Deltakelse gir kvalitet

Red. anm: Innlegget følger opp debatten i etterkant av forsker Knut Vareides kronikk om [link id=67722 title=»ringvirkningsanalyser som et blindspor«] for kulturlivet.
Musikkbransjen trenger mer og bedre forskning. Både med og uten ringvirkningsanalyser. Derfor er det gledelig å se Norsk Rockforbund [link id=67727 title=»understreke at de ønsker mer forskning generelt»].
Dette er strålende, spesielt siden de ser at de selv må ha en rolle i slik satsing.
Forskningen er helt avhengig av et tett samarbeid med musikkbransjens egne aktører for å få tilgang på viktig data. Med et tettere eierskap hos kultursektoren sikrer man også en bedre treffsikkerhet, og dermed bedre anvendelighet av forskningen.
Tefre Baade svarer på Knut Vareides kritikk av ringvirkningsanalyser, kultursektorens utspekulerte bruk av disse og det han fremstiller som [link id=67721 title=»nærmest sensur av motstridende forskning»]. Her er det behov for noen kraftige moderasjoner, både når det gjelder kultursektorens karakteristikk og motivasjon, og også Vareides forslag om å avstå fra forskning innen kultur.
Siste nytt fra musikk-Norge rett i innboksen: Ballades nyhetsbrev
Behov for forskning
For det første: det er et stort underskudd av forskning i musikkbransjen, festival- og konsertmarkedet, og endringene som skjer innen hele dette feltet. Knut Vareides anmodning om at livemarkedet bør avstå fra forskning og heller stole på kunstens egenverdi, er derfor et dårlig signal.
Det kan godt argumenteres med at det er for mye vekt på ringvirkningsanalyser – og de fleste virker også å være enige i at disse kan være mangelfulle – men det endrer ikke på det faktum at det er for lite forskning på musikkmarkedet generelt, og livemarkedet spesielt. Vareide kunne og burde heller foreslått at det også bør tilføres annen forskning som kan utfordre og forbedre gjeldende arbeid.
Vi vet for lite
Det kan virke som om Vareides reaksjon på kritikken av hans egen rapport «Skaper kultur attraktive steder?» (eller mangel på akademisk motstand utover professor Anne-Britt Grans treffende kritikk i Minerva), er å angripe verktøyet som i mange tilfeller blir pekt på for å støtte opp under kulturens merverdi – ringvirkningsanalysen.
Jeg håper ikke det er dette han mener. Jeg vil ta til orde for det motsatte. Vi trenger mer forskning!
Vi vet alt for lite om interne pengestrømmer, både innen live og i relasjon til for eksempel streaming. Vi vet for lite om effekten av endringene i forbruksmønstre i forhold til musikkindustrienes produksjon av musikk. Har det noen betydning at plateselskapene blir svekket og at en økt del av økonomisk risiko blir overlatt til den enkelte artist? Vi vet også for lite om økningen i antall festivaler og hvorvidt det er en overetablering som etter en stund vil føre til endring. Hva er forholdet mellom festivaler og klubber?
Dette er felt som, fra et forskningsperspektiv, har mye upløyd mark og som har et stort behov for faktabasert kunnskap – gjerne fra solide ringvirkningsanalyser.
Les også: [link id=67725 title=»Ringvirkningsanalyser er unøyaktige, men nyttige«]
Spekulativ karakteristikk
Jeg stusser på Vareides beskrivelse av en kulturnæring som kaster ut den ene pretensiøse ringvirkningsanalysen etter den andre, og som så aggressivt motarbeider all kritikk og motargumentasjon.
Dette er for det første en karakteristikk av festivalaktører som er høyst spekulativ (har musikkbransjen en annen motivasjon enn andre sektorer?). Det er også en ansvarsfraskrivelse fra forskere som tross alt fakturerer for timene som blir brukt til ringvirkningsanalyser, eller annen type forskning – god kvalitet eller ei.
Hvem har ansvaret for å si ifra at ressurser og tid ikke er tilstrekkelig til å avføde en rapport som holder et vitenskapelig nivå? Eller, kanskje enda viktigere – hvem skal bestemme om analysen skal gjennomføres uansett? Ofte er de ikke ment som et innlegg i en vitenskapelig diskurs, men snarere som et verktøy til eget bruk.
Musikkbransjens ringvirkningsanalyser handler ikke nødvendigvis om å bygge opp under stedsutvikling, slik Vareide ser ut til å mene. Det kan snarere være et behov for å synliggjøre sitt eget økonomiske avtrykk, eller et behov for å forstå sitt publikums handlingsmønster.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Kan koste en halv Skrillex
Musikkbransjen har ikke tradisjoner for å forske på eget felt. Slike ting har nødvendigvis ikke blitt prioritert innen stramme budsjett som søker å skape kunst og opplevelse for relativt små midler.
Jeg vil anta at en gjennomsnittelig rapport fra Telemarksforsking kjapt kan kostet en halv Skrillex, og dermed falle utenfor prioriteringslisten. Derfor vil jeg også anta at mange festivalsjefer er glade for at det har vært oppmerksomhet om sektoren de siste årene, slik at denne type innsikt kan bli finansiert.
Ikke fordi man vil slå et slag for Richard Floridas teorier, men fordi man har et behov for kunnskapen.
En annen viktig grunn til at musikkbransjen ikke har noen lang historie med forskning er at bransjen har lite tradisjon for å være åpen med nøkkeldata. Det vil si, man er flinke til å fortelle om platesalg og billettsalg (av forskjellige grunner), men ikke nødvendigvis honorarer og kontrakter til artister, eller regnskapstall som kan gi et innblikk i hvordan penger fordeles og hvorvidt det er endringer i disse forholdene.
Les også: [link id=67727 title=»– Viktig å vite hva vi skaper«]
Eierskap og deltakelse
Det er forståelige grunner til alt dette. Det virker likevel som om det er en endring innen musikkbransjen. En ser i større grad behovet for forskning på eget felt.
Dette blir fint illustrert av [link id=67727 title=»NRF sitt landsmøtevedtak om å bruke mer ressurser på forskning»], og burde bli applaudert av alle forskere som jobber opp mot musikkfeltet.
Ikke fordi forskningsbudsjettet til Norsk Rockforbund vil gi en bonanza for oppdragsforskning, men fordi det vitner om et ønske om eierskap og deltakelse som i sin tur vil sikre bedre kvalitet på forskningen i fremtiden.
Må ha tett dialog
For å få frem god forskning på musikkbransje og kultur generelt er vi helt avhengige av å ha en tett dialog med bransjen det forskes på.
Dette gjelder både i forhold til tilgang på data, så vel som å avsjekke om kulturens logikk lar seg fange av de teoretiske verktøy man har. Det er ikke alltid slik at tellekorpset klarer å fange alle fasettene som danner et handlingsmønster, og noen ganger må det en ikke-akademisk festivalsjef til for å fortelle hvor galt det ser ut. Eventuelt professor Gran.
Dette må man få lov til å ytre uten å bli stemplet som kulturfundamentalister som kun vil ha ”hallelujaforskning”.
Og enda viktigere – ikke la en debatt som denne foreslå at man ikke skal forske på kulturen. Det er klart vi må. Med alle forbedringspotensial som er nevnt ovenfor og aller helst i kompaniskap med Norsk Rockforbund og andre aktører som kan bidra til å få bedre kunnskap omkring kultur generelt og musikk spesielt.