Det ble mye snakk om myke metoder og den farlige sensuren vi ikke ser, da ytringsfrihet i norsk musikk var tema på Popsenteret.

Utsnitt av album-coveret på Unsongs av Moddi

Tema under årets Oslo World Music Festival var «forbudte sanger». I den anledning arrangerte GramArt og Popsenteret i samarbeid med Fritt Ord panelsamtalen «Ytringsfrihet i norsk musikk».

Artisten Moddi ga tidligere i år ut Unsongs; en sangsamling som enten har blitt forbudt eller utsatt for sensur på annet vis i sine respektive opphavsland.

Albumet, og spesielt sangen Eli Geva, som sangeren Birgitte Grimstad ikke fremførte i Israel i 1982, var tema for første del av samtalen, som ble ledet av Kirsti Løken Stavrum. Grimstad fortalte om bakgrunnen for at sangen ble skrevet, og hvorfor hun den gang valgte å ikke fremføre den.

Panelet med Kjersti Løken Stavrum til venste, Birgitte Grimstad, Maja K. S. Ratkje, Pål Moddi Knutsen, Foto: Aslaug Olette Klausen

Panelet med Kjersti Løken Stavrum til venste, Birgitte Grimstad, Maja S. K. Ratkje, Aslak Borgersrud Pål Moddi Knutsen, Foto: Aslaug Olette Klausen

Fortsatt kontroversielt
Om sangen var kontroversiell da, er albumet kanskje like kontroversielt i dag. Det møter mer motbør enn man kanskje skulle tro.

– Jeg har hatt musikkmagasiner som har sagt; «beklager, vi kan ikke være med på å spre et politisk budskap, vi driver med musikk». Dette var utenlandske magasiner, men fra land vi liker å sammenlikne oss med. Og hele prosjektet startet jo med at jeg ble nektet å spille inn Pussy Riots Punk Prayer i kirken i Grense Jakobselv, forteller Moddi – eller Pål Moddi Knutsen som han egentlig heter til Ballade etter samtalen.

Dette var det åpenbare. Men han har også møtt mer subtile former for barrierer.

– En NRK-journalist sa: Vi skulle gjerne spilt den her på radio, men det er jo ikke akkurat koselig. Den ble gitt ut i juli, og da ville NRK helst spille koselig musikk.

– Det klart at om du gir ut et album som omhandler sensur så er du dømt til å møte noen vegger. Og BBC ville på sin frokostsending at jeg helst unnlot å snakke om tema som sex, dop, vold og religion, selve innholdet i sangene. Det var etter at de inviterte meg for å snakke om sensurerte sanger. Jeg fikk panikk og leverte et av mine dårligste intervjuer noen sinne.

Moddi Foto: Jørgen Nordby
Moddi Foto: Jørgen Nordby

Farlig myk sensur
Fra lyttere har han fått meldinger om at det å inkludere en samisk sang på albumet er å vri og vende for mye på sensurbegrepet.

– VG anklaget deg også i sin anmeldelse av albumet for å ha et for vagt sensurbegrep. Hvordan har du tenkt når valgte låtmaterialet?

– Jeg mener det er en kjempestor feil vi gjør i Vesten. Vi tenker på sensur som noe som ofte skjer med vold eller andre brutale metoder. Men sensur omfatter så mye mer. Det går hele veien fra radiosensur til kulturell undertrykkelse og stigma.

– Det er et feilgrep å ignorere alle disse ”snille” og myke metodene å sensurere på. De definerer hva vi får høre. De definerer hvilke politiske budskap ungdom møter på de store festivalene, og på de store radiokanalene. For meg er det like viktig å vise som de tilfellene der en vrir hodet av politiske motstandere. Den subtile sensuren er like farlig.

Vag pop
I panelet fortale han spøkefullt om overgangen fra å lage sanger om «hus ved havet og samferdsel» til årets album. Overgangen var imidlertid ikke så stor som han ville ha det til. I så måte likner hans tidligere arbeider mer på hva Ballade skrev etter Vill Vill Vest om hvordan politisk musikk låter annerledes i dag enn for bare få år tilbake.

– Begge mine to første to album er uttrykk for et ektefølt engasjement. Jeg var medlem av Sosialistisk Ungdom og Natur og Ungdom, og jobbet mot oljeutbygging i Lofoten og Vesterålen. Det var derfor jeg begynte å synge. Men det popmusikalske formspråket er veldig vagt. Du har ikke lov til å være for tydelig. Da mister du rett og slett lyttere. For meg var det da helt problemfritt å skrive sanger som kunne tolkes til at jeg hadde en mistro til oljeselskapene i Arktis. Selvsagt gjorde jeg det tydelig utenfor scenen at det var det dem handlet om.

Per definisjon skal du i popen appellere til alle. Da kan ikke budskapet ditt være for spisset.

– Per definisjon skal du i popen appellere til alle. Da kan ikke budskapet ditt være for spisset. På den måten er popmusikken tømt for spisset innhold.

– Karpe Diems Heisann Montebello-prosjekt ble trukket frem her nettopp for sitt politiske uttrykk. Blir de dermed ett unntak som bekrefter regelen?

– Nei, jeg synes ikke de er et unntak. Jeg synes de er vage. Du kan tolke Karpe Diem til å handle om hva du vil. Ta for eksempel jøde-debatten. Det var aldri klart hva de mente, de var til og med uenige seg imellom om hva de mente med det. De er bruker et vell av språklige metaforer som med overlegg er utydelig. Men de tar opp betente tema, det er selvsagt kjempefint.

– Er det et ytringsfrihetsproblem at popen er vag?

– Ja, er det det? Det var ikke det for meg da jeg begynte å skrive musikk. Jeg kunne tydeliggjøre meningene mine utenfor scenen og dermed komme igjennom med budskapet mitt. Så ikke nødvendigvis. Vi kan ikke dytte på alle musikere å ha slagordbudskap i sangene sine.

I panelet satt i tillegg til Moddi og Grimstad etter hvert også komponist Maja S. K. Ratkje og musiker og journalist Aslak Borgersrud.

Maja S. K. Ratkje Foto: Håkon Eikesdal
Maja S. K. Ratkje Foto: Håkon Eikesdal

Alt er politisk
Ratkje hevdet at alle offentlige ytringer også er politiske uavhengig av om det er tenkt som det. Og det å velge – som henne – en uttrykksform som kunstmusikk er også en politisk handling.

– Å representere kunstutrykk som åpenbart ikke lønner seg markedsmessig, og som ofte befinner seg utenfor radaren av massemedier, er politisk fordi det representerer en motkultur til den industrialiserte, kommersielle kulturen. Det at vi som nasjon subsidierer et kulturliv for å opprettholde bredde i uttrykk er uvurderlig. Det er i kulturen vår identitet skapes, og det er her vi former våre spørsmål til tilværelsen, utdypet hun til Ballade etter panelet.

– Står du friere til å komme med tydelige budskap i selve musikken som kunstmusiker enn for eksempel en popmusiker?

– Siden jeg ikke eies av noe plateselskap eller management, så er jeg naturligvis fri til å ytre det jeg vil i enhver sammenheng. Sånn sett er det kanskje lettere fra et ikke-kommersielt ståsted. Samtidig ser du at innenfor musikklivet er det stort sett bare populærartister som tør å mene noe offentlig. Det kan jo hende at skyldes at avantgarde-musikere ikke så lett kommer til ordet heller, men jeg savner definitivt mer holdninger blant klassiske musikere.

Ratkje stilte selv i T-skjorte med teksten «Stopp oljesponsingen av norsk kulturliv». Hun er aktiv i aksjonsgruppa med samme navn.

Det kan jo hende at skyldes at avantgarde-musikere ikke så lett kommer til ordet heller, men jeg savner definitivt mer holdninger blant klassiske musikere.

– I et land som Norge er det heldigvis rom for diskusjoner både på og av scenen. Men man må styre unna medias hang til å dyrke konflikt og holde fokus på innhold, ellers mister man grepet om debatten.

– Avlysningen av Ro -Uro i New York er første og eneste gang jeg har opplevd direkte sensur av arbeidet mitt. Hva jeg derimot har opplevd av indirekte sensur, i form av at jeg ikke har blitt invitert på grunn av holdningene jeg har til oljeindustrien, det vet jeg ikke.
Sensurerte nordmenn

Det norske jentekors fremføring Ratkjes Ro -Uro ble sensurert bort dagen før fremføring i FN-hovedkvarteret i 2012. Borgersruds tidligere gruppe Gatas Parlament fikk nettstedet killhim.nu stengt i 2004. Bandet ble også anmeldt av den amerikanske ambassaden. Ifølge Borgersrud ble også noe av deres musikk nektet spilt på NRK radio. I andre kanaler og på andre plattformer var de derimot den gang på topp.

Publisert:

Del: