Tre år etter at hun gikk av ved oppnådd pensjonsalder som sangsolist ved Den Norske Opera & Ballett, er Hege Høisæter etablert med en ny karriere, der alle muligheter fortsatt står åpne.

Hege Høisæter i forestillingen "Dømte Dronninger", © Péter Madai

Aldri har hun vært bedre teknisk, aldri friere, aldri modigere. Auditions i inn- og utland, og ikke minst prøvesang på Metropolitan-operaen i New York nylig, forteller mye om hvem hun er i dag: en kunstner som tør å utsette seg for det største presset, og som satser på en fortsatt karriere på det klassiske musikkfeltet i en alder av femtifem.

Samtidig forestiller Hege Høisæter seg at det går an å utvikle stemmen på alderens premisser, uavhengig av de klassiske klangidealene.

– Tenk å stå der om tjue år og kanskje ha vært med på å utvikle roller og uttrykk for den modne stemmen. Det hadde vært noe. Kanskje vi har en skjønnhet i vente som folk ennå ikke kan forestille seg.

Hege Høisæter, © Bodil Maroni Jensen

Det frie livet
Hege Høisæters biografi er kort fortalt denne: Født i Bergen i 1964. Sangutdanning fra The Royal Northern College of Music i Manchester og Operahøgskolen i Oslo. Frilanssanger fra 1994. Ansatt på åremål som sangsolist ved Den Norske Opera & Ballett i 2002, fast ansatt i 2004. Avskjedsforestilling og første utbetaling av pensjon sommeren 2016.

For noen sangsolister kan Den Norske Operas pensjonsalder på femtito være passende, for andre altfor tidlig. For Hege Høisæter var det en selvfølge å fortsette.

– Jeg kom så sent ordentlig i gang. Jeg var trettiåtte da jeg ble ansatt på Operaen. Før det hadde jeg sunget, men ikke på full tid, for jeg fikk ikke nok jobber. Så jeg føler ikke at jeg har jobbet så lenge. Jeg er virkelig ikke ferdig.

Veien fra fast ansatt solist til fulltids frilanssanger har vært relativt kort, men krevende.

– Man står der og vet ikke hvor man skal, håper man får noen napp og blir trygg når man får skrevet under en kontrakt. Men man vet aldri lenger enn det, allikevel. Det er en spesiell følelse dette, som frilanser, å ha tillit til at det skal løse seg i fremtiden, selv etter de fastsatte tingene.

Myk overgang
Sommeren Hege Høisæter gikk av fra Den Norske Opera, hadde hun rollen som Suzuki i Madama Butterfly på OscarsborgOperaen å gå til. Prøvene foregikk på hennes gamle arbeidsplass, og da hun kom dit en dag uti august, virket plutselig ikke adgangskortet.

– Det var en veldig tydelig påminning. Nå begynner det andre livet.

Hege Høisæter som Suzuki i “Madama Butterfly”, © Ellen Lorentzen

Hadde du forberedt deg?
– Altså, forberedt meg gjennom at jeg hadde grudd meg litt og tenkt at nå skal jeg ut i en annen tilværelse. Jeg hadde en del jobber utover høsten, så jeg tenkte at hvis jeg er heldig, så fortsetter det sånn. I verste fall så får jeg gå tilbake til begravelsesbransjen, som jeg jobbet i før jeg begynte ved Operaen. Rent instinktivt hadde jeg satt i gang noen prosjekter sammen med mine samarbeidspartnere, og jeg var vel i gang med å planlegge en CD. Men forberedt? Nei, det vil jeg ikke si.

Kunst og mangel på cash
Hege Høisæter er åpen og direkte. Oppriktigheten hun legger for dagen bekrefter det hun forteller om viljen til å se sannheten i øynene.

– Det jeg etter hvert så, var at en som meg, som først og fremst er operasanger, faktisk er avhengig av operajobber. Så hvis man ikke har en agent, så detter man rett og slett litt ut. Hvor blir det av agentene, tenkte jeg. De visste at jeg gikk av. De er vel ikke interessert, da, tenkte jeg, etter hvert.

Hun hadde likevel spennende oppdrag, og hun fortsatte å utvikle seg, forteller hun, men utpå våren året etter at hun gikk av fra Operaen, måtte hun innse at hun tjente altfor lite penger.

– Da kom jeg inn i en krise når det gjaldt faget. Har verden bruk for meg som sanger. Vil de ha meg. Skal jeg heller satse på andre ting. Da var jeg inne i en sånn prosess.

Koffertmysteriet
– Ofte når det har skjedd noe avgjørende i livet mitt, så har en koffert blitt ødelagt, og en ny har jeg måttet anskaffe.

Denne setningen blir uttalt med en viss opphøyethet.

– Og akkurat da var den gamle blitt så stygg at jeg måtte kjøpe en ny. Så ringer Richard Klingspor, leder for artistmanagementet Stellis Polaris og spør, på sitt svensk-norske: Hur har du det med Erda? Da begynte det langsomt å rulle.

Hva var det han hadde å tilby?
– Han hadde hørt at GöteborgsOperan hadde mistet en Erda, som de skulle ha med i Wagners Ringen-oppsetninger, og tiden begynte å bli kort for dem, så han sa: Gå og prøvesyng i Malmø på Scandinavian Opera Auditions, for der kommer GöteborgsOperan til å være. Så tar vi det derfra.

Resultatet ble at Hege Høisæter fikk roller i alle de fire Ringen-oppsetningene som settes opp på GöteborgsOperan, én i året fra og med Rhenguldet i fjor og frem til Ragnarök i 2021.

Hege Høisæter som Erda og Anders Lorentzson som Wotan i “Rhenguldet” på GöteborgsOperan. Regi Stephen Langridge, © Mats Bäcker

– Da gikk vi i kaféen på operaen. Richard Klingspor hadde kjøpt champagne, for han hadde aldri opplevd dette før, fire kontrakter på én gang for en og samme artist. Vi tullet med at vi nesten fikk skrivesperre i armen, for det var så mye å skrive under på. Det var veldig stas.

Senere samme høst, 2017, var det premiere på Synne Skouens nyskrevne opera Ballerina på Den Norske Opera & Ballett, der Hege Høisæter hadde en bærende rolle.

– Det var den ene kontrakten jeg hadde da jeg gikk av i Operaen. Det var jo en gave som lå der, og den hadde jeg i bakhodet hele tiden. Det siste jeg hadde på papiret før Stellis Polaris kom inn i bildet.

Fra operaen “Ballerina”. Hege Høisæter og Silje Aker Johnsen, © Erik Berg

Etter Ballerina, som ble en stor suksess, kom ledelsen ved Den Norske Opera og sa de gjerne ville ha Høisæter som Grevinnen i Spar Dame. En kjempegøy jobb å få, sier hun, men den lå ett år frem i tid, samme høst som Rhingullet skulle opp i Gøteborg. I mellomtiden meldte det utfordrende frilanslivet seg igjen.

Egne prosjekter
Da fortsatte Hege Høisæter med å skape egne programmer, noe hun har lang erfaring med.

– Jeg er jo helt gal etter å bruke kostymer og rekvisitter, så jeg ender alltid opp med en helt umulig jobb, for jeg må stå der og skifte mens jeg snakker og synger.

Sammen med John Lidal, coach og pianist ved Den Norske Opera & Ballett, reiste hun rundt med Dømte dronninger, der de tok for seg operaarier og historier om dramatiske dronninger opp gjennom århundrene, og En aften i Wagners verden, med utdrag fra Wesendonck Lieder, Tristan og Isolde og Ringen. Tross stor innsats er det likevel ikke mulig å leve av slike prosjekter, er Hege Høisæters erfaring.

Hege Høisæter og coachen John Lidal, © Péter Madai

– Men du og du så stor glede jeg hadde med å grave frem info og lage tekst og alt mulig. Men man blir tappet av at man tjener så lite penger. Det er akkurat som at det tar litt pusten fra deg.

Et prosjekt sammen med mimekunstneren Freya Stang, der de ville utforske hvordan mime og opera kan møtes, gav nok en innsikt i hvor utfordrende det frie scenekunstlivet kan være.

– Bare for et år siden hadde jeg en tøff halvsesong, før ting var kommet ordentlig i gang. Jeg måtte utsette å betale regninger, og jeg måtte låne penger av venner. Den der magreste følelsen, å stå i butikken og stadig oppleve at det ikke er dekning på konto, den der lille skammen der, det er et hardt liv. Nå når jobbene har begynt å cashe litt ut, er det en helt annen grunnfølelse i tilværelsen. En følelse av å ha en slags, jeg vet ikke ordet, padding, å være mere vattert, ikke så inn på beina hele tiden. Det er helt fantastisk å vite at jeg kan betale skattepengene mine og jeg kan betale regnskapsføreren min. Det er så deilig.

Agenten som kom
Da Richard Klingspor tok kontakt med Hege Høisæter våren 2017, hadde han vært oppmerksom på henne i mange år.

– Men så lenge hun var ansatt på Den Norske Opera, så hadde jeg ikke så mye å komme med. Da hadde hun jo roller og oppgaver hele tiden. Det var først da hun ble frilans, at en agent kunne være til nytte.

Erfaring, respekt for håndverket og viljen til å lære mer er kvaliteter Klingspor fremhever hos Hege Høisæter.

– Grunnen til at jeg syntes det var interessant å ta opp Hege i agenturet, var nettopp at jeg så denne sulten, denne retningen mot hele tiden å utvikle seg. Det er jo fantastisk når jeg samtidig ser en artist med så mange talenter og fasetter. Hun er en artist man ikke kan slippe blikket fra når hun er på scenen, og det er jo en storartet egenskap.

Klingspor ser slett ikke alderen, femtifem år, som noen hindring for fortsatt karriere. Det er stemmen og all hennes scenekunnskap som teller.

– Nå er jo ikke Hege så gammel. Dessuten har hun holdt stemmen sin velfungerende i alle år og har en utrolig fin teknikk, så hun er på ingen måte utsunget. Hun kan holde på til hun er syttifem, hvis hun pleier stemmen riktig. Det er bare hennes egen vilje, fysikk og stemme det kommer an på. Så lenge dette er på plass, kan man bruke en sanger som Hege til alt mulig. Hun har en eksepsjonell scenepersonlighet. Det er ikke nødvendigvis hovedrollene som trenger å være de mest interessante når man kommer opp i årene. Det kan like gjerne være en karakterrolle.

Mens yngre sangere rådes til ikke å gå inn i tyngre roller for tidlig, er det ingen forsiktighetsregler i den retning når det gjelder Hege Høisæter, mener agenten.

– Hun kan uten videre gå inn i det dramatiske repertoaret nå, for hun har så godt grunnlag. Der er jeg ikke det minste urolig.

En etterspurt frilanser
Så begynte det å rulle fortere. En opptakt var operagalla-turnéen sammen med to andre mezzosopraner og Arktisk Filharmoni i januar i fjor. Deretter en fullbooket høst med Grevinnen i Spar Dame og Erda i Rhenguldet, samt en solistrolle i Poetenes natt, en konsert med Vertavokvartetten. I år Maddalena og Giovanna i Rigoletto på Operaen i Kristiansund og en rolle i Gisle Kverndokks kirkeopera Upon This Handful of Earth på Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival. Denne siste, et utrolig stuntprosjekt, ifølge Høisæter. En hel opera innstudert på én uke.

– Men det var en flott opplevelse å være med på. Jeg hadde også en konsertjobb for Kirkemusikkfestivalen, så jeg har vært veldig travel siden i fjor sommer. Nesten litt for travel.

Magne Fremmerlid og Hege Høisæter i “Rigoletto” på Operaen i Kristiansund, © Bjørn Hansen

New York, New York
I påsken reiste Hege Høisæter til New York. Hun var blitt invitert til coachinger med den legendariske divaen Mignon Dunn, og til prøvesang på Metropolitan-operaen.

– Vi vet jo at nåløyet er ekstremt lite, men det heldige i situasjonen var at operahusets castingsjef hadde hørt Hege i en radioutsending fra Gøteborg, i tillegg til at dirigenten på Rhenguldet, amerikanske Evan Rogister, hadde uttalt seg fordelaktig om henne, forteller agenten Richard Klingspor.

– Dermed gikk det liksom bare helt av seg selv, konstaterer Hege Høisæter, om invitasjonen som kom om å prøvesynge i det sagnomsuste huset.

Ny erfaring, ny trygghet
Hva sang du på Metropolitan?
– Jeg sang først Erdas Weiche Wotan og så Jocaste fra Oedipus Rex av Stravinskij, en av mine favoritter, som jeg bare elsker å synge. Om dette medfører noe i praksis, det vet jeg ikke. Men det er heller ikke det det står om. For meg var dette viktig å gjøre i seg selv.

Hvordan opplevde du situasjonen?
– Stemmen er jo sårbar, for det går så veldig på pusten, og hvis man blir for urolig, så vil pusten være for urolig, og da er det vanskelig å synge. Så jeg hadde lurt en del på hvordan dette skulle gå. Jeg har ikke vært verdens mest fjellstøe sanger, heller. Jeg har måttet jobbe mye med prestasjonsangst og nerver når det gjelder å synge. Jeg har kommet et langt stykke på vei, men hva ville skje med meg foran dommere i et såpass prestisjefylt operahus? Men det jeg endte opp med da jeg satt og hørte han lyriske tenoren som sang før meg, var at jeg merket jeg var like nysgjerrig som jeg var spent. Og nesten enda mer nysgjerrig, faktisk. Og dette er nytt for meg. Før i tiden ville jeg alltid bare dø når jeg skulle gjøre sånne ting. Jeg syntes det var så utrolig ubehagelig å bli vurdert på den måten, uten å ha sceneprosessen bak seg og rollen å gjemme seg bak. Men å stå der, i det mest prestisjefylte huset jeg har sunget for, og likevel kjenne at nå er jeg mest nysgjerrig, det er et nytt nivå for meg. Jeg mobiliserte voldsomt, men jeg klarte å få gjort det jeg ville, og jeg vet at jeg sang på mitt beste.

Sin egen sanger
At det stadig skjer en utvikling, sanglig og kunstnerisk, ser ut til å gi Hege Høisæter en ustoppelig energi. Den kan brukes til mangt, når hun samtidig dras mot å sette seg selv på nye og nye prøver.

– Det har skjedd veldig mye bare i det siste. Jeg har gode venner og gode rådgivere, og jeg har virkelig snakket gjennom disse prosessene mange ganger: Hva er det som gjør en så vettskremt? Hvis man tapper energien underveis, hva er det som skjer? I Gøteborg, for eksempel, hadde det gått veldig bra på prøvene, men etter generalprøven var jeg helt skjelven, hele kroppen var i panikk, egentlig. Det er som om jeg av og til programforplikter meg til å gå gjennom min egen frykt rett før det virkelig gjelder, til å inkludere all min angst og all min selvtvil, all min uperfekthet på alle vis. Og til uansett hva som skjer, ikke trekke seg i situasjonen. Det kan være et lite helvete, men uten unntak, når jeg går gjennom en sånn prosess, så er jeg tøffere og sterkere på den andre siden. Bedre venn med meg selv.

Denne erfaringen ble tydeligvis med til New York.
– Ja, sånn som på the Met nå. Da var jeg kommet et annet sted. Jeg lurer på om det har skjedd det siste halve året, faktisk. Jeg kjente det også da jeg sang hele Klytaemnestra-partiet fra Elektra av Strauss på en huskonsert for to dager siden. Jeg kjente på spenning da også, men jeg var ikke livredd.

Du har ikke kjøpt ny koffert?
– Jo, jeg kjøpte ny i New York, fordi glidelåsen gikk så feil at jeg måtte røske den. Den funket ikke.

Det var det som skulle til.
– Nei, du. Sånn virker ikke livets magi.

Den syngende alderen
Stemmen endrer seg med årene, for alle. Hva som har skjedd med stemmen til Hege Høisæter, virker som en stor inspirasjon og kilde til undring og stadig utforsking for henne.

– Det er akkurat som om stemmen min er blitt rikere, kanskje litt bredere, feitere, og med bedre høyde. Det er lettere for meg å synge med mere kropp i stemmen min nå enn det har vært før. Stemmen er blitt mer hel. Det er noe jeg har opplevd bare de siste ukene, delvis gjennom fantastisk coaching som jeg fikk i New York. Jeg fikk noen nye verktøy til å slippe noen av mine egne hindringer.

Hvordan husker du deg selv som sanger da du for eksempel var førti? Går det an å sammenligne?

– Da, i 2004, husker jeg at jeg ennå strevde mye med disse selvhindringene. Av og til så fikk jeg det vel til den gangen og. Det man har når man er yngre, er at instrumentet er såpass fleksibelt at man kan synge mye dårligere og allikevel få det til å låte relativt bra. Jeg har en annen balanse i stemmen min nå, sånn at det er mye gøyere å synge, rett og slett. Mye mer kontroll på pusten. Jeg har bare lyst til å synge og synge, nå. Jeg hadde ikke helt den samme følelsen da, også fordi jeg ble fortere sliten i halsregionen. Og selvfølgelig, jeg var travel, småbarnsmor. Det er fantastisk å ha barn, men det å komme i denne alderen og være voksen og fri og begynne å tenke mer på seg selv igjen, det er herlig. Jeg har ennå mange ting jeg skal utforske, og jeg vet at hvis jeg går hjem og øver nå, så kommer jeg til å finne noe nytt. Egentlig er jeg utrolig heldig som får lov til dette.

Workshop for modne stemmer
Mens Hege Høisæter var ansatt ved Den Norske Opera & Ballett, holdt hun en workshop for godt voksne sangere, der de blant annet arbeidet med musikk skrevet spesielt for eldre stemmer.

– Det ble klanglig sett noe nytt for meg, noe unge stemmer ikke kunne ha produsert.

Erfaringer fra dette arbeidet har gitt henne tanker og idéer hun er opptatt av å kunne utvikle videre.

– Det skjedde en utvikling med sangerinner på over sytti, på én time, når de fikk jobbet med å finne balansen i pusten, kjenne at, ja, du kan kanskje trekke smilet litt mer inn og så lysner jo alt. Ikke fordi vi skal være så unge, men for at vi skal finne det friskeste av oss selv, det som vil fortsette å blomstre og utvikle seg. Selvfølgelig kan man også bruke det som er på vei ned. Det kan også brukes på en scene, det som er shaky og veikt. Begge deler, både styrker og svakheter kan brukes.

Da snakker du om stemmer mer i uttrykkets tjeneste enn i det klassiske klangidealets tjeneste.
– Ja, vi må utvide det tradisjonelle klangidealet. Vi har kanskje nye klangkvaliteter i vente som vi ennå ikke har erfart. Jeg må si at jeg har hørt noen glimt av det. Du skal bare se, som en god vin. Vi må kanskje få med oss komponister og librettister på laget og starte et ensemble om noen år. Kanskje vi kan utvide paletten for sang mye mer.

På lyttepost
Det kan virke som det har vært frigjørende for Hege Høisæter å bli frilanser. Hadde den samme utviklingen som sanger skjedd hvis hun hadde fortsatt i fast stilling? Hun tenker seg om før hun svarer.

– Det er vanskelig å si. Nå har jeg kunnet bruke kreftene mer på min egen prosess og mindre på å tilpasse meg et pålagt repertoar. Det føles som jeg kan spisse enda mer det jeg gjør, i stedet for først og fremst å være en nyttig ensemblesanger, som innimellom, kanskje, får lov til å gjøre noe som er viktig for meg og min egen utvikling. Nå gjør jeg det jeg kan for å bli det instrumentet jeg ønsker å være, og jeg har noen som hjelper meg med å videreutvikle det. Men det kan jo hende jeg hadde følt det samme i et ensemble. Det kommer litt an på hvilken sjef man har og hvilke oppdrag man får. Bildet er i hvert fall at jeg står bedre på mine egne to ben som sanger nå enn noen gang tidligere. Hva jeg skal satse på har alltid en sammenheng med markedet, men jeg skal i hvert fall smi mens jernet er varmt, og samtidig lytte om det kommer noen lokkerop fra fremtiden om noe som kanskje er i emning, men som ennå ikke er skapt.

Utsnitt av CD-coveret til “Jordlys. Norwegian Contemporary Songs”, © Foto og design Anna-Julia Granberg

Hva er det som driver deg?
– Det har i hvert fall sammenheng med at jeg ønsker å uttrykke meg. Ved å uttrykke seg selv, så uttrykker man også noe på vegne av andre, for å være litt høytflyvende. Det kan være et oppdrag, tror jeg. Det er utrolig mye selvfokus og egofokus i denne jobben, men jeg føler at det er en mening i at jeg uttrykker meg selv. Sånn har jeg vært fra jeg var liten. Jeg stilte meg opp og ville synge. Hysj, hysj, hør på meg. Det er bare en second nature å gjøre det. Det føles nesten som et kall.

Kanskje vi har forskjellige tider med blomstring, og at min blomstring er sen, sier Hege Høisæter liketil.

– Jeg stoler mye mer på en flyt, nå. Kanskje bare fordi at jeg ikke våget å stole nok på det før. Kanskje det er bare det. Jeg føler en helt annen respons, både fra publikum og fra de jeg jobber med, en annen berettigelse, fordi det jeg gjør åpenbart virker. Det betyr noe for noen. Det er fantastisk. Det er utrolig, rett og slett. Skal jeg få oppleve dette. Jeg må knipe meg i armen. Det er en enorm gave.

***

Hege Høisæter kommer ut med sin første CD i disse dager, Jordlys, Norwegian Contemporary Songs, i samarbeid med LAWO Classics. Med musikk av blant andre Kjell Mørk Karlsen, Gisle Kverndokk, Rolf Wallin og Synne Skouen.

Publisert:

Del: