Hvorfor er det så stor overvekt av menn i toppstillinger i kunstfag? Og hvordan kan man få inn flere kvinner. I februar fikk UiT tre millioner kroner av Norges forskningsråd for å se nærmere på disse spørsmålene.

Hilde Blix, dosent ved Musikkonservatoriet i Tromsø, er leder for prosjektet Kjønn og skjønn i kunstfagene – «nye» karrierebarrierer for kvinner.

– Et sentralt mål er å øke den nasjonale oppmerksomheten på tiltak for å bedre kjønnsbalanse blant vitenskapelig ansatte der det er behov for det, forteller Blix til Ballade.

I en sak på universitetets nettside melder de at av de til sammen 71 ansatte ved Musikkonservatoriet i Tromsø, er bare 24 kvinner. En tilsvarende situasjon finnes blant flere av landets musikkutdanningsinstitusjoner, for eksempel ved Norges musikkhøgskole. I 2011 var kun sju av institusjonens 60 professorer kvinner.

I prosjektet er det lagt særlig vekt på musikkutdanningene, men Blix forteller at de også ser på landets kunstutdanningsinstitusjoner i sin helhet. Formålet er å endre kjønnsbalansen mellom menn og kvinner blant de vitenskapelig ansatte, samt å foreslå en langsiktig strategi for å forbedre situasjonen.

Lite kvinnelige professorer
Per nå kan ikke Blix si noe om hvor store forskjellene er mellom musikkfeltene og andre kunstfelt, men hun påpeker at dette er en av de første tingene man vil kartlegge i prosjektet.

– Generelt vet vi at det er få kvinnelige professorer i musikkfeltene, noe vi tror ikke er tilfelle i andre kunstområder, sier dosenten.

– Vi vet at kvinneandelen i Universitets- og høgskolesektoren øker generelt, men at det i musikkutdanningene ser ut til å stå i ro. Spesielt er den lave andelen kvinner blant lektorer i høyere musikkutdanning annerledes enn i sammenlignbare fag, noe som gir stor behov for å rekruttere strategisk.

I følge Blix er det også områder der kvinner er nærmest fraværende i ledende posisjoner. Dette gjelder blant annet innen de rytmiske utdanningene og musikkteknologifag.

Vage kriterier
Kjønn og skjønn i kunstfagene er del av BALANSE-programmet til Forskningsrådet. Programmet har til hovedmål å bedre kjønnsbalansen i norsk forskning.

Støtten på tre millioner kroner, fordelt over tre år, er primært gitt til Det kunstfaglige fakultet i Tromsø, men Blix forteller at de ønsker å involvere de øvrige kunstinstitusjonene i prosjektet på flere måter.

– Vi vil både internt og nasjonalt diskutere og informere om virkemidler som på sikt kan bidra til balanse. Vi søker samarbeid med eksisterende prosjekter i kunstfeltet som har samme agenda som Kjønn og skjønn-prosjektet.

Kjønnsbalansestrategier og -tiltak innenfor høyere utdanning kan på sikt ha en pådrivende effekt for å endre situasjonen utenfor akademia, mener Blix.

I prosjektet jobbes det nå med å sette i gang forundersøkelser som skal kartlegge statusen per 2015, med vekt på intervjuer og dokumentanalyser.

I de kommende årene vil man så holde lederkurs med fokus på Kjønn og skjønn, arrangere seminarer og kartlegge holdninger til likestillingstiltak blant ledere. Det vil også bli tilsatt en kvinnelig professor II som skal være mentor og forbilde for kvinner som ønsker opprykk ved Det kunstfaglige fakultet i Tromsø. Stilling er i tilknytning til prosjektet, og det vil bli tilsatt noen utenfor kunstfakultetet til stillingen.

– Kjønnsbalansestrategier og -tiltak innenfor høyere utdanning kan på sikt ha en pådrivende effekt for å endre situasjonen utenfor akademia. Prosjektet vil derfor også ha som mål å bidra med holdningsarbeid som kan gi positive ringvirkninger ut over universitets- og høgskolesektoren, forteller Blix.

I følge dosenten er det per nå gjort lite forskning på sammenhengen mellom kjønn og vurderingsprosesser ved opprykk og tilsetting til faglige toppstillinger i kunstfeltet. Hun påpeker at vage kriterier kan utgjøre en ekstra utfordring for kvinner i slike vurderingsprosesser.

– Vi ønsker å sette fokus på dette fordi vurderingskriterier for tilsetting og opprykk for utøvende kunstnere i en viss forstand er vagere og mindre forutsigbare enn i andre akademiske fag, sier Blix.

– Vi ønsker derfor å se nærmere på kriterier for vurdering på toppnivå, spesielt til professor, i et system hvor man ikke skriver doktorgrader, eller publiserer forskning på vanlig måte. Skjønn knyttet til kvalitet blir i kunstfagene i akademia ekstra framtredende akkurat i vurderingsprosessen, ettersom den som skal vurderes sjelden har fått systematiske og formelle fagfellevurderinger av alle sine arbeider.

På spørsmål om hva som er forventet av prosjektet forteller Blix at de først og fremst forventer større fokus på problemstillinger knyttet til kjønnsbalanse.

– Deretter er det selvsagt et mål å øke den faktiske andelen av kvinner i toppstillinger i sektoren. Det synes som det er enighet i feltet om at det bør være et bredt mangfold av mennesker som forsker og utøver, og som oppdrar neste generasjon kunstnere. Dette kommer ikke av seg selv, og høyere utdanning har et spesielt ansvar som forbilder i en slik endringsprosess.

Publisert:

Del: