Ephemera slapp nylig sin første plate på 16 år (Foto: Cecilie Bannow)

Ephemera med nytt album etter 16 år

Ballade har snakket med bandet om å være tre sangdiktere i en trio, om å skrive om følelser og om å spille foran publikum igjen.

Kalender

Trioen Ephemera fra Bergen var et av tidlig 2000-tallets sterke pop-stemmer, med hele fire albumutgivelser bare i første halvdel av millenniet. Bandet ga ut debutplata i 1996, men fikk sitt store gjennombrudd med hiten «Girls keep secrets in the strangest ways» på plata Air i 2003. Prisvinnende Ephemera turnerte i inn- og utland, ble store i Japan og hadde en håndfull hektiske musikkår – før det ble stille.

I de 16 årene som har gått siden forrige plateutgivelse har det riktignok vært langt fra stille fra bandmedlemmene enkeltvis, de har alle tre skrevet musikk, gitt ut plater enkeltvis eller i andre prosjekter og på andre måter vært involvert i musikken; Ingerlise Størksen som soloartist Størksen og Christine Sandtorv med sin Spellemannvinnende serie for barn, Stjerneteller.

Fredag 27. mars var Ephemera tilbake i offentligheten, med nyskreven musikk på den sylferske utgivelsen Seasons. Plata er spilt inn i Duper Studio i Bergen, med bandets «trofaste produsent» ved spakene, som de kaller ham, Yngve Sætre. På albumet bidrar også trommeslager Simen Mæhlum, bassist Per-Amund Solberg, som har fulgt bandet siden debutplaten Glue (1996), gitarist Thomas T. Dahl og Mari Persen på stryk.

– Vi har skapt en plate vi alle er blitt veldig glad i. Låtene er små historier og hendelser fra livet som har gått siden sist. Historiene våre endrer seg jo når man blir eldre, og kanskje er låtene enda viktigere og sterkere nå enn før. Livet tar ikke hensyn, og vi opplever savn, sorg og gleder som alle andre. Vi skriver om det, vi tonesetter følelser og hendelser gjennom musikken vi skaper – og så gir vi det fra oss. Seasons er sterk sånn, forteller Ephemeras Ingerlise Størksen.

Ballade har intervjuet Størksen, om språk, sangdiktning og budskap, og om å spille konserter foran et publikum igjen.

– Løste dere opp bandet for 16 år siden, og er dette «reunion»-albumet?
– Nei, vi har aldri vært oppløst. Vi skulle bare ta en liten pause fra turnéliv og plateinnspilling. Pausen ble mye lengre enn det vi hadde tenkt, så at vi nå slipper albumet føles godt – Seasons er veldig etterlengtet. Vi har møttes underveis, skrevet musikk og stadig planlagt en ny innspilling, og endelig er vi her.

Endelig er vi her, sier bandet om å kunne slippe den nye plata (Foto: Cecilie Bannow)

– Hvorfor har det tatt 16 år siden forrige album?
– Det er mange grunner til at det skulle ta så mange år. Da vi pauset i 2004, var hovedgrunnen at to av oss var gravide. Det ble upraktisk, naturlig nok, å reise på turne som høygravid, og vi ønsket å være 100 prosent tilstede på hjemmebane i denne fasen. I tillegg til familieforøkelser hadde alle tre utdannelser vi ønsket å fullføre, og så var det godt å kunne fokusere litt ut av Ephemeraboblen, som vi hadde vært så trofast mot helt siden tenårene. Videre fikk vi barn i en sånn utakt, og årene seilte avgårde.

– Valget om å fokusere på å være tilstedeværende mødre, har vært selvsagt for alle oss tre, og da må man ta noen valg. Dette, pluss en hel del andre ting som oppstår i livet, har gjort at det skulle ta 16 år før denne platen skulle ut.

Vi skriver altså låtene hver for oss, så møtes vi for å arrangere dem sammen. Der oppstår den Ephemera-dynamikken umiddelbart.

– Ephemera har gitt ut alt materiale på engelsk. Er det en beslutning dere har tatt, at alt skal være på engelsk, eller kan det være aktuelt å skrive tekster på norsk også?
– Det stemmer. Ephemera er på engelsk. Det er slik vi liker det. Men hva som skjer fremover, er det jo ingen som vet. Vi har flørtet med tanken mange ganger, men enn så lenge er vi veldig komfortable i engelsk drakt.

– Noe av det dere selv trekker fram som spesielt med dere som band, er deres «Ephemera-sound». Kan du fortelle litt mer om hva den er, hvordan den arter seg, og hvordan dere fant fram til den?
– Jeg tror lyden av oss tre sammen, og da spesielt vokallyden, gir den kjente Ephemera-lyden. Da vi startet bandet, tilbake i 1994, kunne vi spille litt gitar, litt piano og perk. Det vi kunne, var å synge. Det var vi alle tre sterke på allerede den gang, og det ble naturlig for oss å bruke vokal i stor grad. Som instrument. Vi har alltid vært veldig glad i å arrangere harmonier ved bruk av vokal, og det er blitt et viktig element i vår måte å lage musikk på. Etterhvert kom vi oss opp på instrumentene, og i trangen til å arrangere tok vi også med oss gitarer og tangenter, og i produksjonen i sin helhet. Dette har gitt lyden vår en egenart som går igjen, fra det første albumet, Glue i 1996, og helt til vårt nyeste album, Seasons.

– Dere er alle tre sangdiktere og låtskrivere, hver for dere. Hvordan jobber dere for å skrive sangtekstene til Ephemera?
– Ja, det stemmer. Vi er tre låtskrivere som skriver i hver vår stue. Det har vi alltid gjort, og dette gir en helt egen dynamikk til albumene våre. Vi skriver forholdsvis ulikt, og låter som Christine har laget, hadde for eksempel jeg aldri kommet på, eller kunne laget. Og vice versa. Vi befinner oss i samme landskap, og vi liker jo godt å trø i den samme gaten, så stort sett passer låtene inn i Ephemera-konseptet. Men ikke alltid. Både jeg og Christine Sandtorv har solokarrierer ved siden av Ephemera. Her gjør vi andre grep. Om ikke helt på en annen planet, så er det i alle fall noe eget, noe utenfor Ephemera. Vi skriver altså låtene hver for oss, så møtes vi for å arrangere dem sammen. Der oppstår den Ephemera-dynamikken umiddelbart.

Ephemera anno 2020 (Foto: Cecilie Bannow)

– Angående tekstene deres: Kan dere si noe generelt om budskapet i tekstene deres; hva dere ønsker å formidle, og hva dere ønsker at lytterne skal oppleve når de setter på en Ephemera-låt? Skiller tekstene på denne plata seg på særskilte måter fra tekstene på deres tidligere album?
– Vi skriver ærlige låter. Vi er alle tre innstilt slik at vi har behov for å skape, skrive, når det oppstår hendelser som vekker oss. Det betyr at vi alle tre ofte skriver intuitivt, som igjen gjør tekstene nære, og av og til ganske nakne. Det handler om livet, om små og store ting, gode ting og vonde ting man skal gjennom i dette livet. Det er følelser og opplevelser jeg tror de fleste av oss mennesker skal gjennom, og vi prøver å sette ord på det gjennom låtene våre. Tilbakemeldingene vi ofte får er nettopp dette med å klare å sette ord på visse følelser. Følelser man kanskje tror man er alene om. Men det man jo ikke. Vi er ganske like, vi mennesker, er vi ikke? Noen vil kanskje synes det er litt vel pusete å skulle snakke om, eller skrive om, følelser. At det nærmest blir et litt betent ord i seg selv, men til syvende og sist, så er det ganske ålreit når man kan tillate seg å kjenne litt på det. Der synes jeg vi er modige i måten vi skriver på. Det handler om å finne de gode ordene på det.

Til alle er klare for å klemme igjen og til å gå på konserter igjen. Og herregud som vi gleder oss til det!

– Det er snart 25 år siden debutalbumet deres ble gitt ut. Hvordan høres Glue fra 1996 ut for dere i dag, sammenliknet med Seasons, fra et mer voksent Ephemera?
– Faktisk, så er vi stolt av den platen (Glue, red. anm.). Vi var ganske ny i denne verden den gang. 17-18 år. Du har ganske langt igjen når du er i den alderen. Fordelen med å bli 42 år, er at man plutselig sitter med et helt annet perspektiv og et helt annen refleksjonsanlegg. All selvkritikk og usikkerhet vi bar på den gang. Var det bra nok? Var vi sterk nok? På en måte kjente vi også på at vi var det, den gang. Vi var trygge i vår musikalitet og hadde en helt klar tanke om hva vi drev med og hvorfor. Vi var aldri ute etter å toppe noen lister, eller å gå snarveier for å vinne fame. Det handlet kun om å skape musikk sammen, akkurat som i dag. Det er jeg veldig stolt av, når jeg ser tilbake på de unge jentene. De var i grunn veldig flinke.

Platecoveret til Ephemeras album Monolove fra 2004 (Foto: Ephemera/Tuba)

– Dere skulle ha reist på turné denne våren. Hva er deres planer framover – i denne usikre koronatiden – for å formidle musikken fra denne nye plata?
– Ja, for en tid vi står i. Aller mest ønsker vi oss at dette skal ri av snart. At verden kanskje blir et bedre sted på andre siden av denne episoden.
Vi har en del konserter i vår, og utover høsten, og her må vi bare følge med på utviklingen. Vi flytter nok en del av konsertene frem i tid, til det er trygt å bevege seg ute. Til alle er klare for å klemme igjen og til å gå på konserter igjen. Og herregud som vi gleder oss til det!

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo