Hvis nasjonalromantikken skal få all skylda for det som er mainstream i folkemusikken, hva da med kappleiksystemet, skriver Gjermund Kolltveit i dette svaret til Brødrene Kjorstad.

Kappleik, © Wikimedia Commons

Brødrene Kjorstad ikke bare spiller godt, de skriver godt også. I sitt svar på mitt Ballade-innlegg utdyper de sine tanker rundt hvordan de spiller og arrangerer. Men jeg lurer fortsatt på hvor vi kan finne spor etter den svulstige nasjonalromantikken.

Hvis innlegget mitt hadde vært musikkritikk ville jeg selvfølgelig satt meg inn i musikken og lest det medfølgende tekstheftet. Min agenda var å spørre om nasjonalromantikken fortsatt finnes i moderne norsk folkemusikk, på bakgrunn av Spilleroms presentasjon av Hans og Rasmus Kjorstad i sin sending (28.10). Innslaget ble introdusert slik:

– Møt brødreparet Hans og Rasmus Kjorstad, som vil bort fra det nasjonalromantiske og svulstige i folkemusikken, og i stedet få fram råskapen. Og derfor har musikken deres skeiv tonalitet, skeive rytmer og rare former.

Spissformulering
Dette gjorde meg nysgjerrig, og jeg tenkte at her må det være noen som slår inn åpne dører. Innslaget fulgte imidlertid ikke opp innledningen, og jeg ble ikke så mye klokere på hva som eventuelt er nasjonalromantisk og svulstig i folkemusikken. Kjorstad-brødrene var tydeligvis ikke helt komfortable med presentasjonen fra programlederen. Jeg forstår at de ikke ser på seg selv som pionerer og at de ikke mener at alle andre spiller nasjonalromantisk og svulstig musikk.

Det er selvfølgelig min spissformulering – uten å ta inn nyanser og finlesninger av Kjorstadbrødrene, plateselskapet Talik eller NRK – at konsekvensen av presentasjonen, som må bygge på informasjons- eller markedsføringsmateriale, er å hevde at norsk folkemusikk henger fast i nasjonalromantikken.

Hva er nasjonalromantikk?
Det vi tydeligvis ikke er enige om er synet på arrangert folkemusikk, og om elementer i arrangeringsformer kan tilbakeføres til nasjonalromantikken. Hans Kjorstad skriver at «måten å leggje parallelle ters-stemmer til slåttane, ha opplagt planlagte melodiske variasjonar og dynamiske forandringar, bruk av romantiske/svulstige bogestrøk, temperert tonalitet og forutsigbare former» er arrangeringsmåter de oppfatter stammer fra nasjonalromantikken.

Jeg får en følelse av at Kjorstad forveksler nasjonalromantikk med glatthet, mainstream eller rett og slett noe som bare er innarbeidet og tradisjonelt. For eksempel har parallelle terser lenge preget folkelig sang og musisering i en rekke sjangere. Det er dokumentert allerede på 1100-tallet i Magnushymnen fra Orknøyene, og det er en vanlig oppfatning at den tostemte stilen i manuskriptet ikke kom fra kirkemusikken, men fra en folkelig stil i det nordiske området.

Temperert tonalitet og forutsigbare former har ikke noe med nasjonalromantikken å gjøre, direkte. Personlig oppfatter jeg dynamiske forandringer som et moderne innslag i norsk folkemusikk, kanskje særlig i spellemannslag og mindre grupper. Det kan gjerne ha en forbindelse til 1800-tallet, og i hvert fall til klassisk musisering. Det elementet på lista jeg mener gir mest nasjonalromantisk cred må være romantiske/svulstige buestrøk, som gir direkte assosiasjoner til romantikkens fiolinister (som delvis var idealer for de norske konsertspellemennene).

Hvis nasjonalromantikken skal få all skylda for det som er mainstream, hva da med kappleiksystemet? Har ikke kappleikene, med sin enorme betydning i Norge i de siste hundre årene, hatt mer å si for disiplineringen av folkemusikken, inkludert det å konservere A4-formater på bekostning av skeiv tonalitet og andre ting?

Tråder og røtter
Det er jo ikke på kappleiksscenene, men rundt plateselskap som Talik, utdanningsinstitusjoner og i samarbeidet mellom musikere fra ulike miljøer og sjangere at utvikling og fornying skjer i dag. Det at unge folkemusikere uten bunad fornyer musikken sin er heller ikke nytt. Jeg tror nok vi må til den grønne bølgen på 1970-tallet for å finne røttene til dette – som handler om mye. Det finnes åpenbart flere tråder og røtter, men det viktige er at på denne tida skjedde noe fra innsida i folkemusikken som særlig handler om samspill.

Musikere begynte å arrangere med utgangspunkt i folkemusikkens egne premisser. Ei foregangsplate var Per Midtstigen og Ånon Egelands I heitaste slåtten, som fikk Spellemannpris i 1977. Et par år senere startet Hallvard Kvåle plateselskapet Heilo, som fanget opp og var en katalysator for denne nye bølgen av arrangert, men tradisjonell musikk. Pionerene på 1970-tallet trenger ikke nødvendigvis å kanoniseres, men poenget mitt er at de var en sentral del av norsk folkemusikks moderne historie. Fron på 1500-tallet, Böhmen på 1600-tallet eller India er jo også veldig spennende, men ikke like konkret for det vi snakker om her, nemlig arrangering av folkemusikk.

Kjorstad skriver at det er typisk historieløst å dele felespill inn i to kategorier, «folkemusikk» eller «klassisk», «fele» eller «fiolin». Det er jeg helt enig i. Særlig i dag, med utøvere som behersker flere stiler og som ikke lar teknisk dyktighet ødelegge det musikalske uttrykket. Likevel har det gjennom lang tid vært et viktig spenningsfelt mellom skolerte fiolinister og folkelige felespellere, helt fra den italienske fiolinens fødsel og til i dag. Et interessant eksempel som viser at båndene mellom sjangrene ikke alltid er tette, er at en del spellemenn i mellomkrigstida helt naturlig spilte slagere og romantiske svisker som krevde tekniske ferdigheter, side om side med reinlendere og annen dansemusikk. Noen av dem var sikkert litt nasjonalromantisk anlagt, men de var fortsatt folkelige gehørsmusikere.

Kunstig skille
Det blir også litt kunstig, i forlengelsen av dette, å sette et skarpt skille mellom «nasjonalromantisk og svulstig» folkemusikk på den ene siden og «ekte» folkemusikk på den andre. For det første er det vanskelig eller umulig å identifisere nasjonalromantiske elementer i folkemusikken. Da Myllarguten ved flere anledninger spilte i Gamle Logen i Christiania gjorde han bare greiene sine. Det er ikke lett å si om han endret noe som et resultat av den nasjonale stemningen.

For det andre må vi anerkjenne nasjonalromantikken på den måten at uten den, ingen folkemusikk i det hele tatt. Det var gjennom nasjonsbyggingstiden at selve ideen om «folket» og «folkets musikk» kom til, og at innsamling av folkemusikken startet (selv om vi i dag kan være kritiske til hvordan og hvor de samlet). Så på et vis er vi fortsatt nasjonalromantikere. I hvert fall står vi på skuldrene deres.

Hell og lykke
Til slutt: Det var altså markedsføringsstrategi som startet dette. Jeg reagerte på en presentasjon som legger til grunn at nasjonalromantiske og svulstige elementer finnes i moderne folkemusikk, og ikke tar hensyn til alt det som har skjedd gjennom alle årene siden 1800-tallet. På den andre siden: Jeg er ingen BI-mann, men åpen for at det er nettopp hva Talik og brødrene Kjorstad gjør som virker, for å vekke vanlige folk som fortsatt tror norsk folkemusikk er et helt annet sted enn i 2016. I så fall er det helt greit, og det er spesielt bra for Hans og Rasmus Kjorstad og deres debutplate, som jeg ønsker alt hell og lykke. Jeg ser dessuten fram til å høre plata.

Gjermund Kolltveit er uavhengig forsker og forfatter. Har undervist ved Universitetet i Oslo, Høgskolen i Hedmark og Høgskolen i Telemark, og forsket på de reisendes musikk, minoritetsmusikk, fotballsupportersang og munnharper. Han var redaktør for Musikk og tradisjon (2010–2014).

Publisert:

Del: