– Det hadde vært kult å nå ut til folk som ikke lytter til jazz også, sier Petter Kraft, saksofonist i Megalodon Collective, ensemblet som nylig ble kåret til Årets unge jazzmusikere.

Megalodon Collective, © Signe Fuglesteg Luksengard

«Hei! Er kl. 10 på Oslo S ok?»

Meldingen kommer på e-post fra bandkontoen til Megalodon Collective.

De syv musikerne i det norsk-svenske jazzensemblet har hatt øvingshelg i Oslo i forkant av europa- og norgesturneen  de i skrivende stund legger ut på om kun få dager. Flere av medlemmene har andre oppdrag i andre byer før den tid, og jernbanestasjonen blir dermed det beste stedet å få samlet alle på før de flyr til hver sin kant.

Rundt et lavt kafébord sitter trommeslager Henrik Lødøen, saksofonist Karl Hjalmar Nyberg og kontrabassist Aaron Mandelmann med hver sin kaffekopp. Etter hvert kommer også saksofonistene Petter Kraft og Martin Myhre Olsen, gitarist Karl Bjorå, og slentrende til slutt, trommeslager Andreas Skår Winther.
Bordet blir fort lite, stoler må hentes og gruppen spiser seg utover i lokalet.

Lødøen tar en symbolsk opptelling for å sjekke at alle er på plass, selv om han insisterer på at syv ikke er så mange, egentlig.

– Syv er bare to mer enn en kvintett, og det er jo ikke så digert.

Startet med Spellemann

I tillegg til å traktere trommer og sag er Lødøen også administrativ ansvarlig for Megalodon Collective, med alt det innebærer av booking og PR. Han er også initiativtakeren bak kollektivet, som fant sammen på jazzlinjen ved NTNU i Trondheim for to år siden.

Originalplanen var å skape et fritt kollektiv hvor medlemmer kom og gikk underveis, men etter første øving med dagens besetning ble den opprinnelige ideen skrinlagt. De hadde funnet formen.

Kun få måneder ut i samarbeidet var debutplaten «Megalodon» klar (Gigafon, 2015), en utgivelse Lødøen likeså greit meldte på til Spellemannprisen. «Føkkit, hvorfor ikke?» tenkte han, mens de andre fniste litt over stuntet.

Helt til de ble nominert.

– Det hadde jeg virkelig ikke trodd, smiler Lødøen, og forteller at nominasjonen har åpnet mange muligheter i form av jobber og økt oppmerksomhet.

– Det ga oss følelsen av at dette kunne gå veldig bra.

«Passe løs presisjon»

Både spillestilen og besetningen bestående av to trommeslagere, tre saksofoner, kontrabass og gitar har fått mye oppmerksomhet i kjølvann av debutplaten. «Et sprelsk og moderne ensemble som formidler de ofte rytmisk og harmonisk finurlige arrangementene med instrumental entusiasme og passe løs presisjon», skrev Terje Mosnes i sin anmeldelse av «Megalodon».

Det amerikanske magasinet DownBeat hørte «Sun Ra i et øyeblikk og Claude Thornhill i neste», da bandet spilte på årets Oslo Jazzfestival. Gode kritikker har strømmet på, konserter er blitt spilt i både inn- og utland, og i sommer sikret attpåtil kollektivet seg prisen for Årets unge jazzmusikere, en pris som kommer med spillejobber og 150 000 kroner. At suksessen har kommet fort er en motivasjon mer enn en sovepute, mener bandet.

– Det er gøy for miljøet også, at unge folk kan skjønne at det er mulig å bli Spellemann-nominert på første plata. Jazzmiljøet i Norge er bra, men lite. Å blande seg oppi der tar tid, men hvis man skaper et bra produkt og har et bra prosjekt så er det mulig, sier Myhre Olsen.

Alle medlemmene bidrar i større eller mindre grad som komponister, og låtene som legges frem for gruppen er i utgangspunktet ferdige, forteller de. Materialet endrer seg noe etter hvert som alle medlemmene kommer med innspill på øving, før låten til slutt kommer ut som et ferdig, men fortsatt formelig, produkt.

– Vi har et sound i bandet uansett hvilke låter vi spiller, det blir en viss type musikk uansett, sier Nyberg.

Jobber med nyanser

De fleste medlemmene i Megalodon Collective har andre musikalske prosjekter ved siden av bandet. Gitarist Bjorå har flere støyprosjekter, mange er involvert i Trondheim Jazzorkester, mens Kraft har tilbrakt sommeren sammen med rockebandet Spidergawd. Alle de ulike musikalske impulsene mates inn i kollektivet.

– Det er bra for ensemblet at det er så mange som har så ulike erfaringer. Variasjon skaper et bra produkt. Så er vi opptatt av å blande impro og skrevne ting. Det er noe vi har stort fokus på, å ta låtene vi har skrevet videre live. Hele tiden prøver å pushe grensene. Det er vanskelig, men det er et mål, sier Myhre Olsen.

Måten de jobber på har endret seg underveis, fra planlagte improvisasjoner til løsere strukturer – et resultat av at de har lært hverandre bedre å kjenne musikalsk.

– Vi legger ikke så mye føringer på improviseringen lenger, det skjer på konsertene. Improvisasjon er vanskelig å øve på, selv om vi gjorde en del av det i starten. Vi har blitt mer intuitive, sier Nyberg.

Noen ledetråder har de likevel satt for seg selv.

– Hvis alle er gira på å spille er faren fort at alle henger seg på, at det blir veldig massivt hele tiden. Det er noe vi har snakket en del om, og som vi prøver å unngå. Vi kan godt ha en duo som spiller i seks minutter, vi prøver å få til at slike ting skjer intuitivt. Eller en solo, at det går fra at alle sju spiller til at én spiller. Den type kontraster, sier Lødøen.

– Når vi er syv stykker har vi også mulighet for å ha masse kombinasjoner innad i besetningen, legger Myhre Olsen til.
– Det er kult å benytte seg av det bevisst, at ikke alle spiller hele tiden.

Individualitet versus helhet

Ønsket om å ha et band med to trommeslagere var litt av grunnen til at Lødøen tok initiativet til Megalodon Collective. Utslaget var en konsert med Ingebrigt Håker Flaten og The Rempis Percussion Quartet, hvor de to trommeslagerne Frank Rosaly og Tim Daisy ga Lødøen bakoversveis.

– Det var et sykt kick.

– Dere er to trommiser, hvordan kommer dere frem til hvordan dere skal legge dere i forhold til hverandre?

– Vi har ikke snakket så mye om det. Litt av tanken er også at det bare skal rulle og gå, det skal ikke være så ekstremt perfekt hele tiden. Av og til spiller vi akkurat det samme i en låt, andre ganger helt forskjellig eller ganske likt. Vi hører på hverandre, sier Lødøen.

– Generelt i bandet da, hvordan beholder dere hver enkelts signatur uten at det går på bekostning av helheten?

– Etter konserten vår på Oslo Jazzfestival var det noen som sa at det i løpet av konserten var spotlights på hver enkelt av oss. Selv om vi er syv stykker legger vi opp et sett som gjør at hver av oss får lov til å holde på litt i løpet av konserten. Slik bevarer vi også mye av det folk holder på med utenom Megalodon, og slik tror jeg vi er flinke til å bevare oss selv, sier Winther.

– Det er viktig at alle får utfolde seg, supplerer Lødøen.

Vil forbi jazzscenen

Til turneen i september tar ensemblet stort sett med seg nytt materiale. Ny plate skal spilles inn i slutten av november, og jobbene fremover er en fin måte å teste ut nye komposisjoner på.

– Vi har snakket om at det er kjedelig når ting blir rutine, det tror jeg alle er enige om. Vi vil holde det friskt hele tiden, sier Bjorå.

– Men også fordi vi har mange her som skriver mye musikk. Det kult å ha nye ting å bryne seg på, legger Lødøen til.

Sistnevnte er for øyeblikket på utkikk etter noen som kan avlaste ham med booking i utlandet. Bortsett fra det er han innstilt på å fortsette og holde i de administrative tøylene, selv om det blir mange flybilletter å holde styr på til tider. Målet er å komme seg ut i Europa, videre til Japan og på sikt også til USA, og gjerne foran et publikum som strekker seg utover jazzscenen.

– Det hadde vært kult å nå ut til folk som ikke lytter til jazz også, kanskje spille på større festivaler som ikke er jazzfestivaler, sier Kraft.

– Er det noe dere har i bakhodet når dere jobber frem nytt materiale?

– Nei, det er ikke sånn at vi tenker at dette skal slå gjennom kommersielt, det er ikke motivasjonen i det hele tatt. Men det hadde vært kult å ikke bare spille for jazzpolitiet, sier Lødøen.

Publisert:

Del: