Calle Hamre (1970-2024): «The sweet, sweet going away»

Calle Hamre trenger ingen lang introduksjon. Soloplaten But My Love Goes to Eleven (2019) står som en påle i norsk rockehistorie, likeledes Butterfly Gardens tre plater – inkludert comeback-platen ….And Everybody Else fra 2022.

Han jobbet like til det siste med en ny soloplate, med arbeidstittelen I Know It’s Over But It’s Not the End. Det er ord som nå får et uvirkelig skjær over seg.

Jeg har kjent han i noen år nå, og da slik som mange fremhever i dag: Han var vennlig, snill og sjenerøs. Du følte deg vel i hans selskap.

I SORG: Simen Walle er utdannet gitarist fra Griegakademiet, og har de siste seks årene samarbeidet tett med Calle Hamre. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Hadde kontakt til det siste
Sammen med gitarist/låtskriver Simen Walle brukte han de siste seks årene på å bygge opp managementet og plateselskapet All Ears Music – inkludert et proft musikkstudio på Møhlenpris i Bergen. Her har de også tilbudt instrumentopplæring og låtskriverkurs, og har hjulpet mange av morgendagens stjerner med å utvikle talentet sitt.

– Jeg har grått i hele dag, sa Simen Walle da vi pratet sammen i går kveld.
– Det er vanskelig å se for meg hvordan verden vil se ut uten Calle, men kunnskapen og godheten hans er udødelig.

De to har hatt ukentlig kontakt helt til det siste, og Calle har vært produsent for og skrevet deler av Simen Walles kommende debutplate.

– Som produsent gav han meg noen begrensninger som det har vært veldig givende å jobbe kreativt med, forteller Walle.

– Han hadde et godt produsentøre på den måten at han ikke blandet seg så mye, men sa de riktige tingene. Tekstlig var han også til veldig stor hjelp ved at han fikk meg til å holde meg til det bildet som var utgangspunktet. «Du må holde deg til metaforen», sa han.

Planla ny soloplate
De to jobbet også på Hamres egen soloplate. Dessverre kom de aldri noe langt med innspilling av den.

– Måten vi jobbet på var å sitte med to gitarer og arrangere frem låter. Jeg vet med meg selv at det ligger noen fantastiske låter der. Han var jo en sånn type som holdt på med fem ting samtidig.

– Hvordan har samarbeidet mellom deg og Calle vært?
– Det er vanskelig å trekke frem noe spesielt, for det har vært så variert – både med å spille sammen og å ha ham som mentor og støttespiller. Han hadde et vanvittig stort hjerte og stor lyst til å hjelpe andre. I studio bare lånte og stjal vi tricks fra hverandre.

– Hva skjer med studioet nå?
– Jeg skal fullføre de siste tingene med kunder, og så må jeg kanskje finne meg noe nytt. Det er jo synd på en måte, men det blir ikke det samme å være der alene. Jeg trenger å begynne litt fra scratch på et annet sted, medgir han.

– Det viktigste for meg er ikke at lokalet og rommet er det beste. Det viktigste er at det går an å jobbe kreativt. Du kan få en garasje til å låte fett, hvis du vil. Det er også en ting som han gjorde meg oppmerksom på. Han åpnet blikket mitt for at alt bare er verktøy.

– Det er ikke noen forskjell på om verktøyet koster 100 000 eller 500 kroner, så lenge man hører et eller annet som gir deg noe i den lyden. Han sa at det mest menneskelige er det som skurrer litt, på et vis.

Minikonsert med Calle Hamre og Simen Walle på platebutikken Playcom Åsane i Bergen, 9. desember 2023. Foto/video: Magne Fonn Hafskor

Ville skape et musikkmiljø
– Dogmet vårt er at vi ikke skal overprodusere, sa Calle selv da jeg traff han og Simen i studioet deres en gang på slutten av fjoråret.

– Vi holder på med veldig mye her, og kan tilby nesten alt av musikalske tjenester. Hvis folk har et hjemmestudio, så kan de få skikkelige trommer spilt inn her – det er mange muligheter. Det vi har lyst til, er å skape et miljø av både unge og eldre talenter og låtskrivere – i stedet for at alle bare sitter på sin egen tue.

Selv jobbet han altså med en ny soloplate der tekstene skulle være på norsk. Helt på tampen av intervjuet fikk jeg et kort sitat fra en av sangene fra den – et kort vers som nesten kan stå som en programerklæring for det meste han holdt på med:

«Som en grønnsak som ikke har skjønt bæret / som en frosk som ikke har forstått et kvekk / er det en ting jeg har lært meg / Er det ens rett til å drømme seg vekk / jeg vil forstå litt mindre, men skjønne litt mer / det er bedre å være fillefrans enn viktigper / så jeg lukker øynene og ser ka som skjer / så får det gå som det går / jeg har ingen ambisjoner / kun fullt fokus på distraksjoner».

Produsert av Ken Stringfellow

Det første bandet hans var Jem-Jem Due, som spilte en slags skapunk. De kom på tredjeplass i 1989 på det som den gangen het Krohnstad-festivalen, og ga ut tolvtommeren «Best i Verden» året etter, produsert av Geir Luedy. Inne i coveret på denne lå et spill som het «Komme seg til Hulen i tide til å høre på Jem-Jem Due-spillet».

– Brettspillet tok en evighet. Blant annet kunne du risikere å treffe på Bård Ose – som snakket om Rolling Stones i en halvtime, forteller Hamre, som startet musikkarrieren som trommeslager.

Etter hvert skiftet han til gitar, lærte seg noen akkorder ved å tyvlåne brorens gitar og begynte å ta gitartimer hos musikklærer Bjørn Kvist.

– Han lærte meg å spille klassisk gitar, men det har jeg ikke tatt frem så mye. Jeg er mer ute etter stemninger i sanger – at du bare hører om det er noe som fanger en eller annen stemning. Det er sånn jeg hører på musikk.

– Hvordan har det gått med soloplaten din? Har den solgt noe?
– Det virker som det går sånn jevnt og trutt. Den har solgt litt i Tyskland, England og USA, og lever liksom sitt eget liv. Jeg fikk en fin melding fra Finn Bjelke (musikkjournalist, forfatter, humorist – og nå programleder for Radio Norge, journ. komm.). Han elsker sangen «Why do They Call It Dying». For et smykke av en sang, skrev han til meg på Messenger.

– Ken Stringfellow fra The Posies har produsert noen av låtene. Hvordan kom du i kontakt med ham?
– Nei, han hadde hørt noen låter, og så var han i Bergen for å spille. Det er litt sånn musikk som han liker. Det er jo ikke tradisjonell listepop, sant?

COMEBACK-ALBUM I 2022: Etter 27 år ble Butterfly Garden-trilogien fullført med deres siste album, slik at platetitlene til sammen danner en hel setning: So It Goes (1995) / For You (1996) / … and Everybody Else. Øverst fra venstre: Cato Eikeland, Rodrigo Lopez, Eirik Vognstølen Sejersted, Calle Hamre og Trygve Gulbrandsen. (Foto: Pressefoto)

Pepsi truet med rettssak
– Du har også pustet nytt liv i Butterfly Garden. Dere er sammen igjen?
– Ja, vi kom med en plate i 2022, og jobber på en ny nå.

Dette bandet debuterte med et spor på en samleplate som het det samme som året den kom ut: «1990». Året etter var de med på en samleplate med samme tittelen som det okkuperte huset den var en støtte til: «Markeveien 4».

Den egentlige platedebuten kom i 1994, med singelen «Wrote Her a Letter». Jeg kjøpte singelen, og husker at flere husvegger inne i Bergen sentrum var pyntet med klistremerker med logoen deres. Dette endte med trussel om rettssak fra Pepsi, siden logoen var nærmest identisk med den de hadde på flaskene.

– Det var rundt den tiden da TV 2 begynte, så vi var ikke så vant med tv-reklame. Jeg reagerte på måten de liksom skulle appellere til ungdom, sier han, og forteller om hvordan han gjorde en vri på slagordet «the choice of a new generation» og fikk Tom Osberg fra Sarina Nut Company til å designe klistremerker der det i stedet stod Butterfly Garden med Pepsi-font, og slagordet «the lost generation».

Han tenkte at dette var innenfor opphavsrettsloven, siden det var en adaptasjon. Slik ble det ikke. Etter en stund kom det et sint brev fra Pepsi i New York der de skrev at det ble rettssak dersom dette ikke ble trukket tilbake.

– Siden gikk det en jævel i meg, så jeg fikk Tom til å skrive Butterfly Garden med Coca-Cola-logo og slagordet «you can’t feel the beat». Da ringte de direkte fra Coca-Cola. «Bare slutt med det der med en gang», var beskjeden.

Måtte trekke tilbake samleplate
Calle Hamre har også terget på seg Bergen kommune. Dette var med samleplaten «Bergensbølgene – Et dykk i Bergens pop- og rockhistorie» (2010), der en rekke bergensartister covret kjente bergenshits. Problemet var at coveret – designet av Ingis – var basert på Bergens byvåpen.

– Da ble jeg innkalt til møte på Rådhuset, og måtte stå til rette med luen i hånden. Jeg tror at de jeg hadde møte med egentlig syntes at det var litt teit, men at de var nødt siden lovverket var sånn.

– Og hele opplaget ble makulert?
– Jada, sier han, og ler hjertelig.
– Men det var en fin idé. Dette var jo før «Hver gang vi møtes». Kanskje de stjal ideen?

Samarbeidet med Lasse Myhrvold
Jeg kunne latt Calle Hamre fortelle enda mer fra dette intervjuet, for vi var innom mange temaer og bandkonstellasjoner. Han snakket mye om samleplaten «Dans til musikken» (2006) – der en rekke norske artister spilte låter skrevet av Lasse Myrvold (The Aller Værste!, The Beste, Kong Klang) – så det passer kanskje å avslutte der.

Lasse Myrvold, Calle Hamre og Kristian Stangebye hadde tidligere spilt sammen i Kong Klang. De stod bak filmmusikken til Trond Kvist sine kinodokumentarer Junkies (1997) og Velkommen hjem (2002), og slapp et selvtitulert album i 1999.

Da Lasse senere ble alvorlig syk, fikk Calle ideen om å hylle ham ved å invitere en rekke artister til å spille inn de beste låtene hans. Albumet inneholder også Myrvolds siste innspilling med Kong Klang, som ble gjort ferdig så sent som tre uker før han døde.

– Det var viktig for oss at han skulle få høre disse versjonene før han døde, så jeg satte i gang. Hvis jeg en gang får skrevet en bok, så vil den handle om dette med vennskap og død. Det er lite som er skrevet om det, sier han.

– Alle var veldig positive og stilte opp. Lasse var et stort forbilde for mange av dem, ikke minst på grunn av tekstene – selv om han aldri var aldri flink til å markedsføre seg selv. Så neste gang jeg skulle opp på sykehuset, hadde jeg med en sånn boombox og spilte låtene for han. Lydverket laget en dokumentar om det.

En vennlig sjel
Platen slutter med låten Dødt liv, opprinnelig fra The Beste-platen En Sang For Åtte Kroner En Lomme Full Av Rusk Og Firogtjue Troster I Damens Rosenbusk (1985).

– Tine Taule sang den, og den ble veldig sånn ekte – «dødt liv uten deg», sant? Jeg husker at tårene kom frem da, men det hadde jo også med situasjonen å gjøre. Det var en trist tid, men samtidig fint likevel.

Mandagen etter sykehusbesøket var det planlagt releaseparty for platen på Garage i Bergen. Alt var gjort klart for at Lasse skulle få være med. Så døde han dagen før plateslippet.

I dag tenker jeg at denne historien forteller alt om hvem Calle var og hvordan jeg vil huske ham. Som jeg skrev innledningsvis så følte du deg vel i hans selskap. Han var lyttende og kunnskapsrik – og tok godt vare på vennene sine.

Jeg føler meg heldig som fikk regne ham som en venn gjennom de siste årene hans, og lyser fred over hans minne med hans egen usigelig vakre sang, «Why Do They Call It Dying?».