Genanse og verdighet
Ørjan Greiff Johnsen fortsetter her den pågående debatten om norsk musikkjournalistikk. Han mener at norsk musikkpresse lider under en useriøs og flåsete stil, der norske musikkjournalister gjør ubehjelpelige forsøk på å være like rocka som de rockerne de skriver om. Som skrekkeksempel trekker han frem tidligere Beat-redaktørs Morten Ståle Nilsens kritikk av Radiohead-konserten i Oslo forleden, der Aftenposten-anmelderen i Johnsens øyne manglet både verdighet og anstendighet.
Ballade kjører for tiden en interessant – og viktig – debatt om norsk musikkjournalistikk.
Hva med å ta et ferskt, konkret eksempel fra en av våre større, og presumptivt, seriøse kulturaviser, Aftenposten?
Radiohead har nylig vært i Oslo. En konsert dekket av de fleste medier. Også av Oslopuls´ Morten Ståle Nilsen som ga konserten fire av seks mulige poeng. Hvilket jeg er uenig i; den var langt bedre, men det er ikke poenget, uenigheten om dette er egentlig aldri poenget. Morten Ståle Nilsen og andre anmeldere er selvsagt i sin fulle rett til å mene hva de vil. Problemet med Nilsens anmeldelse ligger på et annet plan. Morten Ståle Nilsen skriver blant annet: ”Jeg rapper et godt råd fra en kollega, gitt til den ikke akkurat mindre selvhøytidelige Bjørk: Ta en snarlig ferietur til en eller annen Costa Del Joggebukse i syden, fyll den med hyppige grisefest-rotbløyter, spill noen Little Richard-plater og slutt å synes synd på dere selv fordi dere betyr mye for mange mennesker. Slikt bør helst oppleves som et privilegium, nemlig.”
Ovenfor nevnte sitat er – ikke overraskende – lånt fra Dagbladet.
Her er vi inne på et, i mine øyne, vesentlig problem; norsk musikkpresses useriøse og flåsete stil; norske musikkjournalisters ubehjelpelige forsøk på å være like rocka som de rockerne de skriver om? Etter millionselgeren «OK Computer», har Radiohead gitt ut de to, mye omtalt som vanskelige, albumene «Kid A» og «Amnesiac». Noe som har falt en del kritikere tungt for brystet. Noe som igjen har ført til en kampanjelignende hets mot frontfiguren, Thom Yorke, om hvor sutrete, selvmedlidende han er, nå sist toppet av Morten Ståle Nilsen. Men hva vet vi? Hvilken rett har vi til å dømme og kategorisere mennesker, for det er mennesker det handler om; mennesker som vi ikke kjenner, ja ikke en gang har møtt. Blir man nødvendigvis lykkelig av å selge 10 millioner album? Kan forventningspresset bli for stort? Har artister en plikt til å falle på kne i ekstatisk lykkerus over å ha oppnådd kommersiell suksess? Etter min mening handler dette om mangel på respekt. Mangel på respekt for andre mennesker. Og manglende verdighet og anstendighet fra anmelderens side. Er det sjenanse eller arroganse som gjør at ikke alle kommuniserer like naturlig med flere tusen tilhengere fra scenekanten?
Dette har for så vidt lenge vært en trend i norsk musikkpresse; jakten på skandalestoff og –overskrifter, uthengingen av artister man av en eller annen grunn ikke liker. En musikkanmelder er selvsagt i sin fulle rett til å gi en plate eller konsert dårlig omtale. Men respekten for mennesket bak verket bør dog beholdes.
Som vår tids desidert ledende kulturuttrykk får ikke rocken den plass den fortjener i norsk presse; stoffet sorteres oftest under avisenes underholdningsavdelinger. For rock er jo ikke kultur, må vite. Rock behandles på lik linje med Big-Brother og Robinson. Gjennomtenkte analyser og kommentarer er så å si fraværende. Musikkanmeldelser er sjelden lenger enn ingressen i en litteraturomtale.
Er en suksessforfatter deprimert så er det helt greit, og han behandles med respekt. Tor Ulven og Jens Bjørneboe var sannsynligvis ikke særlig lykkelige; men de skapte stor kunst, noe som formidles av og fremheves av forskjellige kulturskribenter.
Men disse multimillionselgende rockikonene er det ikke så farlig med.
Om du vil fortsette denne diskusjonen, kan du sende et innlegg i saken på e-post til ballade@mic.no. Nedenfor finner du som vanlig lenker til flere relevante artikler om dette emnet.
