Om harme og by:Larm
INNLEGG: – Forrige torsdag ble jeg oppringt av en journalist i VG som lurte på hva jeg hadde å si om by:Larm. Til det svarte jeg at by:Larm er en gøyal arena der bransjen – som et forsinket julebord – kan møtes i uformelle omgivelser og gå på fest, men der det rent faglige utbyttet for svært mange (les: artister!) ikke utgjør all verden. Jeg kan ikke huske sist jeg oppdaget et virkelig bra band på by:Larm som jeg ikke visste om fra før. Dette skriver Egon Holstad i sitt innlegg om by:Larm.
Av Egon Holstad
Forrige torsdag ble jeg oppringt av en journalist i VG som lurte på hva jeg hadde å si om by:Larm. Til det svarte jeg at by:Larm er en gøyal arena der bransjen – som et forsinket julebord – kan møtes i uformelle omgivelser og gå på fest, men der det rent faglige utbyttet for svært mange (les: artister!) ikke utgjør all verden. Videre ble jeg spurt om jeg trodde by:Larm fortsatt har en sterk funksjon for uoppdagede band. Der svarte jeg et ubetinget nei, og refererte til at jeg ikke kunne huske sist jeg oppdaget et virkelig bra band på by:Larm som jeg ikke visste om fra før. Bakgrunnen for spørsmålene var en sak i avisa Bergens Tidende, der de hadde intervjuet sin egen musikkanmelder, og den høyt respekterte bransjeveteranen, Einar «Engelen» Engelstad, som til alt overmål viste seg å mene nøyaktig det samme.
I gårsdagens VG forsøker avisas musikk-krumtapp Stein Østbø (i spalten med den ufrivillig svært treffende tittelen «Helt Stein») å latterliggjøre disse utsagnene ved å karakterisere dem som fnysende, harmdirrende, blaserte, og antikvariske. Han mener dessuten at meningene til Engelstad og undertegnede er basert på pur uvitenhet. Dét må han få lov til, men hans argumentasjon er dog en tanke underlig. Østbø hevder nemlig at konseptet by:Larm overhodet ikke lenger dreier seg om å oppdage band, men snarere heller om nettverksbygging og fordypning i bransjens utvikling. Derfor føler han naturligvis for å beskytte og forsvare arrangementet hans egen avis er en av hovedsponsorene for. Hørte jeg begrepet «nettverksbygging»?
Samtidig som Østbø med en antikvarisk hersketeknikk forsøker å fremstille kritikk av by:Larm som kørka (et annet ord for «blasert uvitenhet») rykker by:Larms pressesjef Behnam Farazollahi ut og forsvarer seg mot den samme kritikken, ved å hevde at by:Larm – til tross for, og stikk i strid med Østbøs uttalelser – likevel dreier seg om å oppdage artister eller bli oppdaget som artist. Farazollahi sier faktisk at by:Larm har vært kjempeviktig og fortsatt er kjempeviktig i så henseende. Han uttaler videre at det er historieløst å mene noe annet. Dette illustrerer han ved å vise til ett eneste eksempel, og det er gjennom den nylig spellemannprisvinnende artisten Susanne Sundfør, som han attpåtil slår seg bryskt på brystet med si at ble oppdaget både under by:Larm i 2006 og i 2007. Vel, selv ikke Christofer Columbus var så historieløs at han hevdet å oppdage Amerika to ganger. Men, hvem vet, kanskje bransjens nettverksbyggere og talentspeidere begår et realt hat trick og oppdager Susanne Sundfør i år også? Det hadde jo vært fint for henne.
Det er svært få norske band som får noen massiv effekt av å spille på by:Larm, med mindre de allerede er oppdaget av pressen og selskapene, og dette kan man selvsagt like eller mislike. Personlig bryr jeg meg ikke nevneverdig, for jeg er av den oppfatning av at kun talent, hardt arbeid, masse ambisjoner og en god porsjon flaks er det som skal til for å slå gjennom som artist. Navn som blant andre Madrugada, Turboneger, Tungtvann, Kaizers Orchestra og Lene Marlin hadde slått gjennom uavhengig av drahjelp fra et bransjetreff.
Når det nå er atskillig færre artister som slipper til enn tilfellet var før, er det meget mulig at det gir de utplukkede navnene større sjanser, og dét er vel og bra. Likevel er det liten tvil om at by:Larm i 2008 i mye større grad er et arrangement hvor flørtingen med utenlandske delegater og profileringen av allerede omtalte artister fra Norge er betydelig mer fremtredende faktorer enn tidligere. I tillegg er det offisielle programmet mer enn noen gang preget av deltagelsen fra utenlandske artister, og det er neppe kun undertegnede som mener at nettopp disse artistene fort kan bli problematiske gjøkunger som spiser opp interessen fra de norske. Og det er ikke sagt i et verken fnysende, harmdirrende, blasert eller antikvarisk modus. Det går faktisk an å kritisere by:Larm uten å være så vel dette som historieløs, men som med det meste annet er dette åpenbart litt vanskelig å se fra innsiden.
Artikkelen er tidligere publisert i Nordlys. Den viderebringes her med artikkelforfatterens tillatelse.
