Silas Kjølmoen Henriksen har stått på scenen med Nils Bech før; her på Øyafestivalen. I helga er han en av Nasjonalballettens dansere på Nils Bechs konsert i Operaen. (Foto: Erik Moholdt / Øyafestivalen)

Homofil kjærlighet inn i sangboka – og inn i Operaen

Hvor var de homofile kjærlighetshistoriene i sangboka? Balletten om tiltrekning mellom menn? Nils Bech fortsetter å «set things straight» ved å synge skjeivt.

Kalender

Sigurd Hole Ensemble – Extinction Sounds

02/11/2024 Kl. 10

Innlandet

Lørdagsopera

02/11/2024 Kl. 14:00

Oslo

Sinimuso

02/11/2024 Kl. 19:00

Oslo

Operapub på Grønland Boulebar

02/11/2024 Kl. 19:00

Oslo

Han har en fiktiv lapp hengende hjemme, en han først «hang opp» i sin forrige leilighet i Oslo: «Husk at du er heldig.» Det handler aller mest om kontrasten til slitere han har møtt i kunstscenen i New York;
– Et liv der man må jobbe tre jobber i løpet av en dag før man legger hodet på puta. Det er lettere i Norge, både heterofil, kvinnelig journalist og sangeren som sitter foran meg i lav vintersol på Bislett nikker: vi er heldige.

Men dog: Det blir hele tida påminnelser om hva man får til i løpet av livet sitt i dette intervjuet. For denne kaffepraten tar utgangspunkt i Bechs sterke prosjekter som i bunn og grunn handler om retten til å være seg sjøl. Og kontrasten mellom kaffe og et unnselig pissoar her på Bislett – opp mot det grandiose i å sette opp ballettkonsert i samarbeid med Nasjonalballetten på Norges tyngste scene. For Nils Bech skal tilbake til Operaen. Den Norske Opera & Ballett.

Danser Silas Kjølmoen Henriksen og Nils Bech på prøvene i Den Norske Opera & Ballett. (Foto: Privat)

Mellom mose, li og fjell: Det startet med «Jeg elsker han». Omslag/video har en friskusgenserkledd Nils som synger med strykerne om å luske mellom busk og kratt – tilforlatelig nasjonalromantisk, bemerker jeg. Men det er også mye frykt for å bli oppdaget i teksten.
– Den er skrevet og sunget til dem som levde ut kjærligheten og begjæret sitt i tiden da homofili var forbudt, da man faktisk måtte snike seg rundt for å gjøre det. Og dem blant dem som fortsatt lever: jeg ser for meg at den kan tale mer til de som er 70+, kanskje, i sin tidløse musikalske drakt?
Denne er altså til dem som måtte ut i naturen – eller som bare rett her borte, nikker han, mot Kjærlighetskarusellen, det fredete pissoaret i bakken mot Bislett. Et minnesmerke for homofile stevnemøter i skjul.
– Eller dem som fortsatt har det slik, det er mange som lever liv omgitt av ikke-aksept, legger han til.

Etter «Jeg elsker han» har duetter med OMVR, Emir, Kristian Kristensen og Dutty Dior kommet. Flere skal komme til i 2023.

Når han inntar scenen i Operaen igjen, utvider han prosjektet, og har kun skeive dansere rundt seg:
– Min opplevelse er at det skapes veldig lite skeivt teater – se hvor stor reaksjon den lesbiske kjærlighetshistorien som spilles på Salt får, mange sier at «jeg har aldri opplevd å se meg representert på scenen slik». Spesielt scenekunst på institusjonene viser sjelden kjærlighet mellom to menn. Dette sa jeg også på radio en gang, og etterpå fikk jeg en melding fra en lytter: «Ja, men jeg så en oppsetning av Svanesjøen i New York for 20 år siden, der var det to mannlige dansere. Har du forresten sett filmen Brokeback Mountain?»
Han himler ikke med øynene, helt, men legger til:
– Da tenker jeg: det sier alt! Jeg sier ikke at det ikke finnes, men det finnes veldig lite av det. Det er så mange åpne homofile artister, men veldig få som synger om «han». Selv George Michael kom vel ut fordi han ble ferska … Vi har ikke vært usynlige i popkulturen. Men det er ikke nok: den skjeive kjærligheten må være representert inn i kunsten, utdyper han.

Så har det også, bare siden han begynte på prosjektet, skjedd masse i norsk pop.
– Som da Sondre Justad introduserte kjæresten sin på scenen, så kom han inn og de sang sammen; det skjer masse fine ting. Når man begynner å stille seg spørsmål om hvorfor ting har vært som det har vært før, tenker man sånn «var det så føkka

Drømmen og dansen
Han jobber med koreograf Anaïs Touret til forestillinga – det er en konsert, understreker han, men med tilgang på hovedscenen søndagen. For Nils er det viktig at sangen og hans historieformidling smelter sammen med det danserne gjør. Ikke som i «og så blir det fint med noe ballett», som klistret utenpå.
– Den opplevelsen er helt fantastisk! Jeg tenker alltid over at jeg ikke får gåsehud av å gå på konsert. Men får det ofte av å se dans! Det er en egen ting, kanskje et slags savn i meg. Også det å stå og se så tett på, fra de øver inn de første trinnene, til nå som det begynner å sitte, å se hvilke fantastiske kunstnere de er samtidig som de er toppidrettsutøvere.

GI MEG TID: Nils Bech og Emir. (Foto: Desiree Mattsson)

Elsker eller hater du det Nils Bech gjør?
Tilbake til lappen: «Heldig». Etter over 20 år i skjæringspunktet kunst og popmusikk, er det noe med å ha peilet seg ut kursen sin, og holdt på den. Han foreslår at dét er hovedgrunn for at han nå er i posisjon til å nettopp få velge dansere på øverste nivå, sette rammer som ingen andre har gjort før. Gi ut sangene med stort musikkselskap, verdens største, det er folk som jobber for at drømmene hans skal virkeliggjøres:
– Jeg er veldig takknemlig for å være der at jeg kan få sette opp noe som dette. I en verden som popmusikk er, med så mange om beinet, er det eneste alternativet å ikke prøve å være noen andre enn deg sjøl. Da trives man med det man gjør, og du skiller deg ut fra hopen.
Han beskriver det med å «heller ta sats og lande på kulen, enn å safe».
– Jeg har vel aldri safet noe særlig! Enten liker de det jeg gjør, eller så er de veldig tydelige på at de ikke liker det, hehehehe. Det er ingen som mener det er midt i mellom.
[Ler faktisk veldig lenge av å sjøl tenke ut og si høyt den umulige linja «Nils Bech? Joa, han er helt grei. Helt OK …»]

– Det var viktig for meg å skrive den delen av den norske sangboka.

En av de mest catchy låtene i kjærlighetsserien er duetten med Emir; en norsk rapper, en twostep klubblåt som i mye av Emirs musikk ellers. På videoavspillinga er det mye hud, Nils sitter bakerst i badekaret. Og i teksten «gir Emir alt» til en elsker som gir ingenting tilbake.
– For å ta eksempelet med Emir; bildene av oss to. De skulle vise den maktbalansen, den veien, med meg som sitter bak, han mellom beina mine, i motsetning til med meg som svak, bedende; «se på meg, elsk meg, heteromann». De skulle begjære meg, i tekst og uttrykk. Og alt skulle være innafor rammene om at dette er mannlige duetter om kjærlighet mellom menn.

– Hva tenkte du da du fikk med deg rapperne som har operert i en ganske streng macho-etikk tidligere?
– Veldig stas! For det første fordi Emir og Dutty er så innmari flinke på sine greier. Men det handler også om mine fordommer om at jeg så for meg at hiphopen var veldig homofob. Har ikke merka noe til det! Da jeg spurte dem, og presenterte premissene, var det sånn «jaja, alt er greit. Whatevs!» Så. Kanskje det er like mye jeg som får tilbakevist fordommene mine om hvor de kommer fra?

– Hvor mange av dem som synger med deg – både de som er gitt ut og de som kommer – er åpent homofile sjøl?
– Det har i alle fall vært viktig for meg at de veit at dette går inn i dette prosjektet om å synge skeiv kjærlighet. At det er skeive, mannlige kjærlighetsduetter. Men hvem blant dem som er med som er skeive eller ikke har ikke jeg noen oversikt over.

Til nå har duettpartnerne vært yngre enn Nils – den neste er med en artist som er en del eldre enn ham. Jeg får ikke vite hvem, nå mailer de frem og tilbake på sangteksten før de går i studio. Til slutt samles alle sangene på et album.

Disse sangene kommer ut på Universal Music.
– På indieselskap var det hele tida så innmari på håret at det har gått rundt. Det har vært sånn så lenge, også må du basere en del på vennetjenester. Det gjør noe med dynamikken. Da jeg ble signa på Universal ble jeg først veldig glad: endelig noen som kan ta alt det med den nye verdenen med strømmetjenesten, de har satt seg inn i det, ha et apparat rundt meg å drodle kunstneriske ideer med. Men så kjente jeg også en slags sorgreaksjon; hvor sliten jeg var av å bare ett album til, du er heldig, du er heldig. Overraskende reaksjon, men sunt, kanskje? Og så bretta jeg opp arma og gikk i gang igjen.

– Jeg har bare livets skole, jeg! Hahahaha! Men nå, før Operaen, trener jeg med sanglærer. Muskelen må trenes, for å holde.

Danserne Mathias Stoltenberg Aas, Simon McNally og Silas Kjølmoen Henriksen på prøve. Bech bakerst. (Foto: privat)

Bech har fortalt i flere intervjuer om hvordan han ville bevare det direkte, og valgte å ikke utdanne seg innen musikk. En a-ha-opplevelse med Nora Brockstedts «normale stemme» ga ham sterkere følelser enn operasangerne, opplevde han som ung. Så da stoppa det etter folkehøgskole. I kontrast kan det føles som at Bech har en del teknikker inne som gjør at lytteren tror han er skolert sanger.
– Sang, det er så sterkt, det er så personlig. Det er det eneste instrumentet som forteller en historie, og det vil alltid være de viktigste for meg: formidlinga.

Og han har jo noe på hjertet som skal ut, helt til bakerste rad. I Operaen blir det ikke bare homo-love, men alle sangene han spiller inn nå er:
– Det var viktig for meg å skrive denne delen av den norske sangboka.

«Gi meg tid» med Emir, «Touch» med Dutty Dior, «Ceval» med OMVR, «Ny fyr» med Kristian Kristensen, og «Jeg elsker han» (solo) er ute – søndag spiller Nils Bech to konserter på Den Norske Opera & Ballett.

TO FYRER: Kristian Kristensen med Nils Bech som stola. (Foto: Universal Music)

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo