Emil Kárlsen i reisejakka si – han syr på merker fra forskjellige steder han har besøkt i Norden. Og Sápmi-merket er plassert over hjertet. (Foto: Siri Narverud Moen)
Emil Kárlsen er en ung, men allerede erfaren, platedebutant. Før han lagde albumet og livekonseptet «Nagirvárrái» har han blant annet spilt med bandet Resirkulert. Nagirvárrái betyr til søvnfjellet og refererer til det samiske å dra til søvnfjellet istedenfor å bare å si å legge seg å sove. I helga spilte han musikken på festivalen Bylarm i Oslo.
– Bra timing, da, å komme med plate med musikk som kan spilles live i gjenåpninga?
– Ja, veldig! Jeg fikk smakt litt på publikumsfølelsen da vi fikk spille for Riddu Riđđu foran fem hundre i sommer. På Bylarm ble det plutselig veldig store scener, med Sentrum og Vulkan. Jeg har spilt i mange år med bandet Resirkulert. Men dette prosjektet er litt annerldes for meg. Både i historien jeg formidler, i type musikk, med strykere og med stort lysdesign … Så vi skal utnyttes scenen og halvtimen vi får til det fulle. Men også at med en gang man synger på samisk, er det politisk i seg sjøl. Da betyr det mer å få spille på større scener.
Besteforeldregenerasjonen – den er så viktig, både for Emil personlig, men også som del av det store bildet, det om den såre historien som har ledet fram mot ung, samisk musikk i dag. Bestefar og bestemor til Emil Kárlsen oppdro ham hjemme i Storfjord sammen med mor.
– Bestemor, ho skulle sett hva som skjer nå. Hun hadde knyttneven i været. Mens bestefar er en mann av få ord.
Det å skulle ta tilbake noe så sårt som joik … Jeg har kjent på det, det sjøsamiske har vært så hardt fornorska.
– Tittelen Til søvnfjellet peker på tidligere tider da samer – og andre – oftere fikk beskjed gjennom drømmer, som man måtte tolke for å handle riktig i livet. Tett på liv og død var det store konsekvenser i det å tolke drømmer og det underbevisste rett, forteller han om utgangspunktet for tekstene. Han er en spent bandleder som for første gang presenterte musikken sin for publikum fysisk utafor samiske kjerneområder, vi kaller det bare «her nede»:
– Her nede blir jeg nok å fortelle mer om joik generelt. Om hvem mine besteforeldre – og min mor – var. Og så er det det med samisk kultur: med en gang man gjør noe på samisk, snakker man på en måte for et helt folk. Men jeg håper de som kommer får en ny opplevelse av at dette er noe nytt.
Med seg på scenen i helga fulgte strykerne og bandet fra plata.
– Lydbildet vårt er det som først og fremst presenterer dette som samisk musikk på nytt. Jeg vil løfte den samiske musikkscenen, og ikke gå inn i de samme, nærmest klisjeene, om igjen. Vi gikk inn i studio med en nesten-regel om at vi kun skal bruke akustiske instrument – og så har vi kjørt dem igjennom pedaler og effekter for å lage et snurrig univers.
– Håpet mitt er at lytterne ikke stopper ved at det er samisk musikk, «bare». Jeg synes jo sjøl at musikken min bærer preg av vår tid, den er godt produsert, den er godt spilt inn, og den er veldig billedlig, så folk som ikke kan samisk kan nyte den også.
Noen ganger er joiken hovedelement – andre steder er joiken et sideelement. Og både bestemor – som ikke er her lenger – og bestefar har fått hver sin sang. Forholdet bakover til generasjonene ligger i lag i musikken, og dessuten når Kárlsen snakker om hvordan han har gått inn i tradisjonene. Det er mange hull – og mange syn på hvordan Emil skulle gjort det. Og før han smeltet det sammen i sin nye musikklegering, måtte han gå til tradisjonen. I den grad den fortsatt er der, da.
Emil Kárlsen – sanger, joiker, gitarist og bandleder – vil lede oss til søvnfjellet og drømmeverdenen. (Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen)
Bestefar på første rad
«Det her med joik, det har nå ikke vi hørt på. Det var gjerne reindriftssama, men det er nå greit at du gjør det.» Slik kan han bli møtt. Det finnes lite dokumentasjon på joik blant sjøsamer:
– Det å være sjøsame og skulle ta tilbake noe så sårt som joik … Jeg har kjent på det, siden det sjøsamiske har vært så hardt fornorska. I starten, da sjøsamene skulle ta kulturen sin tilbake, møtte de som gjorde det motstand både fra sine egne, og fra majoriteten – og fra andre samekulturer. Det har en hard historie, og det er fortsatt mange som gjør det i skjul. I starten kan det være litt overveldende å gå inn i. Men mange har forstått at man trenger de unge inn i joiken, også.
Hos Emil er det blitt en blanding av det sjøsamiske og reinsamiske – oppveksten med CDer hjemme i Storfjord, og mange år med læring – som han har bygget sin måte å joike på.
Bestefar er en sjøsame som nå ser ungdommen bryte ut fra den fornorskinga hans generasjon ble utsatt for.
– Bestemor, ho skulle sett hva som skjer nå. Hun hadde knyttneven i været. Bestefar er en mann av få ord, men han og familien er på fremste rad på konsertene og jeg ser han er stolt. I sommer, etter konserten min på Riddu Riđđu sa han til og med at «dette var veldig flott». Tidligere har han sagt «det var bra». Og så så jeg på ham underveis i konserten at han nesten var litt blank i øya, smiler Kárlsen når han forteller om den forsiktige anerkjennelsen.
Plata hans kom i juli, og ble også nettopp sluppet som én fil fordi han mener det kan passe å høre den i ett. På «Nagirvárrái» høres både Arktisk Filharmoni samt artistene Lávre, Katarina Barruk, og Hildá Länsman, i tillegg til gjesteopptreden av Ella Marie Hætta Isaksen (Isák).
Her kan du høre, og forstå, historien til bestemora til Emil Kárlsen, i tekstvideoen til sangen han lagde til hennes ære:
Hvordan løfte kunstnerisk forskning fra marginalisering til vitenskapsdiskurs?
Er kunstnerisk forskning moden og klar for å tre inn i en vitenskapelig diskurs? Hvis ikke, er jeg redd den er på vei inn i en (muligens noe selvforskyldt) marginaliseringsprosess, skriver Henrik Holm.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
Tid og kunstnerliv: Korpsbevegelser
Akkurat som i 1989 er det like før det vil kry av uniformer, marsjhefter og bandolærer. Korpsbevegelser er å gjenta seg selv, år etter år. Gjentakelsene er tradisjon. Tradisjon er kultur. Kultur er musikk. Og musikk er korpsbevegelse.
Vossa Jazz-sjefen slutter
Daglig leder i Vossa Jazz, Roger Urhaug, har sagt opp etter knapt et år.
Hvor brenner det, Egon Holstad og Sigurd Elgenes?
Hvor er musikkjournalistikken på vei? Hvordan imøtekommer vi en stadig mer uforutsigbar fremtid? Hva kjennetegner god anmelderkunst? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Fest i klangfargerike med forstyrrande ubehag og lågfrekvent stille
Ballade jazz: Superspreder har naila det på si andre plate, Geir Sundstøl feirer ti år som soloartist, vi får klangleg skulptur frå Sofa, og orkestrert stille frå Bristol.
