Festivalkomponist Georg Friedrich Haas har under Borealis vorte presentert med framføringar av mellom andre Forsvarets Divisjonsmusikk Vestlandet, BIT20, og i kveld av Bergen Filharmoniske Orkester. Men dette er ikkje komponistens einaste tilknytning til Noreg for tida. Ei viktig årsak til å invitera Haas til Bergen, er nemleg hans samarbeid med Jon Fosse om ein ny opera, som omhandlar den norske målaren Lars Hertervig. – I Hertervigs bilder finner man noe av det samme som i Schuberts musikk, denne sterke dypheten, tristheten, desperasjonen, fortel Haas i dette intervjuet. – Men bak dette desperate, er det også et lys, en forbindelse til alt som ligger under det som er på overflaten.

Georg Friderich Haas (Foto: borealisfestival.no)

Av Ida Habbestad

Etter snart endt festival, har ein kunna stifta kjennskap til Georg Friedrich Haas’ verk — frå det solistiske “de terrae fine” framført av fiolinsten Ivana Priestasova, til orkesterverket ”Torso” framført av Bergen Filharmoniske Orkester.

Men det er eit anna verk av Haas, som både i mediene og i festivalprogrammet er via minst like mykje merksemd (og det til tross for at det ennå ikkje eksisterer) — operaen over Jon Fosses libretto ”Lars frå Hattarvågen”

Korleis starta dette samarbeidet?

— Det startet med en kulturmanager, seier Haas. – Disse er viktige i kulturlivet, bare se hva som skjer med arbeidet til Nicholas (Møllerhaug): han skaper virkelig noe, legger til rette for at miljøet skal få utvikle seg. Jeg hadde en slik person i Østerrike som har hjulpet meg mye. Han heter Hans Landesmann, og var direktør i Wiener Konserthaus. En dag kom han til meg og sa han hadde en idè om en opera av meg og Fosse, fortel Haas.

Desperasjon og lys
Haas likte idèen – sjølv om han ikkje hadde noko forhold til Hertervig – og operaen vil verta urframført i Paris neste år. Librettoen, ”Lars frå Hattarvågen”, er basert på første del av Fosses roman ”Melancholia I”. Hovudpersonen er den innåtvende målaren Lars Hertervig, som var ein outsider i sitt samfunn på vestlandet. Haas fortel om eit sterkt møte med målaren:

— I utgangspunktet hadde jeg ingen kjennskap til Lars Hertervig, men etterhvert som jeg har fått tid til å studere og bli kjent med verkene hans, har jeg skjønt at jeg har kommet i kontakt med en av de store malerne i historien:

— Første gang jeg så bildene til Hertervig, ble jeg overrasket over den utrolige kraften, styrken i disse bildene. Han maler veldig naturlig, gjengivelsene er svært eksakte. Men jeg følte ved første øyeblikk at det var noe mer, noe metafysisk bak bildene. Der Gude, som også har fantastiske bilder, forblir på overflaten, går Hertervig mye dypere, og det fascinerer meg, seier Haas.

Intellektuell klarhet versus emosjonell djupne
Komponisten nyttar stadig samanlikningar med andre kunstnarar for å forklara kva han meiner. ’Forholdet mellom’ vert eit verktyg til å illustrera eigenskapar og særtrekk. Haas set til dømes Hertervig opp mot den tyske romantiske biletkunstnaren Caspar David Friedrich, – og trekkjer vidare ei linje til to av dei mest betydningsfulle komponistane som verka nært i tid:

— Jeg er ingen forsker på billedkunst – men jeg har et inntrykk av at man kan se en sammenheng mellom Caspar David Friedrich og Lars Hertervig, som kan sammenliknes med sammenhengen mellom Beetoven og Schubert. Caspar David Friedrich har noe av den intellektuelle klarhet, og også dypet som Beethoven har. I Hertervigs bilder finner man noe av det samme som i Schuberts musikk, denne sterke dypheten, tristheten, desperasjonen. Men bak dette desperate, er det også et lys, en forbindelse til alt som ligger under det som er på overflaten.

Fosses emosjonelle kontrapunkt
Haas er full av lovord om Hertervig. Det er heller ikkje vanskeleg å gje uttrykk for librettistens sterke sider.

— Ser man romanen som Fosse har skrevet, vil man kanskje tenke at en libretto basert på dette, må bli for enkel. Men den er ikke for enkel. I stedet åpner den nettopp det rommet jeg trenger for å komponere, og dette er en av Fosses mange kvaliteter, seier Haas:

— Og så, om man sammenligner dialogteknikken i librettoen med dialogteknikken i dramaene, vil du se en annen forskjell. I dramaet er handlingen avhengig av ord. I librettoen kan man ikke kan bruke en handling avhengig av ord, du trenger en handling som er avhengig av situasjonen. Også her skaper Fosse disse situasjonene veldig klart, han gir meg en libretto som har muligheten til emosjonelt kontrapunkt.

Kva er emosjonelt kontrapunkt?

— I operaen er det tre personer på scenen, og hver av dem har sin egen emosjonelle verden. Disse emosjonene forstyrrer og går over i hverandre. Det er den samme teknikken som brukes av Da Ponte i Mozart-operaene. Tidlig i operaen, når Don Giovanni har drept kommandanten, er Don Giovannis følelser og følelsene til de andre personene helt ulike, men de synges på samme tid, og denne samme teknikken bruker Jon Fosse i sin libretto.

Ei aning ureint
Kva teknikkar brukar så du i din musikk?

— Jeg prøver og feiler, ler Haas.

— I hvert stykke er det ting som fungerer bedre enn forventet, og andre ting som ikke fungerer slik jeg ville. Jo eldre jeg blir, og jo mer erfaring jeg får, desto færre skuffelser blir det, men jeg lærer hele tiden.

Det kjenst ikkje hensiktsmessig å gje seg i kast med å forklara kva form verket vil ta før det er skrive – men Haas nemnar likevel fleire element som er viktige for han som komponist – og som nok vil gjera seg gjeldande også i operaen:

— Assosiasjoner over gammel musikk kan være en god kilde, seier Haas. – All musikk som er komponert har en gang vært ny, har vært avant garde, og det er en spennende tanke. Vi er ikke alltid i stand til å høre dette i dag. Når Schubert bryter grenser og gjør noe som for ham er revolusjonerende – tenker vi kanskje: ”å dette er vakker Schubert”. Mens det i virkeligheten kanskje er uttrykk for hans desperate trang til noe, at han bryter en norm og gjør noe helt nytt. Det har flere ganger hendt at jeg har latt meg inspirere og skrevet verk der jeg assosierer over gammel musikk, seier Haas.

Eit døme på det finn ein i verket ”tria ex uno”, som BIT20 framførde på Borealis mandag. Stykket er basert på Agnus Dei-satsen i ei av messene til renessanse-komponisten Josquin des Pres. Her framførest først den originale utgåva (men i ei utgåve for bassklarinett, fiolin og cello), – og dinest to satsar som er frie assosiasjonar til det presenterte verket.

Dette men som føyest til i parentes, restriksjonen, er typisk for Haas. Han nyttar ikkje verkemidla nøyaktig som forventa, som originalen. Haas arbeider til dømes mykje med mikrotonalitet – men ynskjet hans er ikkje at ein skal oppfatta mikrotonaliteten i verka hans, berre å gje ei kjensle av at noko er ei aning ureint. Eller når han let seg inspirera av talemelodien i språket, vil han gjerne at melodien skal gjenspegla noko av språket — men aldri eksakt:

— Jeg lar meg inspirere av melodien og rytmen i språket. Det er mikrotonalitet i språket vårt – når vi snakker, bruker vi ikke nøyaktig tonene i den tempererte skalaen, forklarer Haas. – Jeg forsøker å transformere strukturen av talerytme og talemelodi, men ikke eksakt, jeg liker ikke at det er en konkret mening bak.

Moderne opera og film
Kva utfordringar ligg i det å skulle komponera opera i dag?

— Opera er ein type kunst med lang historie. Det er en kombinasjon av mange virkemidler: bilder, det visuelle og av handling, ord og lyder. I det 20. århundret, tror jeg disse virkemidlene har fått enda større rom for eksperimentering gjennom filmen.

— Derfor tror jeg at man ved komponering av en opera, trenger å finne en kombinasjon av disse elementene, på en ny måte, som er uavhengig av filmens måte å fortelle historier på. Det er dette jeg forsøker i min tilnærming til arbeidet, seier Haas.

Nasjonal identitet
Haas tør ikkje ennå å fortelja korvidt der eksisterer konkrete planer om å få operaen til Noreg, men avslutningsvis er me vel begge samde om at me ser fram til oppføringa av ”Lars frå Hattarvågen” her til lands når den tid kjem, samstundes som Haas er snar til å understreka at det neppe vil bli det ”norske” som kjenneteiknar operaen:

— Det hadde vært fint å få den spilt her – det er en av de rette stedene for den. Men ellers tror jeg ikke på nasjonal identitet. Hertervig skapte svært gode gjengivelser av landskapet han malte. Men han malte aldri fjellet eller det norske landskapet i seg selv — det han virkelig malte var hans søken etter Gud eller lys, eller hans dype eksistensielle frykt.

Siste høve til å høyra Haas sine verk under Borealisfestivalen er under konserten med Bergen Filharmoniske Orkester i Grieghallen i kveld, kl. 19.30

Publisert:

Del: