Organisten og komponisten Egil Hovland fyller 80 år 18. oktober 2004. Han har nærmere 1000 verk registrert hos TONO, og er en av våre mest fremførte opphavsmenn, både i inn- og utland. Dessuten har han opplevd to åpenbaringer. Det har ikke alle. I anledning av Hovlands store dag har Ballade her gleden av å bringe videre et stort intervju fra pennen til Jens Magnus – opprinnelig skrevet for TONO-nytt.

Egil Hovland (Foto: Jens Magnus, TONO-nytt)

Av Jens Magnus (tekst & foto)

Hovland har satt sitt bumerke på norsk samtidsmusikk. Han har skrevet musikk i en rekke genre og for et utall besetninger. Nå fyller han 80 år, og har for så vidt lagt ned pennen.

— Jeg skriver ikke lenger; kjødet er skrøpelig, smiler han.

TONO-nytt har reist opp i åsen over Fredrikstad båthavn. Her har Hovland en hyggelig enebolig på en stor tomt, og fra verandaen kan han se fjordglimt. I en av stuene står et konsertflygel. Noter ligger strødd. Bøker og tekstsamlinger møter blikket overalt. Bibelen har en sentral plass.

— Huset er blitt så alt for stort for oss, sier Hovland og slår ut med hendene. Den lange skikkelsen er blitt tynnere, hår og skjegg gråner. Men bak brillene lurer det lune smilet, og om replikkene faller noe langsommere enn før, er de like velplasserte og fulle av snert.

Han vil gjerne dele et tilbakeblikk med TONO-nytts lesere foran jubileet 18. oktober.

En god læretid

Familien bodde i Råde, men flyttet inn til Fredrikstad da Hovland var fire år. Faren drev blant annet et pølsemakeri hvor det var meningen at sønnene skulle arbeide. De var sterkt engasjert i det lavkirkelige vekkelsesmiljøet i Østfold, og da de flyttet inn til Fredrikstad, bosatte familien seg i nærheten av Seierstens Missionshus, hvor faren blant annet dirigerte koret. Her sto det også et harmonium som ble benyttet i menighetens musikkliv.

— Noen av mine tidligste musikkminner er knyttet til det rommet, forteller Hovland. – Jeg satt på første benk, dinglet med bena, og hørte på koret som far ledet.

Det tok ikke lang tid før Hovland selv var i gang på tangentene. Han fikk sin tidligste undervisning hos Søren Gangfløt og Jens Bugge Olsen før krigen.

— Egentlig var jeg jo sent ute, i forhold til Gangfløt; Hovland avbryter sin egen tankerekke. – Men etter hvert dukket interessen for orgelet opp, og da jeg første gang fikk høre hvordan orgelet kan fungere i kirkerommet i Glemmen, var jeg betatt.

Hovland ble engasjert som vikar-organist i Glemmen Kirke fra 1942.

— Kirken brant i ’44, men den engasjerte prosten klarte å få restaureringsmidler ut av en krigsherjet stat, blant annet til et nytt orgel. Orgelbyggeren tok hensyn til at Gangfløt og jeg er to høye karer, så krakken er spesialbygget for langbente organister. Hovland smiler og ser nedover de lange bena sine. Han legger det ene kneet over det andre og forsetter:

— Like etter krigen begynte jeg på konservatoriet i Oslo, og fikk Sandvold og Steenberg som lærere i henholdsvis orgelspill og kontrapunkt.

Senere studerte han komposisjon med Bjarne Brustad i Oslo, Vagn Holmboe i Købehavn, Aaron Copland i USA, og Luigi Dallapiccola i Firenze.

Bedre blir det neppe.

Komponist ved et tilfelle

Hovlands engasjement i musikken er et resultat av tilfeldigheter. Det var tilfeldig at han begynte å skrive også.

— Opus 1 er seks koraler med religiøse tekster, erindrer han og finner frem en notisbok han selv har bundet inn. Det var dyrt å binde inn bøker under krigen, og Hovland lærte seg kunsten.

— Min kone synger, og derfor skrev jeg i begynnelsen sanger, og andre ting som vi kunne fremføre sammen. Broren min spilte fløyte, og det resulterte også i noen verk for sanger, fløyte og klaver.

Han blar litt i den gamle boken og tankene løper bak den høye pannen. Jeg tier.

— Komponistgjerningen utviklet seg gradvis. Det var ikke noe jeg følte jeg måtte gjøre, men jeg hadde en melodisk åre. Det er noe man enten har eller ikke har, slår han fast.

Foreldrene skjønte ingenting av dette. De hadde sett for seg Hovland som arvtager i firmaet med håndverksbrev som pølsemaker. – Heldigvis tok broren min seg av den geskjeften, smiler han.

At han selv havnet på rett hylle kan St. Olavs orden vitne om. Den fikk han av kongen i 1983 for sitt virke som komponist og utøver.


Måne og sol

Hovlands gode venn, Olaf Hillestad, (far til Erik), hadde i 1974 plutselig gått bort i ung alder. Bare de aller nærmeste hadde hørt om kreften som rammet. Hovland hadde nylig fått beskjeden og kom hjem, fylt av sorg. I postkassen lå et brev med en tekst av en ung svensk forfatter, ved navn Hallqvist. Hovland leste teksten, mens tankene kretset om den døde vennen.

Han sto i studioet, hvor det hang bilder av de kappekledde barnekorene i Glemmen kirke på veggene. Plutselig “løsnet” de unge sangerne fra billedrammene og svevde ut i rommet som små engler.

— Jeg sto med et noteark i hånden, og var mest forundret over synet, forteller han. Etter hvert “landet” de små engelene som noter på arket, og der de falt ned, sto melodien til “Måne og sol” notert. Det var bare for meg å renskrive det.

Hovland setter de skarpe øynene i meg. – Jeg ser på dette som en åpenbaring, sier han rolig.

For en lytter er jo dette nærmest utrolig. Men her sitter altså en bevisst, eldre herre og beretter fra sitt liv. Dette har han opplevd. Og sangen står i bøkene. Den har på kort tid erobret status som en av de aller mest populære sangene i familiegudstjeneste og andre steder.

— Jeg tvilte i blant selv, sier han. – Det var jo slik en enkel melodi, og i 3/8 takt. Hadde den noe for seg? Men når jeg tenker tilbake på “synet” jeg hadde, føler jeg meg overbevist om sangens verdi, konkluderer han.

Skriften på veggen

Hovland tar en liten pause og skjenker eplesider.

— Jeg har opplevd noe lignende en annen gang, sier han. Det var da jeg fikk i oppdrag å skrive musikken til kongeparets signingsferd i ’91. Inngangsmusikken skrev jeg greit ned og sendte til Trondheim. Deretter stoppet det opp. For første gang var jeg helt tom for ideer. Så jeg måtte bare legge det bort, beretter han.

Senere våknet han om natten. Det lyste så underlig på veggen.

— Da jeg hadde fått opp øynene så jeg fem notelinjer der. En g-nøkkel tok plass, og tre b’er og taktarten kom til syne. Så lyste teksten fram, og notene skrev seg selv bortetter linjene. Jeg føk opp og noterte; åtte takter i ¾. Jeg så det var en Passacaglia, sier han nøkternt.

— I Trondheim trodde de jeg skulle levere en svær toccata til utgangsprosesjonen, så da jeg leverte notene til “Dette er dagen”, ble det rabalder. Hovland smiler ved tanken. – De holdt et krisemøte samme natt og drøftet å bruke noe annet jeg hadde skrevet. Heldigvis rådet prosten i Nidaros dem til å høre verket før de avfeide det. Jeg sa ingenting om synet jeg hadde hatt, humrer Hovland.

Og publikum elsket verket. Menigheten fikk synge med og signingsmusikken var kronen på verket for det nyslåtte kongeparet.

Med Bartok i bagasjen

En gang rundt 1950 skulle Hovland til København og delta på Nordiske musikkdager sammen med sin gode venn Knut Nystedt. De reiste med toget, og satt og pratet om forkjellige saker, da Nystedt spurte om han var medlem av TONO.

Hovland måtte svare nei, og da benyttet Nystedt anledningen til å gi sin venn en innføring i forvaltningens finesser.

— Da jeg kom hjem søkte jeg medlemskap og anmeldte alt jeg hadde skrevet, forteller Hovland. – Det var et smart trekk. Huset her har jeg skaffet meg takket være TONO, tilføyer han.

Vi tar en tur ut i hagen og kikker oss rundt. Plener og bed er det en gartner som steller, men mesteparten av tomten er naturtomt. Østfoldlandskapet er tydelig. Fjellet stikker opp av lyngen, små furulunder med blåbærris, utsikt til havn og elv, og over det hele en skyet høsthimmel.

— Hvem inspirerer deg? spør TONO-nytt nysgjerrig.

— Bela Bartok, kommer det kontant. Han legger ut om hvordan han kom i berøring med Bartoks musikk og at den ungarske komponisten har påvirket ham som ung komponist.

— Og så må jeg nevne Johann Sebastian, legger han til etter å ha tenkt litt. – Han kommer jeg ikke utenom.

Vi har gått rundt huset. På veggen henger den gamle værhanen fra Glemmen kirke med årstallet 1852 på. Det står HOVLAND med store bokstaver ved inngangsdøren. Hovland ser ned på meg og smiler. Den lange skikkelsen bøyer seg litt. Han rekker ut en hånd.

Ansiktet er preget av levd liv. Rynkene rundt øynene vitner om mange smil. Han smiler nå også.

— Takk for praten, sier han.

Og går inn til flygelet.

Publisert:

Del: