– Dette albumet blir det beste vi har laget, sa Eir Vatn Strøm. Hun sto på en tett befolka sti mellom steikeos og festivalgjester på Roskildefestivalen. Det var så og si ferdig, men før Ni blomster i en åker, måtte bare kollega Levina spille med sidebandet sitt på Bylarm først, Kenneth lansere elektronisk «Fanitullen» og trioens sommerturne avsluttes.
På takkelista for sin nye plate, skriver Ævestaden – denne norsk-svenske trioen som står midt i folkemusikksuksessen som har fossa fram de siste årene – sin produsent Erlend Mokkelbost og artistkollega Silja Sol «for å ha servert oss Mont d’Or og Rolet» – og til fuglene som bragte atmosfære til uttroen på «Jag vill ut och du vill ner i jorden». Det ligger jo noen historier bare i dé setningene. Ikke minst i låttittelen «Jag vill ut och du vill ner i jorden». Den er en av singlene som ledet an Ævestadens tredje skive, og det lukter av høst, våte blader som nesten er muld, novemberregn og vinter, kanskje?
Men en gang langs trioens vei, var det sommer. Sommer i hete og full av eventyrlige konsertjobber, som de gjerne reiste til med tog. Ballade hang seg på littegrann, i festivalsommeren, og i anledning utgivelsen av Ævestadens Ni Blomster i en Åker, bringer vi her deler av den reportasjen. Resten kan leses her (del en, sammen med vennebandet Kanaan), her (om Levinas solo- og sidebandprosjekt) og her (fokus på de elektroniske sideprosjektene til medlemmene).
_______
– Det har vært en utrolig sommer. Det ene høydepunktet etter det andre. Slik oppsummerer munnharpespiller Kenneth Lien sommeren 2025.
Finurlige steder som Fejø (DK), Urfolk (SE), samt velkjente Øya og Molde utgjorde festivaljobbsommeren. Assosiasjonene til noen av festivalene blir like skeive som fornya folkemusikk, eller en smule peace ‘n love, det må være lov å si.
– Alle stedene har vært veldig sånn paradis. Morgengry-konsert på Moldejazz, for eksempel, klokka 07 om morgenen, der parken var full.
Like før Øya spilte de en «gedigen, barnevennlig hippiefestival i svenske skoger».
De starta året sammen med sine rockvenner i Kanaan på Eurosonic i Nederland sammen. Også andre showcase-festivaler, der talenter viser seg fram blant annet for å bli booket, har bugnet av disse og andre folkemusikkfornyere.
Siden et møte med Ævestaden ofte innebærer minst ett band til, og en masse planer for flere utgivelser enn bare Ævestadens, har Ballade bestemt seg for å brette dem ut i tre – like mange deler som de er medlemmer. Første del av denne triortasje: Middelalderballadene. Festivalene og rocken. Og dragninga mot død. Alt oppsummert i og bak boden deres for merch-salg på Roskildefestivalen i sommer.
Gjør det sjøl
– I har ikke nogen av de eldre album? Hvornår kommer de andre og signerer?
Publikum etter konserten vil ha alles navnetrekk i tusj, og helst flere vinylplater enn de bandene får selge sammen etter dobbeltkonserten.
Samarbeidet med Kanaan springer ikke bare ut fra at bror Ask og søster Eir spiller i hvert sitt band, men også musikalsk slektskap:
– Vi søker gjerne det dronete, som Kenneth sier.
Dét finner man mye av i proggete og syrete rock.
De seks er til og fra, og gjør alt som må gjøres for å få greier av scenen, og få betjent plate- og gensersalget.
Levina Storåkern (nærmest) signerer, mens Eir Vatn Strøm og Kenneth Lien tar i mot skryt fra norsk og dansk publikum. Her selger de plata de laget sammen med Kanaan: Langt, langt borte. (Foto: Siri Narverud Moen)
Endelig Roskilde
To tredeler av Ævestaden er løst fra sine rydde- og salgsplikter. Kenneth Lien og Eir Vatn Strøm banner når jeg spør om dette er toppen på folkemusikkbølgen. Nei, dette er ikke toppen! Det må da vokse videre! Eir ler.
Ævestadens tredje album skal låte stort.
Levina spilte kuhorn ut av et vindu på en fest. Da tenkte jeg «hun der skal bli min venn!» – Kenneth Lien
Ballade observerte rockerne blant publikum i støvet på dyrskuesletta, oppsummerer det slik:
– Det var en del langskjegg som sto og vugga uti publikum der.
– Ja HAHAHAHA, langskjegg! Det er mye godt skjegg i rocken! Neida, ikke bare, bedyrer Eskild Myrvold (Kanaan). Eskild har ikke skjegg, men stilte til gjengjeld med dobbeltløpt bass.
Æve-Kanaans rockefans, på Roskildefestivalen 2025 (Foto: Siri Narverud Moen)
Sjangerbegrep sprenges i filler i nærheten av disse musikerne. Men om vi skal snakke om sjangre, kan vi jo også spe på med klisjeer, idet trommeslager Ingvald Vassbø også har kommet.
Eir (Ævestaden): – Det var jo en periode da vi starta å spille sammen, at vi kunne se hvem som hadde hørt på Ævestaden først, og hvem som kom inn fra rocken.
– Ja, fra Ævefansen var det kanskje sånne heklejenter som kom?
Flere i sofaen fniser gjenkjennende når jeg kaller dem langskjegg og heklejenter.
Kenneth (Ævestaden): – Heklejentene og langskjegga. Eller skal vi si, langobardene!
Eskild/Ingvald (Kanaan): – Langobardene??
– Ja de fantes … i nord-Italia, tror jeg.
– De var et folkeslag?
Kenneth: – Ja, de endte i Italiatraktene.
– I folkevandringstida? Og Ym:Stammen hadde en låt som het «Langobardene» …
Rundt 30 år etter at bandet Ym:Stammen forska på hvordan man kunne ta gammelt lydende musikk over i samtida, sitter en NMH-utdannet folkemusiker, utendørs backstage, og belærer sine venner om folkeslag som yppa seg mot romerne. Lien sto nettopp på scenen og gjorde horns hånd mens han sang den gamle kjempevisa Dalebu Jonsson. Publikum svarte villig med rocketegnet.
Si ja
God respons, jevnt over, nikker de:
– Da vi hadde sånn «ka skal du bli», vi skulle fylle ut et sånt skjema på ungdomsskolen, skreiv jeg: Rockestjerne Rockestjerne Rockestjerne. Det har ikke kommet uten jobb, da, ler Eskild Myrvold. Han er den eneste som har stått på en Roskilde-scene før sommerens spillejobb.
– Vi i Kanaan har gjort mye i det siste: Vi må spille litt som bare trio igjen nå, men så har vi veldig lyst til å få til noe sammen med Ævestaden igjen. Siden det gikk så bra med denne plata. Trommeslager Ingvald Vassbøe forteller at plata har åpna dører for begge band. Ikke minst for Kanaan, i form av nye publikummere i Norge.
Det er mye organisering i å prøve å få to gjenger med ja-folk til å møtes i musikk.
– Utover spillebookingene, er alt do it yourself. Det er bare én måte å gjøre det på: planlegge veldig langt fram i tid, beskriver Kenneth.
– Og å si ja?
(Ingvald:) – Ja.
(Eir:) – Ja. Haha!
(Kenneth:) – Ja. Men: Det var jo ikke gitt at vi skulle si ja da Eir foreslo å lage plate med Kanaan. Jeg kan være den som sitter og tenker skeptisk åssen skal dét funke .., men med en gang det er i gang, skjønner jeg at det her! Blir jo dritbra!
(Levina:) – Det kunne jo gått sånn: Folkrock? Kanskje ikke helt vår greie … Men desto mer samarbeid vi gjør med andre, uansett om det er indieband eller elektronisk, jo tydeligere blir Ævestaden-uttrykket også. Vi har vår identitet i det.
Kenneth Lien starta på Musikkhøgskolen, og der gikk Levina Storåkern allerede, med Eir.
– Jeg hadde en sterk visjon om å møte noen andre som ville være med og lage et eller annet nytt med eldre folkemusikkinstrumenter. Så møtte jeg Levina, hun spilte et kuhorn ut av et vindu på en fest. Da tenkte jeg «hun der skal bli min venn!», beskriver Kenneth.
Les mer om Ævestaden Kanaan i sommerserien vår om bandet.
– Framtidas kulturlokaler er allerede bygget!
– En oppvåkning i interessen for å omforme bygninger til ny bruk.
Norske kommuner i økonomisk skvis blir bedt om å tilby gamle bygg som kulturstøtte.
Et lydsystem for evigheten
Etter åtte år med planlegging og samarbeid står lydskulpturen 1110 klar på Klosterøya: en permanent, åpen arena for lydkunst, elektronisk musikk og komponerte verk.
Musikkdebatt under VillVillVest: Kampen om oppmerksomheten
Det var spissformulerte meninger under debatten "Musikk, klikk & journalistikk" på VillVillVest i Bergen, med blant andre journalist Egon Holstad og Daniel Ramberg fra NRK. Ballade var til stede.
Ballade video: – Jeg elsket deg nå og da
Om den menneskelige eksistens med Anna Soleil, Lariel, Ole Martin Huser-Olsen, Simon Moholt & Pilgrim, Torgny Amdam, Julie Bergan, Rule Of Two og Kai Kidd And The City Of Pain.
Terje Boye Hansen er død
Dirigent Terje Boye Hansen sovnet stille inn om morgenen onsdag 5. november etter lengre tids kreftsykdom.
Et sonisk postkort av Oslo
Trikken, måkeskrikene og pulsen fra Oslos gater danner grunnlaget for Sound of the City, som viser hvordan vi kan knytte en relasjon til en by med ørene.
