En kommende indiestjerne – Ea Othilde på Bylarm 2023

Skribent George K. Ofori har anmeldt flere nye, norske artister som spilte på Bylarm, for Ballade. (Foto: privat)

Ea er enda bare 18 år, men det er poesi i ordene hun synger, stemmen hun bruker og inderligheten i fremføringen lyder om livserfaringer.

Ea Othilde – Blå – Bylarm lørdag 16. september

George K. Ofori har i år anmeldt fire av showcasekonsertene som er del av programet på Bylarmfestivalen. Bylarm har både et fagprogram, et internasjonalt musikkprogram, og konserter med norske artister som skal vise fram arbeidet sitt, altså showcaser.
Les også: Sær leke-rap når Kristine Blir Rapper.
Norsk-ghanesisk rap og fullt band med Britz.
Fabelaktig fra Ingrid Jasmin.

Låtskriveren og artisten komponerer eterisk og åndelig indie folk/pop i krysningen Bon Iver og Feist, men uten det ru uttrykket som de to artistene er kjent for på hver sin kant. Istedenfor legges vokalen(e) til Ea i en lydmur der stemmen mikses svært «nært» lytterens ører. Effekten er at vi tas med på en tur i skyene, bare du, artisten og et stort fokus på ordene hun synger.

3 gutter, 3 jenter, 1 stemme
Denne turen i skyene er jeg klar for når jeg trapper opp i mine beste lørdagsklær i regnet på Blå. Jeg er, som for 24 timer siden, klar for å bli glad som publikummer. «Back To You» setter tonen fra start fra Ea og hennes seks-manns- og kvinnesband.

Trommer og bass låst sammen blir fort funky, og det setter i gang konsertens andre låt – en jeg ikke drar kjensel på fra tidligere og ikke virker å være utgitt enda. Den er en litt mer stilren tidlig 2000-talls indierocklåt med lyder som fyller hele frekvensspekteret. Grepet med cello på scenen er utsøkt, forresten. Det lille klassiske tillegget gir noe ekstra til et lydbilde som allerede imponerer.

En trommesample setter Ea i front når hun starter på «Yore». Denne låta er mer sofistikert i lydbildet, nesten som et James Bond-filmspor, og lokker med en lydlig transe. Den får meg også til å tenke at et litt mer lokalt samarbeid med Jakob Ogawa hadde vært spennende å høre …

Jeg vil ha mer, Ea
Før jeg kom hit var jeg ikke i noe tvil om at Ea Othilde skriver og lager veldig bra musikk. Halvveis ut i konserten er jeg også sikker på at dette gjelder å fremføre live også – selv om jeg ønsker enda mer kontakt med artisten.

Hun er sofistikert, og fronter bandet som en 1920- eller 30-talls leading lady. På «Man-Sized» tillater hun seg å slippe seg litt løs uten gitaren hun har spilt på hittil. Jeg skulle ønske enda mer og råere kraft i vokalen her, for denne låta er en kruttønne, også live.

«I Couldn’t Be There» fra EP-en How I’d Like It To Fade virker litt mer skreddersydd til Eas livestemme og persona. Mystisk og innblandet med resten av aktørene rundt seg, er denne en av konsertens beste givninger.

Det er generelt veldig mye fint på denne konserten, og da passet det å få servert en låt som slippes om ei uke: «Perfect Day». Rent vokalmessig er også Eas stemme på sitt nærmeste og varmeste på denne låta når bandet strippes ned til vokal og gitarene.

Forventninger til fremtiden
Avslutningsvis får vi «Say Something Else», en singel som kom ut tidligere i år som publikum nikker med på. Avslutningen blir til en forlenget kakofoni med hele bandet som vrenger på strenger og dæljer løs på rytmeinstrumenter – og igjen med få ord klappes bandet av scenen. Ea har lovet en EP som kommer i høst etter at hun reiser på en tur rundt Europa i tog – og jeg må jeg si jeg gleder meg til denne da vi fikk små hint av hvordan musikken pakkes inn og utvikler seg videre.

Man glemmer at hun er 18 år, rett og slett, og det har med tekstene og stilen å gjøre. Jeg håper vi bare får enda mer av personen Ea Othilde, også videre. Hvis så har vi en kommende indiepop/rock-stjerne å regne med i mange år fremover.

Ea Othilde tapper inn på noe i sangene som framstår livserfaren. (Foto: Ole Martin Andreassen)