MODERNE JULETRADISJON: I 2022 ble det en sang om nyfødte frelsere, i perlekjedet av Hilma Nikolaisens nylagde julepoplåter. (Foto: Ingrid Pop)

– Julefortellinga er så flosklete, men samtidig et veldig fint bilde på livet

Hilma NIkolaisen er tilbake. Hvert år. I år synger hun om håpet i en nyfødt baby.

Kalender

Engegård, Svendsrud og Haugen trio i Trysil

13/04/2024 Kl. 15.00

Innlandet

Operapub på Grønland Boulebar

13/04/2024 Kl. 19:00

Oslo

Lørdagsopera

13/04/2024 Kl. 16:00

Oslo

I «Baby Baby (The One And Only Jesus)» synger Hilma Nikolaisen om et nyfødt guttebarn. Den følger opp sanger som har kommet på samme tid hvert år siden 2015, indiepoplåter med klare harmonier, bjeller og vinterassosiasjoner i kor. Det var i de dager at avsmak for too much julefloskel som ble snudd til noe kreativt. Inkludert julebonus i form av ei spilleliste for Ballades lesere.

Det starta med låta «Ring Ring». Fortsatte med «Merrily Merrily».
– Den gang hadde det litt sarkastisk tilsnitt. Jeg ville i gang med soloprosjekt, og så sa jeg bare til meg sjøl at jeg kan jo bare lage en julelåt, for å ha en deadline, for å komme i gang. Det var det første jeg ga ut, men det føltes så ukorrekt å skulle lage en julelåt. Det i seg selv gjorde det litt gøy. Litt fritt. Og så tulla jeg med at «det blir juleplate om ca 10 år» – og trodde jo ikke noe på dét, sier artisten til ballade.no. Resultatene har blitt friskere julelåter for oss som føler vi har hørt dem alle.

Mother Mary, what a mess!
The world is more fucked up than ever
In the time of crazyness – you will have to save us from ourselves
H.N. i «Baby Baby The One And Only Jesus»

Men hun har fortsatt, og blitt mer og mer gira på konseptet for hvert år. Årets julesingel skreiv hun for fire uker siden, etter at noen lurte på om det kom en i år, hun var ute en fredag, snøen lot vente på seg, men i løpet av helga var den klar. For henne er det en årlig øvelse i å lage en streit melodi som fanger vinter- og høytidsfølelsene som trengs, å fange en idé, som er fersk men ikke tenke for stort om det.
– Du lagde deg en tvangstrøye, men etter hvert så passa den!
– Ja, bedre og bedre. Jeg synes fremdeles det er litt off, men jeg liker det, å legge mer og mer mening i det. Og så har prosjektet blitt sånn at jula skal være der, det skal snø, før jeg kommer i gang.
Hilma Nikolaisen er en av flere i samme søskenflokk som har satt sitt særpreg på norsk indierock de siste 20 årene.

Ferdig på én helg
– Jeg har aldri gjort det så konsist som nå – min søster fikk en baby, og det var et par andre ting skjedde som hadde litt julebudskap. Så fikk jeg altså spørsmålet «kommer det julelåt i år?», så tenkte jeg, ja, fanken, jeg gikk hjem og åpna en flaske champagne, skrev den til lørdag, og gikk rett i mix på mandag.
– For en arbeidsmoral! Ikke tenke for mye, bare gjøre det.
– Ja, ikke sant. Og jeg prøver samme metode når jeg lager album også; å låse ideer raskt. Med det håper jeg å beholde en slags farlighet. Ramme ideen inn før jeg tuller det til. Det er det jeg liker med julelåtene.

Kristen eller ikke; våg å velge sårbarheten
– Jeg har vokst opp med at jula var den store høytida. Kulturelt, men også med foreldre som hadde det som den store høytiden trosmessig. Så det er jo et lite bakteppe med at den er viktig.
Derfor gir det ny mening å ta julebudskapet inn over seg, men man kan gjøre det med glimt i øyet i forening med et større alvor, mener Hilma.

Da blir det julesanger for dem som ikke liker julesanger, tenker jeg. Alle som har fulgt norsk indiescene rundt band som Serena Maneesh og The Loch Ness Mouse vet at kristen oppvekst og musikken disse har med seg fra menigheter har vært viktig for musikken de har skapt. Hilma spilte i begge bandene, og har gitt ut tre soloplater, den siste var Heritage (2021).

– Jeg har liksom skjønt litt mer av det bildet på hva jula er, de to siste årene, som jeg sikker burde skjønt før. Julefortellinga er så flosklete, men samtidig et veldig fint bilde på livet, på sårbarheten i mennesket: Det å hengi oss til det sårbare nye livet, så sårbart det enn er, må vi hengi oss til det. Og så er det så komisk at jeg snakker om dette nå. Men det er dette jeg har skjønt fullt ut gjennom å skrive de julelåtene – og jeg har gitt det mer og mer mening. Det er det samme med kjærligheten: den er sårbar, du må passe på den som en baby. Og du må våge å tro på at det kan skje.

Derav babyen i tittelen i årets julepoplåt – samtidig som den er inspirert av det nye tantebarnet.

Løsrevet fra den bokstavelige kraften i barndommens statskirketro, ser hun snarere etter, og tror på kraften i alt det man ikke kan beskrive. Det er det som er den hellige ånd, mener hun:
– Du kjenner om noe er sant, eller sterkt. Jeg tror Gud ligger i dét, om du tror på Gud eller ikke. Men jeg har hverken behov for å si at jeg har gått bort fra den statskirkelige barnetroen, ei heller å følge det opp. Men snarere bruke livet på hvordan jeg skal plassere disse tingene i mitt univers.

Og … blir det plate, om et par år har det jo gått, 10 år siden den første kom ut?
– Det blir juleplate! Tallet 24 er et julete tall, så da kommer juleplata i 2024, håper jeg.
Det er også 24 låter på den jule-lydende spillelista Hilma Nikolaisen har satt sammen på oppdrag for Ballade. Den avsluttes med Lindstrøms «Little Drummer Boy».
– Det er deg og Hans-Peter Lindstrøm jeg har intervjua om julemusikk i år. Det er veldig pussig, at det er dere to.
– Det liker jeg veldig godt! Han er jo med på lista mi. Her er det 24 låter som ikke alle er julelåter, men som har den vibben som jeg trenger. Det var noen som spurte meg om ei sånn liste for noen år siden, og da tok det lang tid, men nå gikk det lett! Jeg misliker veldig mye julemusikk. Aversjon er kanskje ordet. Og da å kunne revurdere det, og starte mitt forhold til julemusikk på nytt var litt av målet.

Hilmas sanger med «imponerende mange sanger jeg selv kan like», satt sammen i en spilleliste for Ballade:

Hilma Nikolaisen fra Moi ble med i The Loch Ness Mouse tidlig på 2000-tallet etter at hun flyttet til Oslo. Ble med som bassist i Serena Maneesh i 2005, sammen med blant andre broren Emil Nikolaisen – hun spilte live med bandet til 2010. Hun spilte bass i bandet til Anne Grete Preus fra 2012, og ga ut sin første soloplate Puzzler i 2016 som ble nominert til Spellemannprisen i klassen Indie. Oppfølgeren Mjusic ble utgitt i 2018, og hennes tredje soloalbum Heritage.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.