en slett ikke hadde glemt tradisjonsmusikken, fiolinist Tor Jaran Apold og sanger Tomine Mikkeline Eide gjorde unna den obligatoriske porsjonen Edvard Grieg og Ole Bull, og saksofonist Kjetil Møster bidro til å slå to sjangerfluer i en smekk ved å fremføre en solo som både kunne plasseres i kategoriene jazz og samtidsmusikk.

Effektiv avkrysning på sjekklisten og mye hyllevare, akkurat som fryktet. Ikke at musikerne ikke gjorde en god jobb alle sammen. Men bergenserne har sett det før, og det var bergenserne som utgjorde mesteparten av publikum – ikke utenlandske gjester. Mens solen og snikskytterne skuet over Torgallmenning, fikk Fargespill avslutte seremonien, og arrangørene kunne krysse av på punktet mangfold også. Men hva slags mangfold snakker vi om når alle artister er gjengangere? Og når et og samme ensemble alltid representerer det flerkulturelle når det skjer noe stort i Bergen, til og med i form av samme innslag? Til tross for komplekse rytmer, kan jeg snart både sangen og dansetrinnene til glansnummeret Tunak Tunak utenat. Selv om fremføringene holder høy kvalitet, undrer jeg hva det er en vil formidle med denne programmeringen.

Åpningsseremonien til sykkel-VM minnet bemerkelsesverdig mye om de siste årenes festspillåpninger, med et potpurri av ulike uttrykk uten særlig rød tråd. Er det nødvendig å ha med litt av alt på slike høytidelige åpninger? Kunne en ikke reindyrke noe særegent og skape en helhet snarere enn å haste seg gjennom en drøss innslag som ikke henger sammen? Eller er vi nødt til å venne oss til å se variasjoner av den samme konserten hver gang det skjer noe i den stolte kulturbyen som liker å fremheve sine unike synergier i musikklivet? Kanskje vi kan kalle det Torgallmenning-paradokset?

Jan Eggum under Sykkel VM i Bergen Foto: Eivind Senneset / Bergen kommune

Enda færre overraskelser
De store konsertene på Torgallmenning hver kveld gjennom hele mesterskapet hadde for det meste godt oppmøte, og musikerne lyktes i stor grad i å skape stemning. Til og med den ene(!) dagen det regnet var det flust av folk foran den store scenen på Bergens piazza, da et knippe folkekjære bergensartister ledet an allsang med typiske bergenssanger. De andre kveldene opplevde jeg – til tross for kvalitet – at det hadde blitt tatt trygge valg for å gjøre alle til lags, akkurat som på åpningsseremonien: Jan Eggum representerte byen og visesjangeren, Sigrid Moldestad var folkemusikk-alibi, et knippe artister fra fjorårets VillVillVest-festival viste at arrangørene også ville vise frem nykomlinger, Sjøforsvarets Musikkorps frontet korpsvestlandet, mens kvelden med Bergensrock-tema  utgjorde sjekklistepunktet Bergensbølgen. Må programmet nødvendigvis være forutsigbart for at det skal bli folkefest for alle?

Sykkelløypene strakk seg delvis ut i kystkommunene Askøy, Sund og Øygarden utenfor Bergen, men musikken fra det såkalte ”strilelandet” ble under VM kun representert av bandet Ausekarane, hvis sangtekster er så sexistiske og halvrasistiske at jeg håper ingen i publikum oversatte for eventuelle turister som måtte ha forvillet seg dit. Jeg stakk av – og savnet Ivar Medaas.

Fra konsert på Torgallmenningen i Bergen under Sykkel VM Foto: Eivind Senneset / Bergen kommune

Kygo-faktoren
Hvilken funksjon skal kulturen og musikken egentlig ha under et arrangement som dette? Akkompagnere idretten, samle folket, vise frem noe typisk norsk, vestlandsk og bergensk til turistene (som var langt færre enn en hadde håpet på)? Bør en ha ambisjoner om å skape kunst? På forhånd var det mye snakk om å vise frem hva byen og regionen har å by på, men kulturinnslagene ble ikke vist på tv mer enn i korte glimt. Hadde det da gjort noen forskjell for kultureksporten om en hadde kapret Kygo før han ble booket utenlands?

En god del av kulturprogrammet under VM-uken – særlig den musikalske delen av det – lente seg på det allerede eksisterende tilbudet i Bergen. Arrangørene har støttet diverse prosjekter økonomisk og skrevet dem inn i sitt eget programhefte. Kanskje var dette planen allerede fra starten – eller kanskje ble det en nødløsning som resultat av at planleggingen kom seint i gang?

Spille på sykkel
BIT20 Ensembles sykkelsymfoni var – interessant nok – (sammen med et nykomponert verk av Terje Isungset, se red. note nederst i teksten) det eneste musikalske innslaget på kulturprogrammet som tematiserte sykkelen som gjenstand og sykling som aktivitet, og det svært konkret: Elever fra Ådnemarka skole har sammen med BIT20 komponert et verk der de tar i bruk sykler som instrumenter. Denne konserten ble spilt midt på dagen på en hverdag, og fikk dermed ikke særlig stort publikum. Verket ble oppført første gang på Festspillene, og var resirkulert for anledningen, i tillegg til at det var laget en “sykkelgerilja med BIT20 Klubb”. Når en ser hvor bra det blir når barna blåser i bukkestyrer, ringler på eiker og får ut alle tenkelige og utenkelige lyder av syklene og sykkeldelene på scenen, kan en ikke unngå å drømme om hvor spennende det kunne blitt dersom VM hadde bestilt mer musikk med sykkeltema fra lokale utøvere.

Les også: Fengselsopera i det fri

På samme måte som under Festspillene, var det de små pop-up-arrangementene som bidro mest til en positiv opplevelse av unntakstilstand og folkefest for min del: Mannskoret Arme Riddere som syklet syngende rundt i byen, kantorene fra Domkirken som satte et trøorgel på en sykkelvogn og ledet an salmesykling på Torgallmenning (igjen et resirkulert programpunkt fra åpningen av reformasjonsjubileet), de tre treblåserne fra BIT20 som spilte konsert oppe i trærne på Bergenhus festning – slike små, rare innslag i bybildet kunne det gjerne vært flere av. Særlig med tanke på hvor forutsigbart det var hvor publikum kom til å oppholde seg, kunne det fint latt seg gjøre med flere overraskelser fra kulturprogrammet i nærheten av sykkelløypene, som tross alt snirklet seg gjennom store deler av bykjernen.

Ausekarane under Sykkel VM i Bergen Eivind Senneset / Bergen kommune

Bergensk lydnivå
Når en bor et steinkast fra Bryggen, kan en ikke unngå å få med seg sykkel-VM: De oppblåsbare plastdingsene som publikum slår mot hverandre idet syklistene passerer, kubjellene, heiaropene, speakerstemmene i høyttalerne, syklistene som svisjer forbi, følgebilene og følgemotorsyklene som kommer rasende etter, helikoptrene som svirrer frem og tilbake over sentrum og filmer – det er nok av lyder utenom musikken som bidrar til at lydnivået under et slikt idrettsarrangement blir overveldende nesten hvor enn en beveger seg i sentrum. Til tross for at jeg var syk og måtte holde meg hjemme i noen dager, trengte jeg ikke engang åpne vinduet for å oppleve min egen lille festival i festivalen. Høyttalerne på Torgallmenning var mer enn kraftige nok til at jeg kunne følge settlistene under kveldskonsertene.

Slik lydforurensing av byrommet er et like vanlig problem ved store idrettsarrangementer som økningen i både forsøpling, fyll og prostitusjon Plutselig er sentrum fylt opp av forsterkere. Veier det opp for all støyen at Bryggen er bilfri i noen få dager?

I etterkant er de fleste enige om at sykkel-VM var en gedigen suksess – som folkefest. Bergenserne koste stort sett ræven av seg. Kan en kreve mer? Skal et idrettsarrangement nødvendigvis være kunstnerisk nyskapende? Det må ikke, men det kan. Spesielt i en by som elsker å skryte av sitt kulturliv, hadde det vært mulig å få til langt bedre. Kanskje hadde det også vært lettere for en del av oss å tilgi den pinlige budsjettsprekken dersom vi hadde fått uforglemmelige kulturopplevelser igjen for å holde ut en drøy ukes klaustrofobisk hverdag i sentrumsgatene.

Artikkelen er endret etter at vi ble gjort oppmerksom på at det har blitt foretatt endringer i BIT20s sykkelsymfoni siden oppføringen under Festspillene, og at “Sykkelgerilja med BIT20 Klubb” var spesialbestilt av Sykkel-VM. Vi kom også i skade for å nevne Ephemera i tilknytning til feil konsert. Dette har vi også fjernet.

Anmelderen ønsker også å gjøre oppmerksom på at hun ikke kunne anmelde avslutningsseremonien ettersom Torgalmenningen på grunn av store folkemengder ved medaljeseremonien før konsertstart ble avsperret for ytterligere publikum. Ved denne konserten ble det fremført et verk av Terje Isungset, sammen med bandet MunnHarpun!, hvor en av de medvirkende musikerne spilte på sykkelhjul.

Publisert:

Del: