Operajazzen klarer å fange en aktuell lengsel etter et tryggere og klarere samfunn, skriver sosiolog Nadji Aïssa Khéfif.

Håkon Kornstad

En jazzsaksofonist som synger opera: Det sier sannsynligvis noe om både jazz og opera. Det kunne bety at jazz er blitt allment og at opera er den musikalske elitismens siste forskansning. Det kunne også bety at våre sosiale mål ikke lenger er de samme, og at vi ikke lenger drømmer om et liv preget av endringer, men ønsker oss litt stabilitet.

Det er i hvert fall det jeg som sosiolog tenker når jeg hører jazzsaksofonisten og operasangeren Håkon Kornstad fortelle om sitt møte med opera i TEDx-foredraget han holdt i Oslo i 2012 ; i konserten han ga ved Victoria-nasjonal jazzscene den 16. oktober 2015; og i intervjuet som NRK la til konserten som han ga med Kringkastingsorkestret den 29. oktober 2017.

Mange musikksjangere, som f.eks. punk, disco eller grunge, har satt preg på sin tid. Men Håkon Kornstads jazzutvidelser av operaarier virker å være lyden til en sosial utvikling, og det er dette som jeg vil belyse, fordi det mange kan oppleve som bare et musikalsk eksperiment faktisk er en betydningsfull kunstnerisk prestasjon.

Nadji Aïssa Khefif Foto: Privat

Et møte med opera
Kornstad var verken den første eller den siste å forbinde opera med det utdaterte, med det stive, med det bestående, med lukten av Chanel No. 5 og møllkuler, med alt som en karikatur av en jazzmann er tilbøyelig til å mislike. Selv mannen som satt ved siden av ham i operahuset i New York så ut til å være 150 år gammel.

Men da musikken startet, oppdaget Kornstad en form for autentisitet som hans fordommer ikke lot ham forvente. Han forteller i TEDx-foredraget:

«I was just blown away, by the timelessness of this, by the sheer grandeur of those mothballs smelling sets, and […] by the fact that the singers made the whole room tremble with their voices without using a microphone, or technology, or anything. It was just in them».

Det han hørte var ikke de varme og patinerte kammerstemmene som hjemsøker mørke jazzklubber der man en gang kunne innånde mystisk sigarettrøyk.

Det han hørte var en sangform som tvert imot, som han selv sier til NRK, er «det å brette seg ut», er åpen, er en «arkeologisk [utgraving] ned til grunnsteinen av [s]eg sjøl».

Det finnes i opera en ekshibisjonistisk måte å synge på som er mer diskré i jazz:

I opera frykter man ikke det latterlige. Tvert imot forsøker man å fremstille det seriøse som latterlig. Man føler seg ikke tvunget til å ta det absurde på alvor, som det innimellom kan skje i noen frijazz-konserter.

Hvor ofte har du sett en jazzmann med parykk på hodet, hvit underlagskrem, rouge og leppestift på ansiktet, kledd i silke, knipling og broderi?

Et bristepunkt
Kornstad har ikke importert det kunstige operatiske utseendet til jazzen. Han er jazzmann tross alt: opptatt av autentisitet. Fra opera tok han bare med seg den operatiske stemmen, bare det ekte.

For å skildre hans måte å forene opera med jazz på, kunne man si at han bare spiser rosinene i rosinbollen. Han synger en arie han er glad i, og etterpå bruker han jazz til å strekke denne arien og til å stramme den tilbake til sin opprinnelig og gjenkjennelig tilstand.

Metoden er ikke ny, men tillater ham å vise at han behersker to ulike elitistiske musikksjangere med henholdsvis to ulike instrumenter.

Jazzsaksofonisten viser at han er en operasanger i tillegg.

Grensen mellom det avdekkede og det uavdekkede flytter seg. Det er alltid en mindre russisk dukke inni den forrige. Det er alltid mer autentisitet å oppnå i det som allerede fremstår som autentisk.

Da Kornstad lærte opera var det for å føle seg i grenseland igjen. Nå som han kan synge opera i tillegg til å kunne spille jazz, kan han føle seg som en ny foregangsmann. Som han selv sier, føler han seg som en «rebel inside a rebel», som en form for «Russian rebel doll».

Dette argumentet innebærer at jazz i seg selv en gang var grensen. Dette innebærer også at forholdet mellom jazz og opera som Kornstad definerer med sin kombinasjon av disse to musikksjangerne kan minne om mote.

I sitt kanoniserte essay Fashion, skriver den tyske sosiologen Georg Simmel:

«Social forms, apparel, aesthetic judgment, the whole style of human expression, are constantly transformed by fashion, in such a way, however, that fashion—i.e., the latest fashion—in all these things affects only the upper classes. Just as soon as the lower classes begin to copy their style, thereby crossing the line of demarcation the upper classes have drawn and destroying the uniformity of their coherence, the upper classes turn away from this style and adopt a new one, which in its turn differentiates them from the masses; and thus the game goes merrily on.»

Det er liten tvil om at Kornstad lærte å synge opera for å skille seg ut, på samme måte som det er liten tvil om at en del mennesker som i dag drar fordel av den sosiale prispolitikken som drives ved Oslos operahus gjør det for å skille seg ut.

Håkon Kornstad

Men jazz og opera er ikke bare to flyktige stiler.

I sin første time hos en operalærer lærte Kornstad at disse to musikksjangerne også var musikalske uttrykk for to ulike sett av verdier.

Han husker og kommenterer: «This woman was telling me what to do […] in jazz nobody tells you anything».

Kornstad beskriver sin jazzutdanning som et studium uten obligatorisk emne, der studenter var gitt fullstendig frihet, «a key to a practice room» og stort sett ikke noe mer, og sin operautdanning som et studium som var «much more monitored, much more teacher driven».

Han fremstiller operasangeren som en person som tilhører et tett fellesskap der arbeidet fordeles, og jazzmusikeren som en person som må oppfylle flere roller, som for eksempel komponist, produsent, bandleder.

Han stiller seg kritisk til en jazz der man har både større individuell frihet og større individuelt ansvar enn i opera; til en jazz som gjør improvisasjon til en norm også utenfor scenen.

Opera, på sin side, tilbyr ham en betryggende og derfor beroligende stivhet, en lykke i det å ha å videreføre et repertoar også utenfor scenen.

I disse parallelle holdningene kan man se en vilje til å få tilbake et samfunn preget av disiplin og hierarki. Man kan kjenne en følelse av å ha fått mer enn nok av den individuelle friheten som i dag fortsatt er fremmet med fine ord som for eksempel selvrealisering og fleksibilitet.

Man kan kjenne en bevissthet om hva denne frihetens bakside er: Usikkerhet, angst, søvnløshet, depresjon, tvangs- og psykosomatiske lidelser.

Har vi nådd dette bristepunktet, dette vendepunktet, som Håkon Kornstads operajazz signaliserer?

Er det dette som gjør at opera for tiden virker å være en manifestasjon av modernisme og ikke lenger av tradisjonalisme; en manifestasjon av avantgardisme og ikke lenger av konservatisme?

En kunstners klarhet
Det sies noen ganger at store kunstnere er kunstnere som klarer å fange noe av den tiden de lever i.

Jeg tror at Håkon Kornstad er en stor kunstner, og at han, med sin operajazz, har klart å fange en aktuell lengsel etter et tryggere og klarere samfunn.

Man kan si at bildet av jazz og opera som han skisserer, og som jeg forsterker, er en karikatur. Men han har en betydelig erfaring med både jazz og opera, forstått som både to ulike musikksjangere og to ulike sosiale miljø.

Til tross for at jeg er sosiolog, eller kanskje nettopp fordi jeg er sosiolog, stoler jeg mer på denne erfaringen enn jeg skulle stole på noen sosiologisk forskning som skulle fortelle meg hva jazz og opera er, i hvilken grad den norske befolkningen lytter til disse to musikksjangerne, og hvorfor de som lytter til dem gjør det.

Les også: Nasjonale rockere: Johnny og Åge

Karikaturen er de store analytikernes talent. Å karikere er å frigjøre binære strukturer fra livets nyanser, og også, fordi disse strukturene, som et papirark, består av en forside og en bakside, å synliggjøre tendenser.

Tendensen som Kornstad synliggjør er en retur til de verdiene som kjennetegner det den franske filosofen Michel Foucault kalte det disiplinære samfunnet. Dette innebærer at det kanskje er den samme bevegelsen man kan se i at Norge fikk et flott operahus i 2008, og det at Donald Trump ble USAs president i 2016.

Er ikke et iøynefallende operahus noe en nasjon må ha for å fremstå som en ekte nasjon på den internasjonale scenen? Har ikke Donald Trump noe operatisk ved seg?

Får han ikke oss til å le til tross for alvorligheten av det han erklærer og bestemmer?

Opera er fint, men kommer fra en krigspreget tid som man ikke hører i Kornstads varme stemme.

Nadji Aïssa Khéfif er sosiolog med hovedfag i sosiologi fra NTNU, og lærer ved Universitetet i Sørøst-Norge, Campus Kongsberg.

Publisert:

Del: