Ursus produksjoner leverer lavmælt, intens samtidsopera i Bergen. Grundigheten imponerer, men det siste nivået mangler, skriver Emil Bernhardt.

Tycho Brahe Foto: Thor Brødreskift

Det vakte oppsikt da nyMusikk Bergen og trioen bestående av komponist Sigurd Fischer Olsen, scenograf Lena Buchacz og filosof Roar Sletteland i 2013 presenterte kammeroperaen Lohengrin av den italienske komponisten Salvatore Sciarrino. Prosjektet var både ambisiøst og radikalt; operaformen er som kjent krevende (det gjelder også Sciarrinos musikk), og truppen satset på en flat struktur i produksjonen, en samarbeidsmodell som tok den nye musikkens utfordring av hierarkiske strukturer på nærmest bokstavelig alvor. Også takket være formidable prestasjoner på scenen (fremfor alt av sangeren Sofia Jernberg), ble forestillingen hva man kunne kalle en interessant suksess. Ikke alt var på plass, men egenarten imponerte, og det var umulig å overse potensialet.

Den samme trioen – nå under navnet Ursus produksjoner – kunne i helgen presentere sin nye, og denne gang tvers igjennom egenproduserte opera, Tycho Brahe. Omdreiningspunktet er den danske astronomen ved samme navn, og de mystiske omstendighetene rundt hans endelikt etter en storslagen bankett i Praha i 1601. Brahe var født i 1546 og levde et dramatisk liv, naturlig nok preget av spekulasjoner om forholdene i verdensrommet, det store mørket som omgir oss, og de underlige stjernene, planetene og galaksene som svever rundt i det. Nybrottsarbeidet var dessuten forbundet med prestisje, og misunnelse fra konkurrenter kunne lett medføre grep og metoder av heller tvilsom karakter. Man har for eksempel lurt på om ikke Tycho Brahe under banketten ble kvikksølvforgiftet med døden til følge, eller om han ikke, nå riktignok av høflighetsgrunner, valgte å utsette sitt fornødne besøk på toalettet – om enn med et like fatalt resultat. Stoffet tilbyr uansett fascinerende muligheter for en opera, i et slags møtepunkt mellom gammel tenkning, vitenskapelig begjær, melankoli og kriminalteknisk spekulasjon.

Tycho Brahe Foto: Thor Brødreskift
Tycho Brahe Foto: Thor Brødreskift

En særegen spenning
Det er da også denne halvt gåtefulle, halvt gruoppvekkende stemningen Ursus produksjoner har forsøkt å fange inn med sitt dunkle og neddempede scenebilde, rigget opp på Grand Bergen, i en ombygd festsal som også selv lukter litt av fordums storhet. Det samtidige alvoret er imidlertid også tilstede idet vi lokkes inn i lyduniverset gjennom spredte knepp fra høytalere; korte, tørre lyder som blander seg med stolruggingen i mørket.

Det visuelle er enkelt og består av en svart stoffvegg som danner et rom. Sentralt plassert er et stort spisebord med en plante og noen ubestemmelige objekter, på hver side aner vi klarinettist Morten Barrikmo og blokkfløytist Jostein Gundersen. Omkring står diverse apparater som ikke uten videre lar seg identifisere. Som med Sciarrino-operaen får vi også denne gangen umiddelbart inntrykk av noe forsiktig og nesten uferdig; dekorasjonene virker hjemmesnekrede og skjøre, noe som gir atmosfæren en særegen spenning.

I programmet kan vi lese om fem scener og en epilog, og inntrykket av en slags fortellende, nesten tradisjonell, dramaturgi er ikke til å unngå. Men så snart den forunderlig stive figuren – er det Tycho selv? – i Lisa Dillans skikkelse begynner å mumle fra venstre, blir det klart at dette langt ifra skal bli noen baktung tradisjonalisme. Scenene med de saktegående figurene, kledd opp i fragmenter av barokke drakter, går da også i ett sveip. Og det som måtte være antydet om handling i programmet, blir fort visket ut av mer poetiske meditasjoner. Lyden er selvsagt sentral her, effektive gester av luft og vag støy fremført live blander seg med innspilt materiale i samme karakter fra diverse instrumenter. Grepet er effektivt og utvider klangrommet rundt de tre musikerne på scenen. Dessuten fungerer det utmerket, ikke minst takket være sober og finslipt lyd av Thorolf Thuestad.

Tycho Brahe Foto: Thor Brødreskift
Tycho Brahe Foto: Thor Brødreskift

Gammelhet
Underveis antydes Brahes skrift på en skjerm, enkelte tekstfragmenter projiseres på bakveggen, mens det som vel utgjør operaens libretto, kan leses fortløpende på et slags stativ til høyre på scenen. Barrikmo og Gundersen gjør enkelte bevegelser i sakte film, som om vi så dem på 400 års avstand. Det samme gjelder bidraget fra enkelte assistenter i scenebildets periferi.

Sentral er derimot Lisa Dillans skikkelse, som nærmest uopphørlig halvt snakker, halvt leser for seg selv i et slags underlig og knapt forståelig gammelskandinavisk. Det er fint formet og subtilt i sin tegning av det gamle og nesten ugripelige, noe som i tillegg underbygges av en tekst som i lange partier evner å la oss ane atmosfæren, uten å bli bastant og tørt beskrivende. Det er i det hele tatt som om hele dette merkelig gebrekkelige universet, selve gammelheten i Brahes like fjerne som storslagne teorier blir lokket frem og dermed lagt ut for oss gjennom den drøye timen forestillingen varer.

Det som måtte være antydet om handling i programmet, blir fort visket ut av mer poetiske meditasjoner.

Effektiv lavteknikk
Nå er det vanskelig helt å komme utenom en sammenligning med Sciarrino-oppsetningen for noen år siden; også her var scenebildene forsiktig risset opp. Det lavtekniske og hjemmesnekrede preget ved dekorasjonene satte samtidig publikum i kontakt med andre og mer essensielle forbindelser i stoffet, koblinger som utvilsomt var møysommelig utarbeidet i produksjonstiden. Gebrekkeligheten ble dermed fellesnevneren i en både original og lykkelig allianse mellom beskjeden teknisk utrustning og ambisiøst arbeid på innholdssiden, et slags lavmælt, romsterende alvor som riktignok aldri slapp fascinasjonen for stoffets mangslungne struktur av syne.

Det samme kan langt på vei sies om Tycho Brahe. Her er flotte prestasjoner av aktørene på scenen – Gundersen og Barrikmo er fint integrert i scenebildet, Dillans figur er gjennomarbeidet og blir fremført med tydelighet som overbeviser. I tillegg er både lys, lyd og dekorasjoner balansert i henhold til det tekniske nivået; igjen viser Ursus vei for lovende operakunst utenfor de mangedoblede nullenes utesende budsjetter.

Musikken, som her igjen må være et resulatat av samarbeid, er også velfungerende og godt komponert, effektive markører danner overganger som fungerer dramaturgisk uten å ende opp som repetetive klisjéer. Mindre overganger – som at planten på bordet plutselig begynner å dreie, eller at et av de merkelige apparatene plutselig får karakter av titteskap – er også fine.

Ved nærmere ettertanke har de dessuten forbindelser både i forestillingen – et sted står for eksempel Morten Barrikmo selv og snurrer – og med tematikken for øvrig: Planetenes baner, langsomme bevegelser og liv i mørke er gjenspeilet på flere nivåer. De underlige objektene, hvorav den ene viser seg å være en bass(eller kontrabass?)blokkfløyte, befinner seg også i et fascinerende grenseland mellom hjelpemidler (tekstmaskin, høytalere) og dekorasjoner som kan symbolisere Brahes måleinstrumenter for stjernehimmelen. Speil, periskop og projiseringsflater er koblet sammen i et selvformerende assosiasjonsnettverk i hobbyromformat.

Tycho Brahe Foto: Thor Brødreskift
Tycho Brahe Foto: Thor Brødreskift

To innvendinger
Det er med andre ord igjen hevet over tvil at Ursus produksjoner har levert en forestilling spekket med potensial. Men selv om det skjøre og antydende utvilsomt har sin kvalitet, er det samtidig ikke til å komme fra at det også gir lyst på noe mer, et noe strammere og mer forløst uttrykk, eventuelt en vending som også setter forestillingens eget bilde i perspektiv. Dette ekstra nivået mener jeg å huske i Lohengrin, men det uteblir etter mitt syn i årets produksjon.

Konkret tenker jeg særlig på to ting: For det første tror jeg forestillingen og tematikken hadde tålt et lengre tidsstrekk, vel og merke såfremt materialet hadde fått en kontrastdimensjon, en motpol som kunne dannet en veksling – tempomessig, musikalsk og visuelt. Forestillingen slik den nå fremstår, balanserer hårfint på grensen til ikke å bli uttværet. Enkelte partier nærmer seg det statiske – jeg tenker særlig på et nokså stillestående midtparti hvor hovedpersonen blir sittende og stamme, uten at det egentlig hverken utdyper eller tilfører så mye nytt.

For det andre – og dette er mer teknisk – blir enkelte grep graden for ukoordinert, særlig i forholdet mellom tale og tekst. Den talte teksten er effektivt fordreiet, og uten tekstprojeksjonen ville Dillans utsagn vært tilnærmet uforståelige. Det er videre raffinert å la teksten komme svakt på etterskudd, for slik å unngå at tekstmaskinen får en rent praktisk funksjon. Samtidig blir gapet mellom talt og projisert tekst tidvis for stort, eventuelt tekstene for raskt fjernet til at man overhodet rekker å lese. Noe av det samme gjelder utviskningen av teksten i begynnelsen av forestillingen som skjer manuelt. Igjen blir grensen mot lavteknikken et uttrykk i seg selv. Ideen er sjarmerende, men når resultatet nærmer seg dysfunksjon, grenser uttrykket også tidvis mot det frustrerende.

Fornemmelsen for selvdrift og eget initiativ, kombinert med dybde i produksjonen er imponerende og gjør det vanskelig å komme med overflatiske korreksjoner.

Et skritt videre
Når alt dette er sagt, er det imidlertid ikke gitt hva Ursus produksjoner bør satse på fremover. Fornemmelsen for selvdrift og eget initiativ, kombinert med dybde i produksjonen er imponerende og gjør det vanskelig å komme med overflatiske korreksjoner. Man kunne lett se for seg at den flate strukturen – Fischer Olsen, Buchacz og Sletteland står alle som opphavspersoner – ville medført et sprikende resultat. Men tvert imot har jeg inntrykk av at samarbeidet nettopp samler kreftene.

Likevel kunne et utenfrablikk vært nødvendig, en instans som samlet de uten tvil fascinerende, men også litt lokale detaljene i en mer potensert tendens. Man måtte i tilfelle operere med en ikke-hierarkisk lagdeling, noe som ville være mulig utfra et estetisk ideal om flersjiktighet. Jeg har med andre ord et sterkt ønske om at neste produksjon skal bringe dem et skritt videre, og kanskje – eller høyst sannsynlig – er det bare øvelse og erfaring som skal til for det. Da er hvert steg like nødvendig.

Publisert:

Del: