DePresno: – Her er en låt og den er sånn
– Jeg føler at jeg kommer nærmere min sannhet og min kunstneriske visjon for hver gang jeg setter meg ned og lager en låt, sier den etterspurte låtskriveren og artisten, syv år inn i sin karriere.
Bjarte de Presno Borthen var en av de mest spennende nykommerne fra Bergen da han slapp debutsingelen Forever i mai 2015. Det store gjennombruddet kom året etter med singelen Hide And Seek, som var en av de mest spilte låtene på P3 høsten 2016.
– Jeg vil kunne dele mitt følelsesliv, men i det jeg gir ut en låt, så vil jeg at den som forvalter kunsten skal forvalte den akkurat sånn som den personen vil.
Siden har han gitt ut flere radiolistede singler, og albumdebuterte i 2019 med «Do You Dream in Technicolor or Monochrome?» (først utgitt som de separate platene «Technicolor» og «Monochrome»). Oppfølgeren «Places» kom i fjor, og til neste år kommer han med sitt tredje album. To av singlene fra dette er allerede sluppet (Make Me Feel Your Love og Silence) – og enda en slippes i januar.
«Vi må holde kontakten»
– Du har kommet en lang vei siden debuten i 2015. Hvordan begynte det? Jeg har lest at du hadde en viktig støttespiller i din fosterbror Cidi Nzita?
– Ja, det var han som oppfordret meg til å gå den veien. Det begynte med at han nærmest tvang meg til å spille inn en låt på mobilen hans. Jeg gikk da i andre videregående.
Julegaven fra Nzita det året var at han – ved hjelp av mobilopptaket – hadde ordnet en demoinnspilling med Geir Luedy i Lydriket Studio i Bergen. I et P3-intervju fra i fjor medgir Made-manager (Aurora, Sigrid) Geir Luedy at han var litt sur fordi han hadde sagt ja til dette. Dette forandret seg fort da dePresno begynte å synge. «Jeg fikk helt hakeslepp, hadde aldri trodd at den lyden skulle komme ut av høyttalerne» fortalte han til P3.
– Jeg tror han angret noe blodig for at han hadde sagt ja til det, forteller dePresno, som valgte å gjøre en coverversjon av Donovan-låten Catch the Wind. «Vi må holde kontakten» sa Geir Luedy etter at jeg var ferdig. Jeg tenkte at det er vel slikt man sier i musikkbransjen, men så mente han det faktisk, da.
Musikk fra hele verden
Før vi går videre, må vi nevne dePresnos fosterbror. Cidi Nzita kom fra Angola til Norge som i 2003, syv år gammel. I samarbeid med IL Norna Salhus i Bergen startet han integreringsprosjektet «Alle skal med – et lysglimt i hverdagen» i 2015. I dag heter organisasjonen Springbrett for ungdom, og har mange ulike aktiviteter for unge mellom 13 og 25 år.
– Det er et veldig veldig fint prosjekt, der jeg også har vært med bittelitt. Jeg skal ikke ta noe av æren, men jeg har vært med å gjøre litt av prosjektets musikkdel. Det var Cidi som startet det, og har drevet med det ved siden av sin vanlige jobb.
– Hvordan ble han din fosterbror?
– Mine foreldre var fosterfamilie i hele min oppvekst, så jeg har 21 fostersøsken til sammen. Cidi er like gammel som meg, og kom til oss da jeg gikk i tredje klasse. Han er like mye del av familien som alle oss andre.
– Med den oppveksten så er du vel blitt kjent med musikk fra alle verdenshjørner?
– Jeg liker ihvertfall å tro at jeg har en forståelse for og er blitt eksponert for musikk som de fleste hushold ikke har på repeat. En av favorittlåtene mine er Nour El Ain med egyptiske Amr Diab. Den er helt nydelig. Ellers spilte min far mest artister som Bob Dylan, Bob Marley, Neil Young, Leonard Cohen og Donovan.
– Hva med Joni Mitchell?
– Ikke så mye den gangen, men jeg skal faktisk synge en av låtene hennes på konserten min i Håkonshallen. The River er jo kanskje den aller fineste julelåten. Ellers har min kjæreste Hilde Skaar (opprinnelig fra Stord, og kjent som popartisten SKAAR, journ. komm.) gjort en coverversjon av Both Sides Now.
Teksten kommer først
Etter demoinnspillingen med Geir Luedy ble dePresno invitert til å komme til studioet hans og jobbe med låtskriving sammen med Askjell Solstrand, som i dag er en ettertraktet bergensprodusent (Aurora, Sigrid, dePresno, Kjartan Lauritzen, 9 Grader Nord). Han har også gitt ut egne låter under artistnavnet Askjell.
– Askjell har vært min nærmeste samarbeidspartner. Vi satt sammen i to år og skrev låter til den første platen min, og han var med til Nashville da vi skrev låtene til «Places».
– Er du best på tekst eller melodi?
– For meg er teksten det mest spennende i en låt, selv om det sjelden er teksten jeg lytter til først når jeg hører på musikk.
– Hvordan begynte det? Var det noe som løsnet, at du følte at du hadde noe å bidra med – noe å skrive om?
– Jeg tror at det alltid har ligget latent; det ønsket om å dele, om å bidra på min måte. Dette har alltid vært gjennom medmenneskelighet på en eller annen måte. Jeg innså at den enkleste måten for meg å bidra på har vært gjennom musikk. Det var en veldig vakker ting å innse at jeg faktisk kan bruke livet mitt på det, for det er jo en veldig finurlig greie – spesielt når man skriver.
– Jeg skriver en del musikk med og for andre, og da er det en veldig vakker ting å være med mennesker man kanskje aldri har møtt før, og bare sitte og snakke om sitt indre. Kanskje man snakker med en helt fremmed om ting man aldri har snakket med andre om engang. Altså, det er bare speed-dating på syre, liksom. Og så skal man dele det med verden etterpå.
Jager ikke «streams»
– Flere norske artister reiser til LA for å skrive låter sammen med folk der. Har du gjort det?
– Jeg har gjort det et par ganger. Det har vært gøy, men det er en helt annen verden der man forholder seg til kunstnerskapet på en helt annen måte. Det er litt andre verdier i spill, på en måte – der motivasjonen handler mest om å lage en kul låt som kan få mest mulig streams.
– Men du er vel også opptatt av streams?
– Hvis man vil leve av det, så må man jo prøve å kapitalisere på karrieren på en eller annen måte. Jeg har hatt et par låter som har gjort det veldig bra, men jeg har kommet til et punkt der jeg ikke lenger jager det. Jeg føler at jeg på en måte kommer nærmere og nærmere min sannhet og min kunstneriske visjon for hver gang jeg setter meg ned og lager en låt, og for hver gang jeg gir ut noe.
– Kan du sette noen ord på hva den visjonen er? Hva du vil egentlig med musikken?
– På en måte er det ganske enkelt. Jeg vil kunne dele mitt følelsesliv, men i det jeg gir ut en låt, så vil jeg at den som forvalter kunsten skal forvalte den akkurat sånn som den personen vil.
– I intervjuer blir man veldig ofte spurt om hva låtene handler om. Jeg har ikke noe problem med å snakke om det, men jeg synes også det er noe utrolig magisk i det at jeg kan mene en ting og så kan du som lytter få helt andre assosiasjoner og forvalte kunsten på en måte jeg ikke engang tenkte at den kunne forvaltes på.
Ærlig om vanskelige følelser
– På singelen «Bitter St.» (fra «Places») synger du at «I don’t care if I’m miserable, if I’m happier than you». Det virker ganske personlig. Hva handler den om?
– Silence er en vanskelig låt å snakke om. Den tok meg et eller annet sted som jeg ikke helt visste hva var eller hvor var. Jeg vet fortsatt ikke helt vet hvor jeg landet den.
– Den handler egentlig om et tidligere forhold. Det er lenge siden det ble slutt nå, men jeg hadde en periode i livet mitt der jeg følte på ganske mye bitterhet overfor oss og for henne.
– Slike vonde følelser skal man liksom ikke føle på. Da rømmer man fra det, men jeg tror at det kan være fint å liksom stå i det og så bli ferdig med det i stedet for at det skal ligge der og ulme.
– Din nye singel er veldig fin. Hva kan du si om den?
– Tusen takk. Silence er en vanskelig låt å snakke om. Den har utspring i et veldig konkret og hverdagslig øyeblikk, men da jeg skrev den, følte jeg at låten ble litt større enn ideen som lå bak. Den tok meg et eller annet sted som jeg ikke helt visste hva var eller hvor var. Jeg vet fortsatt ikke helt vet hvor jeg landet den. Det var bare en sånn «stream of consciousness»-greie, og så ble det litt livsfilosofi mot slutten, sier han.
– Det er fint å la det komme ut litt usensurert, uten at man tenker så mye over alle tekstlinjene. Jeg liker ikke når det blir for konstruert. Veldig mye poplåtskriving er jo veldig sånn «vi må en stavelse til der, og så må vi ta vekk en stavelse der, og det ordet er for likt det som kom før». Det er så utrolig kalkulert, og jeg elsker jo dét også. Jeg liker å sitte og knote med det, men da er det veldig befriende å liksom bare kunne si – her er en låt og den er sånn.
Den perfekte poplåten
Han utdyper dette ytterligere ved å peke på at mange låtskrivere blir besatt av tanken på formler og regler for å lage den perfekte poplåten. Som eksempel peker han på den svenske superprodusenten/låtskriveren Karl Martin «Max Martin» Sandberg, som står bak store hits fra artister som Britney Spears, N’Sync, Katy Perry, Pink, Taylor Swift og The Weeknd.
– I Max Martins låter tar det stort sett alltid 43 sekunder fra låten starter til refrenget begynner. Det er ikke noe gøy å lage musikk etter slike formler. Jeg tror vi undervurderer lytterne også. Streaming har gjort at introer på låter nesten ikke eksisterer lenger. Man går bare rett på. Du skal helst ha refrenget ditt først, fordi folk skipper låten din etter to sekunder hvis de ikke liker det de hører.
– Radiospilling er annerledes, for da holder du på med andre ting mens den står på. Så kommer det en låt, og plutselig tenker du at «oi, det var fint».
– Ja, og jeg ble veldig overrasket over at P3 tok med Silence på en av spillelistene deres. Den er jo over fem minutter lang, og følger på en måte ikke noen sånne radiokriterier. Norsk radio har vært ganske flinke på å tørre å gjøre litt ting. Det er veldig kult.
En personlig og følsom reise
– Det minner meg på at vi må snakke litt om det kommende albumet ditt. Hva inneholder det, i tillegg til de to singlene?
– Albumet er egentlig en samling fra følelseslivet mitt de siste 2-3 årene. Jeg skriver mindre og mindre aktivt til mitt eget prosjekt – det er blitt mer slik at jeg setter meg ned og skriver når jeg føler at jeg har noe å komme med. Jeg synes at det har vært en veldig behagelig måte å gjøre kunstnerskapet mitt på.
– Er det en slags rød tråd i platen?
– Ingen annen enn at den følger mitt liv, så jeg ser jo tråden veldig tydelig siden jeg har levd det livet. Arbeidstittelen er «Emotional Punching Bag».
– Det handler egentlig om et voldsomt ønske om å være der emosjonelt for noen og få de til å se at de ikke er alene i en situasjon. Man har jo lyst til å være der for de som trenger det. Hele platen er en personlig og emosjonell reise, der jeg er mer ærlig og friere i språket – og tør å stå for det.
– Du kan si at hele verden på en måte har trukket pusten i de to foregående årene – og helst ikke andre sin pust. Hvordan har pandemien virket inn på platen?
– Mer enn jeg har tenkt over, for det var en veldig merkelig tid i hele bransjen og i hele verden. Jeg lærte mer om meg selv som menneske, og musikksmaken min endret seg også. Kanskje jeg fikk enda mer selvtillit i å stå i hva jeg likte veldig godt. Jeg har alltid vært ganske alene i min musikksmak i de vennegruppene jeg har vært i.
Hele bandet er med
– Hvordan er lydbildet? Tar du noen sjanser?
– Dette er den første platen der hele bandet har vært med å spille på – noe som føles veldig vakkert. Da får de litt eierskap. Vi spilte den inn på Ocean Sound (studio på øyen Giske utenfor Ålesund, journ. komm.). For et vakkert sted, altså, det er kanskje det fineste stedet på jorden.
– Og du kommer deg ikke derifra. Du må være der, og bo sammen med de du spiller med.
– Ja, og da skaper du virkelig den boblen du trenger for å lage albumet. Det er helt nydelig. Så hele bandet har vært med å spille og tatt avgjørelser sammen. Det var veldig fint å kunne dele det med mennesker som har brukt så mye tid og ofret så mye for musikken min.
– Har dere spilt sammen lenge?
– Det er folk som har vært med i bandet hele tiden. Jakob Sønnesyn spiller bass, Gudmund Guren er på trommer, David Paulsen på piano og Fredrik Svabø på gitar. Jeg har produsert platen selv, sammen med Odd Martin Skålnes.
– Er det noe som rett og slett er spilt inn live i studio?
– Vi prøvde å gjøre det på en av låtene, men da var jeg litt syk, så stemmen min var ganske hes. Så vi droppet det. Det ville vært kjempemerkelig hvis vi hadde med én låt der stemmen min bare høres helt annerledes ut.
– Det kunne jo vært gøy å ha den med som en bonuslåt på slutten av platen?
– «Her kommer rølpetaket», liksom? Det kunne man jo faktisk gjort.
Å skape mye i lite
– Du har jo en litt sånn dyp og soulaktig stemme. Hvor kommer den fra? Har du tatt sangtimer?
– Nei, altså, jeg kan jo ikke musikk. Jeg fikk en gitar da jeg var liten, og så brukte jeg noen år på å ha lyst til å lære meg å spille på den. Og stemmen er jo bare sigg og whisky. Nei, nei, det er genetikk, altså min far har også en ganske sånn mørk buldrebass. Det er nok bare flaks, fordi altså jeg kan jo ikke synge sånn per se, på en måte.
– Men du treffer jo tonene da.
– Ja, i hvert fall de fleste, sier han og ler.
– Det er fint å la det komme ut litt usensurert, uten at man tenker så mye over alle tekstlinjene. Jeg liker ikke når det blir for konstruert.
– Og det er jo en fordel. Jeg føler ikke at jeg er en vokalist som er sånn «å shit, han er dritflink til å synge». Jeg har lært meg å spille litt gitar og piano også. Det liker jeg veldig godt. Både stemmen og instrumentene er for meg mer verktøy for å fremføre og videreformidle en følelse i teksten.
– Har du noen forbilder blant andre artister?
– Jeg har vært på en sånn reise i idoler, men et par av de har blitt igjen. Jeg var faktisk akkurat på en Josh Rouse-konsert i Oslo, som er en av de jeg har hørt mest på opp igjennom. Det var fjerde gangen jeg så han. Jeg fikk også med meg Jason Isbell på Sentrum Scene nå i høst. Det var helt nydelig, sier han.
– De fleste av de jeg tenker på som mine idoler er de som først og fremst er veldig flinke tekstforfattere – og skriver låter der jeg føler at man skaper mye emosjon i lite; kanskje bare en linje. Det synes jeg er veldig vakkert.
Dette intervjuet ble først publisert i Bergensmagasinet. 16. desember holder dePresno julekonsert i Håkonshallen i Bergen. Hans tredje singel fra det kommende albumet slippes i januar.
DePresno
- Bjarte de Presno Borthen (født 3. oktober 1996) fra Sandviken i Bergen har jobbet fulltid som artist siden 2015, etter at han avsluttet videregående skole.
- Mellomnavnet (og artistnavnet) har han etter sin tippoldefar Santos Garcia de Presno, som kom til Bergen som 16-åring etter å ha overlevd da hans spanske foreldre forliste på Stad på vei til Kristiansund for å kjøpe fisk.
- DePresnos debut-EP kom ut i 2017, etterfulgt i 2019 av det todelte albumet «Technicolor» og «Monochrome».
- Andrealbumet «Places» ble spilt inn i Nashville, og kom ut i fjor.
- Mer informasjon: dePresnos hjemmeside
Ledige stillinger
Kommunikasjonsrådgiver og prosjektmedarbeider
FolkOrg Søknadsfrist:08/01/2025
Førsteamanuensis i akkompagnement
Norges musikkhøgskole (NMH) Søknadsfrist:05/01/2025
Produsent for NUSO
NUSO - Norsk Ungdomssymfoniorkester eies og driftes av De Unges Orkesterforbund (UNOF)Søknadsfrist:10/01/2025
Førsteamanuensis i musikkhistorie
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:05/01/2025
Førsteamanuensis i låtskriving og musikkproduksjon
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:05/01/2025