brenn., Bylarm: Norsk rocks nye flammer

To gutter fra Østlandet entrer ei kirke i Oslo, forsterket med tre bandmedlemmer på strenger og digitale lyder. Resten er, kanskje, norsk rockehistorie.

Etter en slags sakral kor-intro verdig det kirkerommet vi faktisk befinner oss i, treffer brenn. oss midt i fleisen. Med kantete gitarer, synthlek og talende, sitatvennlige tekstlinjer à la «føles som i en Kygo-sang».

Forresten: er du duo og vil overbevise på bransjefestival? Det er veldig smart å hyre på tre ekstra livemusikere!

Vokalist Edvard Smith Save forteller på miken at han deler rom med bandkompis Rémy Malcherè Pettersen, på trommer ute på høyre flanke, før han vrenger ut mer god, direkte, oppdatert og dansevennlig rock, og ikke så mye tanke på om alle tonene treffer.

Noen ganger er det de du treffer feil på som er riktigst, viktigst og fulle av hjerte. Og ta tenker jeg helt konkret på når han knekker over i hodestemme på refrenget på én av to nydelige kjærlighetslåtene han leverer.

– Vi prøver så jævlig hardt å imponere dere! sier Edvard. Og gønner på med en låt laget over Pixies-lest, før alle i bandet sammen løper over i taktskifter, moshpitvennlige trommer og koring med bred appell. De prøver så jævlig hardt. Hele tida. Og klarer det.

PS: torsdag kveld vant de også et av stipendene til artister i etableringsfasen som deles ut på Bylarm.

Gjennom årets dekning på Bylarm vil Ballades anmelder se noen av dem som har grunn til å forvente at en Bylarm-spillejobb kan utgjøre et springbrett til noe viktig i en artistkarriere. Relevans, nyskapning, tidsånd, og bredde vektøegges i utvalget. Dessuten vil de fleste anmeldelsene speile showcasens korte format.