For fem år siden var hun nær ved å gi opp musikken. Men energien fra de unge elevene smittet, og nylig slapp hun sitt fjerde soloalbum «Lightshadow».

Anne Marie Almedal Foto: Pål M. Laukli

Anne Marie Almedals tredje soloplate «Memory Lane» fra 2012 var en storsatsning. Med på platen var engelske Danny Thompson, kontrabassist og medgrunnlegger av folkjazzbandet Pentangle, og John Wood, produsent for blant annet John Martyn, Nick Drake og Nico. Albumet fikk distribusjon i Norge og Storbritannia, med legendariske The 100 Club i London som et av stoppene på turneen.

Forrige gang Almedal satset i Storbritannia var som vokalist i Velvet Belly på 90-tallet, tiden da man fortsatt tjente penger på platesalg. Nå, flere omveltninger i musikkbransjen senere, ga strømming lite uttelling på bankkontoen. Å delta i underholdningsprogrammer, som flere andre artister gjorde for å trekke oppmerksomhet mot sin egen musikk på, fristet ikke.

Det er en alvorstynget Almedal som i 2013 er avbildet i Fædrelandsvennen under overskriften «– Det er en kamp som ikke er verd å kjempe lenger» (Abo).

– Jeg var ikke sikker på om jeg kom til å skrive musikk igjen. Det var litt mørkt der en tid, innrømmer Almedal over Skype fra Kristiansand, hvor hun bor.

Anne Marie Almedal Foto: Pål M. Laukli

Ny inspirasjon
I etterkant har hun fokusert på musikk til film og TV, for blant annet «Dirk Ohm» og «Mesteren» sammen med ektemannen og filmkomponisten Nicholas Sillitoe. Hun har jobbet som vokallærer på Vågsbygd videregående skole og på Universitetet i Agder, og siden 2017 ledet AKKS sin avdeling i Kristiansand, organisasjonen som jobber for å rekruttere, motivere og synliggjøre kvinner i musikklivet.

Litt motsigende kanskje, å skulle inspirere unge musikkinteresserte til å gå inn i en bransje hun selv ønsket seg vekk fra?

Hun nikker anerkjennende, smiler.

– Det er delte roller, men den ene ser jo den andre. Signaleffekten var kanskje ikke helt på maks akkurat der. Men det er de unge som har gitt meg mye av inspirasjonen til å fortsette og jobbe med musikk.

– Den frie følelsen du har når du er ung, den gleden, den må man ha med seg. Av og til kan den forsvinne litt, men jeg har fått ny næring ved å jobbe med ungdommene. Man blir minnet på hva musikk egentlig betyr.

Forankret i filmmusikk
Almedal ble altså først kjent som vokalist i nevnte Velvet Belly, indie-bandet fra Kristiansand, som plukket med seg en Spellemannpris i 1997 for platen «Lucia». Andre kjenner henne som stemmen bak norske Moonflowers elektroniske perle «Where Are You», mens de aller fleste har et forhold til TV-serien «Himmelblå», hvor Almedal skrev og fremførte tittelmelodien.

Når hun nå er klar med sin fjerde soloplate møtes alle disse musikalske referansene. Hun ser ikke på «Lightshadow» som en oppsummering, snarere en videreføring av alle erfaringene hun har opparbeidet seg gjennom sin snart 25 år lange musikkarriere. Likevel er det filmmusikken som trer tydeligst frem i de stemningsmalende låtene mikset av Tim Bran (London Grammar, Primal Scream, Rae Morris), hvor Almedals myke vokal snor seg elegant og uanstrengt rundt Sillitoe og Alf Vaksdals produksjoner.

Filmmusikken har også vært en innfallsvinkel å gå inn i solomaterialet igjen på, forteller Almedal.

– Når man jobber med musikk til film har man gjerne et oppdrag, en bestemt stemning som skal forsterkes. Hvordan har du jobbet filmatisk i møte med deg selv, som din egen oppdragsgiver?

– Jeg begynte som vokalist og låtskriver i band. Der var det ingen bestemt historie som skulle fortelles, det handlet mer om å skape et forhold til musikken og konseptet. Å jobbe med musikk og tekster til film og TV kom etter hvert, og det var en spennende læringskurve å ha noe konkret å skrive for, noe som skal passe inn i en ramme.

– Nå når jeg skulle skrive tekster tok jeg utgangspunkt i historier og filmer jeg føler har truffet meg, og som jeg kan bearbeide og få til å fungere på et annet nivå. Det har gitt mer fokus på å tenke karakter, person eller en historie, noe som trigger en stemning.

– Skal ikke forandre verden
Det er tekstene som er mest krevende ved låtskriverprosessen for Almedal, slik har det alltid vært. Hun starter prosessen alene, med å skrible og notere helt til hun har noe å lage musikk ut ifra. Deretter åpner hun opp, henter inn andre som kan være med å utvikle det musikalske landskapet. Som oftest er ektemannen første stopp.

– Noen synes kanskje det ville vært klaustrofobisk og både være gift, ha barn og jobbe med musikk sammen. Vi jobber også på egne prosjekter, men vi har mange møtepunkter og felles ambisjoner om hvilket musikalsk landskap vi vil være i. For meg er han en nøkkel til å komme enda lengre inn i materialet. Måten vi jobber på er veldig konstruktivt, vi hopper rett i og kan grave oss langt inn umiddelbart. Det handler om tryggheten man får over tid, at man har utviklet seg sammen.

Les også: Bærer «hjertet og levra» i veska

Almedal betrakter tekstene og det engelske språket hun stort sett skriver på som en klangmessig forlengelse av musikken, som maner frem sinnsstemninger, følelser og ulike landskaper.

– Jeg har aldri hatt som utgangspunkt at jeg skal forandre verden med musikken min. Jeg jobber mer konsentrert inn mot enkeltmennesket og menneskets følelsesliv. Det er musikken og landskapet som er det viktige å plassere seg i for å kunne treffe seg selv og andre folk. Utøvere har forskjellige måter å gå inn i kunsten på, det mangfoldet må vi ha.

Anne Marie Almedal Foto: Pål M. Laukli

Kontroll over eget uttrykk
Pessimismen over musikkbransjen som preget henne for noen år tilbake er kanskje ikke helt borte, men hun har vært opptatt av å finne sin plass i musikklivet igjen – finne måter å bruke potensialet i endringene til sin egen fordel på.

– Det er noe med å komme til «terms» med at man blir eldre og ting endrer seg – at man kan være en del av utviklingen, men ha med sin egen bagasje. Man må ikke føle at det er en belastning, man må føle at man kan bruke det.

Mens Almedal i Velvet Belly opplevde det vanskelig å trenge gjennom med egne ideer i en bransje hvor plateselskapet hadde en stø hånd om pengesekk og image, er hun i dag direkte involvert i alle prosesser rundt sin egen karriere. I forbindelse med slippet av «Lightshadow» har hun samarbeidet med fotograf og regissør Pål Mokkelbost Laukli og hans partner Trude Mokkelbost Laukli i utforming av coverbilder og musikkvideoer, hvor kontraster i uttrykket bygger opp under platetittelen.

Les også: Datarock gjør opprør mot det kommersielle jaget

Hun har også laget en kortfilm, «Lightshadow Live Session», som viser to av låtene på plata fremført live på to ulike steder – blant annet i en gammel kanon fra andre verdenskrig i Kristiansand, hvor Velvet Bellys første musikkvideo også ble filmet.

– Det var litt artig, å være tilbake der vi begynte.

Filmprosjektet er et forsøk på å skape en alternativ intimkonsert i et tverrfaglig samarbeid med filmregissør Iain Forbes.

– Vi hadde lyst til å gi låtene en annen virkelighet på film. Det er ingen postproduksjon på opptaket, lyden er som den var i rommet, inkludert gresshopper og fugler. Jeg har jobbet veldig akustisk de siste årene, så videoen er litt for å vise at låtene kan funke i den pakningen denne gangen også, parallelt med den produserte plata.

– Jeg føler at alt kommer sammen, og denne releasen fyller meg med optimisme og kjærlighet for musikken igjen.

Publisert:

Del: