1993-1999: «Something to say/something to say/to you»
Trondheim har på ett eller annet vis greid det kunststykket å ha det ledende norske bandet forbløffende mange av årene denne artikkelserien dekker. Fra Prudence via Wannskrækk og DumDumBoys gikk stafettpinnen over til Motorpsycho. Et stafettlag, dette, som ikke på noen måte kan forenes under samme musikalske hvelving. Bortsett fra at de er trøndere og at de skulle bli skjellsettende for norsk rockehistorie, har de lite felles, skriver Bår Stenvik og Stian Wallum i denne nestsiste delen om Trondheims pop- og rockhistorie.
Av Bår Stenvik og Stian Wallum
At hegemoniet skulle videreføres av to bråkebøtter fra Nord-Trøndelag og en metal-trommis fra Tromsø er vel bare en av de sideveier historiens elv gjør i ny og ne hvis en ytre faktor virker hardt nok på den. Tiden var moden, ja jøss. Sonic Youth, Pixies og Dinosaur Jr. hadde gått opp løypa og presisert rommet mellom hardrock og pop med en ny blend og en ny innstilling. Likevel våger vi påstanden at den aktive agent i Motorpsychos tilfelle har en spesifikk manifestasjon og kan artikuleres i tre stavelser: Bent Sæther. Hans altomfattende engasjement. Hans religiøse fascinasjon for rockhistorien. Dette vil han nok aldri innrømme selv, men vi stoler på en rekke kilder nært bandet…
Det som kanskje i størst grad skiller Motorpsycho fra underskogen av fullt brukbare indieband er arbeidsmoralen. Planmessighet, produktivitet og respekt for det musikalske materialet har vært suksessfaktorer for det flere i dag kaller det viktigste norske rockebandet gjennom tidene. Før innspilling av første plate var allerede releasekonserten booket og coverdesign var i produksjon.
Motorpsycho-historien kan ikke oppsummeres i en artikkel som dette. Flere bøker ligger etter sigende i løypa og psychoheads får smøre seg med tålmodighet. For å gjøre en laaaang historie kort: Motorpsycho fikk tidlig innpass i Blitz-løypa og fikk satt opp turneer på kontinentet. Allerede i 1994 gjorde de sin første omfattende europaturne og siden har de vært på over 10 offisielle maratonturneer på kontinentet. I år ble territoriet utvidet med spede steg i USA og England. Et nytt stempel i passet for hver gang har vært bandets uskrevne ambisjon. Godord fra Mojo og Q viser at ekspansjonen ikke har stanset. Det gjør den nok ikke før Bent bestemmer seg for det …
Tidlig i karrieren var det avgjørende å få platekontrakt. Et langt brev med hardtslående argumentasjon til Voices of Wonder var det som skulle til. (Et brev bandet i dag kanskje helst hadde sett uskrevet…)
Etter å ha spilt inn debutplata Lobotomizer våren 1990 på Warehouse i Oslo, bestemte de seg for å gjøre neste innspilling hjemme i Trondheim. Valget falt på Brygga Studio og tekniker Lars Lien. Han hadde en helt annen bakgrunn enn heavyrockerne Bent, Snah og Gebhardt. Hans hjerte banket for popmelodien og trestemt koring. Det skulle vise seg å bli et sammenstøt som slo kreative gnister.
— Jeg kommer aldri til å glemme første gangen jeg møtte Bent Sæther, forteller Lars. – En skummel skikkelse med lange dreads og strenge øyne oppsøkte meg i Brygga noen uker før innspillingen av «Soothe» for å snakke om musikksmak. Han ville høre hva jeg likte. Vi diskuterte «Revolver» i noen timer, og jeg fikk en leksjon i amerikansk psykedelia. Det sto tidlig klart for meg at denne mannen mente alvor.
Lars Lien er i dag legendarisk musiker og produsent, kanskje nettopp takket være ekstremt heldig og dyktig hånd på de to viktigste Motorpsycho-albumene; Demon Box og Timothy’s Monster. Siden har han jobbet med «alle» bandene i byen og spilt i halvparten. Studioet ligger i Taraldsgårdsveita 10 like ved Sushi-bar for de som vil gjøre en pilegrimsreise i løpet av by:Larm-oppholdet.
At vi har valgt 1993 som skilleark i denne artikkelen, er ikke tilfeldig. Dette er året Motorpsycho gir ut Demon Box og Israelvis markerer sin kunstneriske peak med plata Albino Blue. Landet har tre(!) musikkaviser som konkurrerer om lesernes gunst og disse fylles ofte av saker om den blomstrende rockescenen i Trondheim. Akersgata og rockepublikummet er også overbevist. Motorpsycho får Yatzy i seksere og videoen «Nothing to say» sendes på NRK. Rundt leirbålene på rockefestivaler synges «Waiting for The One that went away» for full hals. Slik er det fremdeles i dag, snart ti år etter. Demon Box ble kåret til årets beste album i Rock Furore, foran blant andre Smashing Pumpkins’ Siamese Dream.
Men Motorpsycho var ikke alene i Trondheim og Europa på denne tida: HedgeHog, Israelvis, The Third and the Mortal og Funny Farm turnerte også.
Ledige stillinger
— Nede i Tyskland snakket de om «den norske bølgen», husker Sverre fossen fra HedgeHog. – De «grunsjorienterte Norgesbanda» liksom. Jeg syntes jo ikke selv at vi var så lett sammenlignbare, men vi fikk en del gratis gjennom den fokusen. Trondheimsbanda var også veldig flinke til å samarbeide og hjelpe hverandre; Motorpsycho spilte med oss, og senere spilte vi med for eksempel Noodle.
En annen årsak til det sammensveisa miljøet i Trondheim på 90-tallet var Veita Scene, som kom i stand i 1995. Den direkte foranledningen var statlige rockmidler i form av Norgesnettet. Folk fra både blues-, etno-, UFFA og rockemiljøet gikk sammen under paraplyen Scenesyndikatet, og skaffet seg sentrale lokaler som kunne minne om en miniatyr-Rockefeller. 120 konserter i året ble arrangert med utelukkende frivillig arbeidskraft.
— Det var helt suverent som ressurs-senter, sier Sverre Fossen. – De som jobba der hadde lang fartstid, og man fikk tatt mange viktige diskusjoner. I tillegg var det øvingsrom i kjelleren, og bookingen var visjonær; man tenkte like mye på hvilke band som kunne gjøre det bra og når det var rett å putte dem på en scene, som på å tjene penger.
Det ble da også vanskelig for Veita å gå med overskudd. Men de greide det til slutt; problemet var bare at det første året man så ut til å skulle gå i pluss, var det samme året som den bergenske huseieren bestemte seg for å sette opp husleia. Veita kunne ikke følge opp, og huseieren ville ikke kompromisse. I 2000 ble lokalene forlatt.
I mellomtiden hadde tidene forandret seg. De andre trondheimsbanda fra «den norske bølgen» greier ikke å holde samme fart som ‘psychoene. Israelvis, Hedgehog, The Third and the Mortal og Funny Farm mister relevans eller bryter opp i løpet av 90-tallet. Motorpsycho på sin side fortsetter på sin ferd mot norsk rekord i plateproduksjon og gir ut Blissard (’96), Angels and Daemons at Play (’97), Trust us (’98), Let them eat Cake (’00), Phanerotyme (’01) og It’s a love cult (’02). I tillegg kommer et imponerende antall EP’er og sideprosjektet The International Tussler society (med nevnte Lars Lien som vokalist). I denne perioden er de forbilder for en rekke band og utøvere. Band som Dipsomaniacs, Tugboat og Attack (Askil Holms første band) bygger videre på Motorpsychos innstilling til musikken og deler en del av de samme inspirasjonskildene. Disse banda tar med seg dette over i det nye årtusenet og er fortsatt vitale.
