Duskedamenes hevn

Publikum blir ønsket velkommen av en gjeng som rister i sine fargesterke dusker ved inngangen. En gigantisk pil av tøy dekker halve scenen, med en knallgrønn fingerhatt, lik de vi ser ved amerikanske sportsarrangementer, i spissen. En diffus pingelyd høres så vidt, som en fjern kirkeklokke.

Velkomstkomiteen, som viser seg å være utøverne selv, initierer forestillingen ved å rasle på duskene som de holder i hendene og har festet ved anklene, mens de inntar scenen.

Duskelydene minner om de sarte lydene fra ankelbjeller, som brukes i en rekke tradisjonsdanser fra Rwanda.

Heiarop som vanligvis brøles, hviskes. Den diffuse musikken og lave stemmeleie skaper en rolig atmosfære som ikke forbindes med tradisjonell duskedans.

“We Have To Do It, Do It!”
Det var en fornøyelig overraskelse for meg, at det lå et menneske under pilen, som spilte skarpe, elektroniske lyder fra en regnbueglorie av et digitalt miniorgel.

Danserne hiver plutselig duskene og hviskingen fra seg, og slenger seg ut i eksplosive bevegelser.

Les også: Den ”svarte” kroppens rause raseri

Pyramideformasjoner gjort liggende på ryggen, iherdig tramping og klapping, høylytte heiarop som “Come On!” og “UNITY”, direkte henvendt mot oss tilskuere, fyller salen med latter, og latteren glir så naturlig inn i lydbildet, nesten som humoren var del av koreografien.i Denne call-and-response-teknikken, bringer publikum mye nærmere utøverne og skaper en felles utveksling av energi.

Fra sexy til sterk – feministisk vri
Som en som har gått kjønnsstudier, er det vanskelig for meg å ikke se stykket i et feministisk perspektiv.

Danserne er ikledd store gensere og kneshorts framfor de korte og stramme heiagjengantrekkene vi ofte ser idag.

Utøverne grynter dypt og brøler høyt som fotballsupportere, istedenfor å heie med lyse, tilgjorte stemmer.

Stykket gir oss en nedseksualisert form for cheerleading, hvor fysikaliteten til dansen står sentralt.

Her stås det på hendene og slås det hjul uten å minimere den fysiske innsatsen det krever. Det er ikke smurt vaselin på tennene for å holde smilet stort (en vanlig prosedyre i cheerleaderbransjen), for å si det sånn.

Denne formen for cheerleading kan leses som en kommentar til hvordan heiagjengledere, på tross av dårlige arbeidsvilkår, avdekket ved for eksempel det amerikanske fotballmesterskapet NFL, står på og danser mot en mer likestilt fremtid.

I Cheers skrus den smittende entusiasmen til heiagjengledere opp, men på en måte som utfordrer kjønnsroller framfor å manifestere de ytterligere.

– Musikkjournalistikk må være nyhetsjournalistikk på sine egne premisser

I en tid der kulturjournalistikken krymper og kritikken stilles spørsmål ved, finnes det fortsatt én som har stått løpet ut. Geir Rakvaag har skrevet om musikk i over 40 år, og vet bedre enn de fleste hva som har gått tapt, og hva som fortsatt står igjen.

Musikk og politikk

Maj Sønstevold-prisen 2025 til NRKs nedlagte musikkprogrammer

Nisjeprogrammene NRK har lagt ned, får nå hederspris. Norsk Komponistforening tildeler Maj Sønstevold-prisen som protest mot det de mener er en musikalsk forflatning i NRKs tilbud.

Priser og tildelinger

Let us jule-entertain you!

ESSAY: Jeg tusla til min lokale Domkirke med et snev av skam. Hvem er jeg til å heve meg over noe som faktisk engasjerer et bredt lag av folket hvert eneste år? Les skribent og prest Margrete Kvalbeins refleksjoner etter å ha opplevd to av sesongens store julekonserter.

BransjenMusikken og livet

Likestillingspris får Maj Sønstevolds navn

Komponistforeningens likestillingspris får navn etter komponist Maj Sønstevold.

BransjenMangfold og inkludering

Noe å være en del av

INNLEGG: Malin Pettersen og Frode Fossvold-Jørum skriver i Ballade om NRKs endringer i musikkporteføljen, med spesifikk henvisning til endringene som gjøres i P3 Musikk. Pettersen etterlyser et sted hun kan “være en del av”. Voilá! svarer musikksjef i NRK, Mats Borch Bugge.

MusikkjournalistikkPolitikk & debattRadio

Hvis ikke NRK – hvem da?

INNLEGG: Allmennkringkasting handler om å ta risiko på vegne av fellesskapet. Om å kuratere, kontekstualisere og dokumentere musikk som ikke lar seg styre av klikk, skip-rate eller «hva som funker nå», skriver Frode Fossvold-Jørum.

MusikkjournalistikkPolitikk & debatt