Klassisk musikk er best live. Men Grieg Competition greide å skape spenning også på nett, gjennom liveoverføringer av høy kvalitet.

Ah Ruem Ahn, © Dag Fosse / Grieg Competition / KODE

For å begynne med avslutningen: Sist lørdag gjorde sør-koreanske Ah Ruem Ahn (32) nærmest rent bord på årets Grieg Competition. I tillegg til hovedprisen på 30 000 euro, vant hun dessuten publikumsprisen for sin tolkning av Robert Schumanns Klaverkonsert i a-moll – avgjort ved SMS-stemmer.

Men stemmingen var ikke åpen bare for de publikummerne i den fullsatte Grieghallen lørdag kveld. Den var åpen for alle som fulgte konserten over nett, gjennom Bergen Filharmoniske Orkesters nettbaserte strømmetilbud. Med over 20 000 seere som var innom sendingene gjennom uka var det ikke ubetydelig. Mange av dem så på livesendingen fra finalen – enten på Grieg-konkurransens egne nettsider, på Bergen Filharmoniske Orkesters digitaltkonserthus.no eller på Bergens Tidenes nettsider.

Dette er ikke en anmeldelse av finalistenes prestasjoner. Til det hadde konkurransen sin egen jury, ledet av pianist og initiativtager Einar Steen-Nøkleberg, og den har allerede talt. I stedet er det et blikk på hvordan det er å følge en slik konkurranse digitalt, uten å være i Bergen, uten å være i Grieghallen og uten å høre noen ting virkelig live.

Ah Ruem Ahn fra finalen i Grieghallen. Foto: Dag Fosse/KODE

Ah Ruem Ahn fra finalen i Grieghallen

Det er ikke selvsagt at det er gøy. Men gjennom overføringer av høy kvalitet, aktiv oppfølging av nettsidene ved å legge ut tidligere opptak etter hvert, og ikke minst et svært interessant knippe finalister, greide Grieg-konkurransen å skape musikalsk spenning som rakk langt utover konsertsalen.

Digitale tilbud på klassisk-fronten

Digitale konserthus er i ferd med å etablere seg på flere måter.

Kino-overføringer fra Metropolitan-operaen i New York har vært å se over hele verden i flere år, og Berlin-Filharmonien strømmer rundt 40 konserter årlig gjennom sin Digital Concert Hall. Wiener Staatsoper Live strømmer jevnlig, og i 2014 gikk dessuten flere europeiske operahus sammen om The Opera Platform, der store oppsetninger fra forskjellige hus filmes og tas opp, og legges ut gratis i en viss periode. Den Norske Opera og Ballett er også med på plattformen.

Å gjøre seg tilgjengelige på nettvideo er god branding for orkestrene, men for noen er det også en direkte inntektskilde. Både Berlin-Filharmonien og Wiener Staatsoper krever at seere kjøper tilgangsbilletter. For lyttere som virkelig lar seg fange av nettopplevelsen finnes det dessuten enda bedre tilbud: Medici.tv er et omfattende strømmetilbud som legger ut opptak fra konserter over hele verden, tilgjengelig for en moderat månedlig sum.

I Norge er det foreløpig Kringkastingsorkesteret og Bergen Filharmoniske Orkester (BFO) som har gjort mest ut av internettbasert overførsel – selv om flere gjør noen forsøk innimellom, som Aftenpostens liveoverføring av Beethovens niende symfoni med Oslo-Filharmonien tidligere denne måneden. BFOs digitaltkonserthus.no ble opprettet i jubileumsåret 2015 og overfører omtrent 10 konserter gjennom året.

Velregissert kvalitet

Hovedproblemet er selvfølgelig kvalitet. Få lyttere er like kresne som klassisk-musikk-entusiaster. Et susete opptak som hakker eller hvor lyd og bilde ikke henger sammen er totalt ødeleggende for opplevelsen.

Zhenni Li, © Dag Fosse / Grieg Competition / KODE

Det var ikke tilfellet fra Bergen under Grieg-konkurransen. Finalekonserten, der Ah Ruem Ahn konkurrerte med kanadiske Ben Cruchley og kinesiske Zhenni Li låt nyansert og tydelig gjennom relativt gode høyttalere. Bildet var høyoppløst og klart, og velplasserte kameraer gjorde det morsomt å følge med. I halsbrekkende tangentløp var kameraet på klaviaturet, i store orkestersveip på dirigenten, og i lyriske partier på solistens ansikt. Arrangørene hadde også tenkt igjennom hva internettfølgerne skulle finne på i pausen, og klippet inn et intervju med de tre finalistene mens de tilstedeværende publikummerne fikk strekke på bena.

En annen utfordring ved konkurranser er valget av repertoar på finalekonsertene. Deltagerne velger på forhånd sitt finaleverk fra en liste – og risikerer dermed å velge det samme som noen andre. Det skjedde også her.

Ben Cruchley åpnet med Schumanns a-moll-konsert, og Ahn avsluttet med den samme konserten. Det kan bli for mye Schumann, men det gir også et interessant sammenligningsgrunnlag. Ben Cruchleys Schumann var gjennomgående solid, men greide likevel ikke helt å engasjere. Kontrasten til Zhenni Lis Beethoven-konsert (nr. 4) ble påtagelig: Full av inderlighet og sterk uttrykksvilje holdt hun på mye bedre på oppmerksomheten. Ahns avslutning ble en gyllen middelvei. Hennes briljante Schumann hadde langt mer driv enn Cruchleys, men likevel mindre personlighet enn Li.

For meg gjorde det det tydelig at selv konkurranser er en smakssak – Ahns tolkning var nydelig, åpen og sterk. Men jeg kunne like gjerne sett den mer karakteristiske Li som vinner.

Skaper gjennomsiktighet i tettvevd bransje

En av nettsendingenes styrker er at de ofte gjør det mulig å gå tilbake etterpå og se ting igjen.

For selv om musikkonkurranser handler om vinnere, handler de også mye om musikken. Det synes godt på Youtube: Nobuyuki Tsujiis fremføring av Liszts Paganini-etyde nr. 3 (”La Campanella”) fra Van Cliburn-konkurransen i 2009 er sett 3,8 millioner ganger. Seon Jin-Chos finalekonsert fra Chopin-konkurransen i fjor er sett hele 4,8 millioner ganger.

Det er et stykke igjen til slike tall for Grieg-konkurransen. Enn så lenge ligger heller ikke opptakene på Youtube, kun på konkurransens egne sider.

Men målet trenger ikke være flest mulig seere. For spirende musikere er slike konkurranseopptak inspirerende og lærerike. Men ennå viktigere er det at det bedrer gjennomsiktigheten i konkurransebransjen.

Den profesjonelle musikkverden er liten, og tette bånd lærere imellom og mellom lærere og elever kan gjøre det vanskelig å gi rettferdige vurderinger. Mange unge musikere har dessuten konkurranser som en hovedaktivitet, og reiser verden rundt i håp om å vinne prisene som kan jetstarte karrieren. Det er risikosport. Deltageravgiften kan ligge på mange tusen kroner. Om man ikke vinner priser blir det fort et tapsprosjekt.

Grieg-konkurransen tar den utfordringen på alvor. I tillegg til å gjøre opptakene tilgjengelige, har de publisert juryens stemmer etter finalekonserten.

Ben Cruchley

Ben Cruchley, © Dag Fosse / Grieg Competition / KODE

Utforsker mulighetene

En nettbasert overføring kan selvfølgelig aldri bli det samme som å sitte i en konsertsal, på samme måte som å se en konsert på TV eller kino heller ikke er det.

Men i det nettbaserte formatet ligger det merverdi for arrangører, deltagere og lyttere utover bare å kunne lytte live fra hvor som helst i verden. Oppmerksomhet rundt konkurransen, etterrettelighet i systemene og mulighet for å studere konkurransene i dybden er verdifulle effekter av gode nettpresentasjoner.

Når Grieg-konkurransen følger så nøye opp med å tilgjengeliggjøre tidligere opptak, juryens stemmer, intervjumateriale og relevante tekster på brukervennlige nettsider, er den et eksempel på glimrende utforsking av de mulighetene som ligger i nettbasert overføring av klassisk musikk og konkurranser.

Saken er oppdatert 16. september (ettermiddag) etter at vi feilaktig utelot Kringkastingsorkesteret blant norske strømmer.

Opptak fra konkurransen er gjort utilgjengelig på Grieg-konkurransens nettsider på grunn av komponisters rettigheter. Ifølge konkurransen skal et utvalg av opptakene gjøres tilgjengelige igjen senere.

 

Publisert:

Del: