Jeg har så lyst. Så lyst, så lyst å presentere Papirfly & flaskepost i et positivt lys. Platetittelen og tematikken om lek og nærvær er innbydende, for ikke å glemme at den er skrevet og fremført på mitt eget tromsmål – men jeg får det bare ikke til, og sitter uforløst igjen.
Ikke fordi opphavspersonen er dårlig på det hun gjør, tvert i mot er Sigrun Loe Sparboe en erfaren artist med mange plateutgivelser bak seg, hvorav tre plater med Sigrun and the Kitchen Orchestra og fem soloalbum for voksne. Hun har gjort turnéer med Den kulturelle skolesekken, og mottatt flere priser for sitt kunstnerskap.
LES OGSÅ: Oppretter barnemusikkforum i NOPA
Papirfly & flaskepost er Sparboes første utgivelse for barn. (Foto: Camilla Norvoll)
Av dem finner vi NOPAs musikk- og tekstpris 2015, omtalt her i Ballade, og Ole Vig-prisen for sitt musikalske engasjement for både barn og eldre. Utgivelsene har høstet fine kritikker, og flere av låtene til Sparboe har ligget i mange uker på NRKs ulike spillelister – som jo er en anerkjennelse i seg selv.
Så hvorfor bli da denne plata vanskelig for meg å svelge? Fordi det er gode tekster og varierte arrangement, levert av folk som kan å spille. Det er derfor synd at de gode tekstene tidvis forsvinner i drøvtygde musikalske klisjeer. Jevnt over preges plata av en noe bedende flinkhet og melodier vi har hørt mange ganger før andre steder.
Samtidig vil jeg anerkjenne at et uttrykk som dette kan appellere sterkt til barn. Dette har jeg har anekdotiske bevis for hos eget avkom: i en fokusgruppeundersøkelse gjennomført i heimen, vekket Papirfly & flaskepost engasjement hos ett av tre førskolebarn. Derfor anslår jeg at musikken har potensiale til å nå (i hvert fall deler av) målgruppa.
Plateomslaget appellerer til fantasi og lek. (Foto: Hummingbirderec.)
Kanskje er det urettferdig, men det er vrient å ikke sammenligne all barnemusikk mot den gullstandarden Knutsen & Ludvigsen faktisk er. Samtidig er det vanskelig å komme forbi at den virkelig gode, værfaste barnemusikken, den som tåler tidens tann, ofte er noe helt eget og ganske rart.
Det betyr ikke at musikken ikke kan eller burde låte proft, men at uttrykket må ha flere nivåer, og helst ikke oppleves forenklende.
Et godt eksempel, samtidig med K&L, er svenske Electric Banana Band med låta «Banankontakt» – en musikalsk fruktsalat hvor et discofunk-beat blir avbrutt av et refreng med overraskende rytmisk skeivhet – eller «sambatakt i tretakt», som de selv synger. Her taler absurde referanser til både store og små – særlig gjelder det premisset for låta, som handler om kontakt med en utenomjordisk banan, men som samtidig refererer til en faktisk elektrisk dings kalt «banankontakt». Ironi, men med oppriktighet og nysgjerrighet bevart samtidig som det er musikalsk utforskende. Jeg legger videoen nederst i anmeldelsen her, for dem som vil oppleve en nordisk godbit fra barnemusikkens nære historie.
Papirfly & flaskepost derimot, preges snarere av en inderlighet jeg ikke helt kan fordøye fordi den blir noe påklistret. I presseskrivet står det at Sparboe ikke skriver til barn, men for barn, og selv om forsøket på å se virkeligheta gjennom et barns øyne er prisverdig, oppleves det for meg mer doserende, og dermed mer som en henvendelse til de voksne enn til ungene.
Som i den upbeat bittersøte køntri-ukulelepop-aktige «Rydde opp igjen». Der synger Sparboe gjennom protagonisten (et barn) at: «Æ vet at man skal sitte rolig, være gla selv om man tape i spille, æ vet at man skal ikkje sloss, ikkje plage, være fornøyd og helst aldri klage», men så spør barnet seg hvorfor det likevel er så artig å rase og herje når det «bare får skjenn». For meg oppleves strofene mer som en moralistisk oppfordring framfor en sang som faktisk går barnet i møte og sier at det er greit å være seg selv med følelser og faenskap, lære barnet å tåle sin egen menneskelighet.
Den voksne må da skjønne at den skal speile barnet og forstå hvor tras- jeg mener, selvstendighetsatferden kommer fra, forstå at rotinga og rasinga ikke er motivert av å ville straffe den voksne.
Når jeg tenker meg om hadde det vært bedre om sangen tok rollen som en transparent voksenperson, en som innrømmer sitt tunnelsyn overfor barnet i stedet for å snakke som barnet selv.
LES OGSÅ: – Et kvalitetstegn at barnemusikken treffer voksne
Det var den tekstlige dimensjonen. Når det gjelder de musikalske grepene, fremstår de som forslitte – og dermed alt annet enn lekne. Jeg ser, og støtter, det Sparboe prøver på her, men hvor blir det av rarheten, risikoen?!
Alt er liksom innafor på denne plata. For eksempel er vokalarbeidet både pent og snilt, men ikke mer enn det – noe som er synd fordi jeg virkelig heier på ambisjonen og det rommet Sparboe forsøker å male ut her. Ikke minst heier jeg på at voksne skal ta leken tilbake. Men her blir innafor også trygt, og dermed også litt tannlaust.
Unntaket er kanskje at call-respons-en på refrenget i sangen «Mystifistisk» – gestaltet av Sparboe og barnekoret Minores – minner meg om Shaggys «It Wasn’t Me», som utvilsomt tvang fram en latter.
Enkelte originale instrumenterings-idéer finnes også på plata, som bruken av bassklarinett (Elisabeth Wulfsberg) som motvekt til vokalen i «Lommevenn». Et annet eksempel på lyder som treffer meg er gitarlyden på «Sol, kor e du», ei låt med et strykearrangement som er kvikk i replikken (Arktisk filharmoni, arrangert av Sverre Tollefsen Laupstad).
Det slår meg at Sigrun Loe Sparboe, og hennes makker Mattias Krohn Nielsen kanskje har forsøkt å dytte litt for mange idéer inn i ei plate. Det som har substansielt potensiale her, utvikles ikke, og det som er overflødig, lukes ikke vekk.
Jeg skulle ønske at de for eksempel tok tak i lydene i feltopptak-kollasjen på «Mystifistisk», der en masse barn ramser opp sine yndlingsgodterier, og gjorde noe mer med dem.
En god del av det tekstlige materialet har spennende partier som hadde fortjent litt mer undersøkelse, eller partier man kunne hvilt mer i. For eksempel er Sparboe knallgod når hun blir helt konkret i hvor og hvordan hun leiter etter sola: «æ har leita under senga mi på rommet». Når jeg hører slike ting, lengter jeg etter at hun skal ta det et steg videre. Gjerne bli enda mer konkret.
LES OGSÅ: Vi trenger mer god kritikk av barnemusikk
Sigrun Loe Sparboe har lang fartstid som liveartist. Kanskje vil musikken få mer nerve og kontakt når man skreller vekk det popsikalske? (Foto: Kim Wolf)
På tross av at Sparboe bommer litt med plata, er det formildende at Papirfly & flaskepost er hennes første utgivelse for barn. Jeg respekterer ambisiøse prosjekter som dette. Og a propos ambisiøs – det kommer i forbindelse med plata også ut en sangbok.
Kanskje vil musikken komme mer til sin rett i samhandling med lytterne. Om låtenes kjerne kommer tydeligere frem, og man slipper all den proffete staffasjen? Det samme tror jeg om sangene i et konsertformat.
LES OGSÅ: Det finnes god kritikk av barnemusikk
Men enn så lenge føyer Papirfly & flaskepost seg inn i trenden av barnemusikk som har en litt for voksen innpakning, som riktignok er i tråd med tidsånden, men dessverre ikke tidløs. Jeg hyller forsøket og håper Sparboe prøver igjen – litt rarere neste gang.
DEBATT PÅ MOLDEJAZZ: Får vi en jazzstemt musikkpolitikk for framtida?
Kulturpolitikere stiller til debatt om regionale jazzensembler på Moldejazz.
Harald Lassen på hytteturné i Agder: Treblås på tur
Saksofonist Lassen gjør minikonserter på hytter i Agder. – Her ligger det tjuefem mini-kulturhus ute i naturen, klare til bruk. Laget som gode treffpunkt for mennesker, sier han.
Med omsorg for lydene
I denne månedens Ballade klassisk presenterer Ola Nordal seks aktuelle utgivelser innen «lydbasert musikk», som alle viser omsorg og omtanke for lydene.
Motvindfestivalen 2025: Ein slik hippiefestival, ell?
– Fred er mogleg, og det bør eigentleg ikkje vere så mykje å be om heller, sa arrangør Haakon Stiff Aamlid under årets Motvindfestival. Middelalderskogen i Rollag blei fylt med oppbyggjeleg musikk i mørke tider.
Har komponert musikken til det største norske spillet noensinne
Med Dune: Awakening representerer komponist Knut Avenstroup Haugen en ny æra for spillmusikk laget i Norge.
«En innflytelsesrik stemme blant vår tids komponister»
Kristine Tjøgersen er den første norske komponisten som har mottatt Ernst von Siemens-stiftelsens komponistpris. «Et stort og viktig gjennombrudd», sier komponist og direktør for Festspillene i Bergen, Lars Petter Hagen.
