RIGLA ER ET LIVEBAND: Foran fra venstre Lea solbriller-på Hareide Jønnum, Lova Siverts, saksofonist Ingrid Narum, felespiller med keyboard Lars Viljo Fauske. Bakre rekke i røyken er Selma Edwards Granly på kontrabass og trommeslager Linus Hanem Solvang.(Foto: Erik Lerbæk)
Har bandet Rigla rett i at samfunnet har blitt kaldere? Uansett kan det ikke skade å danse litt, riste laus, høre på folk som bare eelsker å spille sammen.
– Vi sammenligner det med pønken, det kaotiske, røffe og upolerte.
Lea har egentlig en høstklang i sangen, synger den mørkeste kvinnestemmen av tre i Rigla. Men sangen der hun synger
Drikker morgenkaffe / med det sorte gull i munn /
Vi har hele kystlinja / så jeg tror vi har tid til en liten blund /
Ja, vi har hele kystlinja av en grunn
starter lyst. Her ligger stemmen hennes som en tynn sky over scenen, før hun går ned og låta breier seg mer.
– Det er veldig fine kvaliteter i stemmen din på den, smiler bandkollega Lova Siverts til Lea Hareide Jønnum.
– Akkurat den sangen er jo litt gøyal. Hvem er det du synger om som har hele kystlinja?
– Det er vel oss. Det er jo først og fremst Norge, da. Vi har jo lang kystlinje. Men det er jo mange europeiske land som er privilegierte, rett og slett. Men først og fremst oss i Norden, egentlig.
De to står ei vindeltrapp opp fra lunsjkafeen der de har gitt publikum; babyer med mammaer, venner og bekjente, musikkshowcasegjester, alle aldre, smakebiter fra det de spiller. Plata Sendebud fra sandkassa er sluppet, de har fått drahjelp fra NRK Urørt, en bylarmkonsert til foran dem denne dagen, før mer turnering for å feire plata.
Teksten «Gull i munn» kan handle om oljefelt. Om å være fra nasjonen som ble bygd med båter. Lea svarer om betydninga av teksten slik ganske mange tekstforfattere har gjort før henne, vil ikke låse lytterne til en tolkning:
– Det går an å tolke den på mange måter. Men det handler litt om det blikket man har, privilegiet for oss som er født her i Norge.
Samspillgenerasjonen
Det er gjentatt klisjémange ganger: De er så! Mange! Unge musikere i jazz/folkemusikk/eksperimenter/vise/amerikana nå, og de er så sterke på musikken sin. Glem folkemusikkbølgen, eller snakk om den som en bølge 2.0. Teknikkene og samspillet låter trad, men også som popmusikk med røtter i 1900-tallet. Den organiske musikken kom så til de grader tilbake.
– Når en av oss stiller med en melodilinje, bare improviserer vi ting ut sammen.
Lea kaller det en luksus, at resten av bandet er så gode musikere at de kan det meste etter å ha hørt noe én gang.
– Det er ofte en av oss som kommer med en idé, og så jobber vi den frem sammen gjennom å improvisere rundt. Arrangerer de ut gjennom improvisasjonen. Og det blitt vår metode å jobbe på. Vi skriver i hvert fall aldri ting ned. Det ligger veldig i gehøret, sier Lova.
Her kommer felespiller Lars Viljo Fauske i grønn strikkagenser til, han er ferdig rigget ned, før alt skal opp igjen om bare et par timer. Utescene langs Akerselva står for tur, med raske changeovers og skravlende musikkbransje. Men også et levende, bølgende, blant annet ganske ungt publikum, på Bylarm.
Ledige stillinger
Saksofonist Ingrid Narum stikker også hodet inn i intervjuet, men hun har egentlig bare ett spørsmål; om Riglas PayPal er i orden. Noen vil kjøpe merch.
– Ta det på din, og så lager du en PayPal-kasse!
Riglas vokalister på Blås utescene ved Akerselva; Lea, Lova, og Ingrid, som spiller sax. (Foto: Vilde R. Pollestad)
Praten fortsetter, nå også med Lars:
– Det er jo litt livearrangering også, der vi følger etter hverandre. Og nå er det enda mindre queing, sier Lars, og med det mener han at de trenger færre tegn til hverandre underveis på scenen. Et band som spiller mye sammen utvikler felles samspillkropp.
Vi har sammenlignet det litt med pønken
Første helga i oktober spiller de slippkonsert på Riksscenen i Oslo, etter det som ble en godt besøkt Bylarmkveld i september. I slutten av november 2026 spiller de på Bø Jazzklubb. I sommer spilte de i Oslo, Trondheim, Sommarljom, Bergen.
– For hver konsert sitter det mer og mer. Og det er en veldig lyttende prosess, forteller Lea.
– Og så blir det interessant å se hvordan andre band fungerer. Det er nok mange som gjør mye av det samme som oss, som driver helt uten notasjon, tror Lars.
– Tilbake til tekstene; dere har annonsert at tekstene deres kan handle om irriterende folk? Men er det sånn at en kan høre akkurat hvem dere synger om?
– Hehehe!
– Jaaa. Vi tar jo utgangspunkt i hverdagslige ting … Det kan være små ting som bare er en sånn følelse. (Lova)
– Du vet hvem det er, skyter Lars inn.
– Vi snakker om irriterende folk i «Gull i munn», for eksempel. (Lea, om den låta vi snakka om innledningsvis.)
– Det sparker oppover da! Det er et mål. (Lars)
Come together
Bortsett fra å sparke over; målet deres er egentlig bare å få drive med, og bruke masse tid på, det de elsker.
– Vi vil jo bare spille da, er veldig glad i å spille musikk for folk, sier Lea.
DER OG DA, HER OG NÅ: Lars med fela si på scenen. (Foto: Erik Lerbæk)
Vi har ikke brukt ordet folkmusikkbølgen én gang hittil i intervjuet. Men Lova og Lea har faktisk tenkt masse på denne lille revolusjonen i norsk musikk. På tradering, og runddans, som er i kjernen av det også Rigla holder på med:
– Vi har jo sammenlignet det litt med pønken og sånn også, det kaotiske, liksom. Det litt røffe og upolerte, på en måte, som jeg tror appellerer til mange nå. Det er en reaksjon mot et kaldere samfunn, mener Lea.
– Og jeg i hvert fall kjenner på det, at det er færre arenaer hvor man kan ha noe sammen, da blir dansen som følger denne musikken viktigere, mener Lova.
– Akkurat det med å danse er jo å delta, også om man er publikummer. Og ikke bare motta.
– Ja, ikke sant?
– Det føles så ærlig. At det skjer noe der og da, mener Lars.
TIDLIGKONSERT med Rigla en fredag i september. (Foto: Stina Myhre)
