Kriterier og de glade amatører
Ballade bringer her videre innspark fra Rockweb-anmelder Bjarne Johansen hvor han kommenterer Ørjan Greiff Johnsens artikkel om norsk musikkjournalistikk.
Undertegnede sier ett velkomment hill hill til Engh og Rockeweb. Dette fordi han faktisk er en av svært få aktører som tar kontemporær musikk på alvor.
Morten Ståle Nilsen er oppdratt i BEAT, og må følgelig betraktes deretter: Uviktig, selvhevdende, og sykt fiksert på de såkalt store. Selv er man ingen beundrer av Radiohead, men har fattet såpass at bandet utfordrer oss lyttere til en stillingstagen som ikke bør avle det tøvet Nilsen lirer av seg.
BEAT-gjengen så jo alltid på seg selv som viktigere enn de artistene man nedlot seg til å skrive om(unntatt Dylan). Dette startet med den oversminka Torgrim Eggen, og fortsatte veldig med Skjeklesæther, Nilsen, Milde. Ett velkomment avbrekk i selvhøytidligheten fikk vi med genuint morsomme(og åpne) Bjelke, men ellers var 90-talls BEAT ei tragisk suppe av selvfølgeligheter og fancy lay-out!
Det er synd at dagspressas dekning av rock og pop i stor grad fremdeles bestemmes av disse selvbestaltede ikonene, med Moslet i hælene.
I ei tid hvor rock og pop står sterkere enn noensinne er det tragisk at ett MTV-tilpassa produkt som Destiny’s Child håver inn seksere i norsk presse mens en veritabel sverm med nyskapende og spennende artister fra inn og ut-land ikke nevnes overhodet!
Jeg gidder ikke en gang å eksemplifisere da de nevnte allikevel ikke skjønner hva jeg mener. Der i gården er Britney Spears siste uttalelser viktigere!
