Borealis-festivalen kan bli mer eksperimentell og mer lokal, skriver Maja Skanding.

Avi Glickstein i Object Collections opera It's All True på Borealis, © Henrik Beck

”Det er alltid så gøy med Borealis. En vet aldri hva en får”, sier en venn av meg. Sånn må det nødvendigvis være på en festival for eksperimentell musikk. I en sjanger hvis intensjon er å stadig utfordre det bestående, er det imidlertid et paradoks at det i løpet av årets festival så tydelig kommer til syne en trend. Et flertall av verkene er av den innadvendte sorten: Forsiktig skraping, svak surring og luftige klanger fremført av musikere som ikke møter publikummernes blikk. Bøyde rygger over laptoper. Lite vokal. Mye slidefløyter.

Jeg har ennå til gode å oppleve en setting der voksne mennesker synes å bli glad over å skulle sitte på et gulv istedenfor på stoler.

Konsertsituasjonene under festivalen er påfallende tradisjonelle. Som oftest sitter eller står publikum på rette rekker og betrakter lydig utøverne. Enkelte ganger, som under åpningskonserten på Bergen Arkitekthøgskole eller når asamisimasa spiller Simon Løffler på Bergen Kjøtt, fremføres de forskjellige verkene i forskjellige deler av rommet (på arkitektskolen i forskjellige rom), og publikum får bevege seg rundt og stille seg opp på nytt før hver konsertdel. Under noen av festivalens seminarer og samtaler er det lagt opp til at publikum skal slenge seg uanstrengt ned på sakkosekker på gulvet. Jeg har ennå til gode å oppleve en setting der voksne mennesker synes å bli glad over å skulle sitte på et gulv istedenfor på stoler. Her kunne festivalen funnet andre måter å utfordre den typiske lyttesituasjonen på. Kanskje er det viktigere hvordan publikum er plassert i rommet enn hva de sitter på?

Fra åpningskonserten på Borealis 2015 Foto: Magnus Håland Sunde
Fra åpningskonserten på Borealis 2015 Foto: Magnus Håland Sunde

Kunsten å konversere
I en av sakkosekksituasjonene, der publikum vrir litt på seg på betonggulvet mens et panel sitter på stoler foran dem og diskuterer infrastrukturer, forteller Borealis’ kunstneriske leder, Peter Meanwell, at han ikke vil jobbe med temaer, men heller la publikum tenke selv. Han er opptatt av å fjerne det han kaller meningsløse infrastrukturer ved en festival, og heller skape det han kaller conversations, for slik å åpne opp festivalen og nå ut til flere.

Foruten på Mat Jenners utstilling a_MAsS_a_mASs, der besøkende oppfordres til å velge blant 125 LP-plater og spille dem på platespillere i galleriet, er det imidlertid ikke ofte publikum involveres i skapingen av lyd. Til og med på barnearrangementene legges det i liten grad opp til interaksjon med publikum. Nå kan jo konversasjon bety så mangt, men jeg savner en sterkere formidlingsiver, en høyere ambisjon om å nå ut. Nettopp fordi Borealis ikke ønsker å være en tradisjonell festival, hadde jeg forventet at de i større grad utfordret de klassiske settingene for opplevelse av musikk.

Incorporate installation Foto: Magnus Haaland Sunde
Incorporate installation Foto: Magnus Haaland Sunde

I kunstinstallasjonen Incorporate finner det sted tre konserter kalt Incorporate Intervention i løpet av festivalen. Øyvind Torvund, Espen Sommer Eide og Siv Øyunn Kjenstad har hver for seg fått lov til å ”spille med eller mot” kunstverket og skape sitt eget verk. Under Kjenstads fremføring kommer et buekorps marsjerende forbi like utenfor. Om bare utøveren i slagverksimprovisasjonen sin hadde gått i dialog med buekorpsets trommeslagere og utvidet hele seansen!

Jeg hadde mye heller sett at Borealis involverte det lokale film- og teatermiljøet i festivalen i større grad.

Joda, musikken er et universelt språk, men…
I årets program er det en overvekt av engelskspråklige ensembler. At en kunstnerisk leder benytter seg av sine kontakter er selvfølgelig til å regne med – det er også mye dansk i Anders Beyers festspillprogram – men jeg savner et bredere samarbeid med de lokale kreftene. Bortsett fra en kort tekst av forfatteren Erlend Nødtvedt, synes ikke Bergens litterære miljø i festivalprogrammet. Riktignok er en av festivalens installasjoner plassert på musikkavdelingen ved Bergen bibliotek, men hva med skrivekunstakademiet, litteraturhuset og de mange scenekunstinstitusjonene med tilhørende skribenter? Årets avslutningsarrangementet var en visning av Steven Seagal-filmen Under Siege, med dubbing i sanntid av skuespillerne fra det amerikanske ensemblet Object Collection. Med fare for å virke surmaget og prinsipiell: Jeg hadde mye heller sett at Borealis involverte det lokale film- og teatermiljøet i festivalen i større grad.

Object Collection, It's All True Foto: Henrik Beck
Object Collection, It’s All True Foto: Henrik Beck

Britiske Peter Meanwell har fått ros for å hente utenlandsk presse til årets festival. Jeg har vanskelig for å tro at BBC kommer til Bergen først og fremst for å høre britiske og amerikanske komponister og utøvere – de burde heller få se mer av hva som skjer i det norske, vestlandske og bergenske musikklivet. Festivallederen innledet festivalens åpningskonsert med et par setninger på norsk, før han frigjorde seg fra jukselappen og byttet til engelsk. Dette fremstår imidlertid som en tom gest når han ikke ellers bruker norsk i arbeidet.

Klausuler som i ansettelseskontrakter forplikter utenlandske ledere i norske kunstinstitusjoner til norskopplæring overholdes like slurvete som universitetenes toårsregel for fremmedspråklige forelesere. På sikt blir en slik ignorering et problem. Kultur er en internasjonal størrelse, men en må ikke undervurdere tilgangen det norske språket gir til det norske musikkmiljøet. For den som er vant til å forsvare kunstens egenverdi, skulle det heller ikke være vanskelig å forstå tanken om språkets egenverdi, og dermed skepsisen til anglifiseringen av arbeidslivet og akademia. Kulturbærende institusjoner har et ekstra ansvar for å bevare norsk som kulturbærende språk.

Flere har blitt overrasket over det dårlige språket i årets program og nettsider. De fleste av tekstene bærer preg av direkte oversettelse fra engelsk. Dette gir et uprofesjonelt inntrykk og forsterker mistanken om at det mangler språkkompetanse i festivalens ledelse.

Konsertsirkus. Publikum lytter til BIT20. Foto: Magnus Håland Sunde

Konsertsirkus. Publikum lytter til BIT20. Foto: Magnus Håland Sunde

Lær av de unge
Pedagogisk gjør Borealis mye bra. Som andre festivaler satser de tungt på barn, og kan med fordel utvide det vellykkete samarbeidet med BIT20 og deres skoleprosjekt Vi komponerer, der barn gjør musikkinstrumenter av gjenstander i sine umiddelbare omgivelser. Maja Ratkjes Vannstand-prosjekt, som ble presentert på operaen i Oslo i fjor, har flyttet til Bergen og tatt med bidrag fra lokale barn.

Fremfor å holde gamle instrumenter litt på skeive og spille på dem på ”feil” måte, bør vi bygge nye instrumenter og finne nye måter å konversere på.

Borealis har dessuten innledet en interessant dialog med døvemiljøet i regionen. I tillegg til at representanter fra miljøet har blitt invitert til å lytte til Simon Løfflers musikk gjennom tennene på lik linje med det hørende publikummet, deltar festivalen på kunsttriennalen Bergen Assembly og Nordahl Grieg videregående skoles prosjekt Listening Through the Body, der både hørselshemmede og hørende elever får bygge sine egne musikkinstrumenter.

Slike prosjekter, der barn og unge tar del i musiseringen allerede fra begynnelsen av den skapende prosessen, lover godt for rekrutteringen til miljøet for eksperimentell musikk. Fremfor å holde gamle instrumenter litt på skeive og spille på dem på ”feil” måte, bør vi bygge nye instrumenter og finne nye måter å konverserepå.

Kanskje kan festivalen la seg inspirere mer av sine unge samarbeidspartnerne når de i 2017 fyller 13 år. Jeg håper på et heftig tenåringsopprør.

Publisert:

Del: