NYTT ALBUM FRA SOFYE: – Målet med albumet er at folk skal få øynene opp for meg – fordi jeg vil ha folk på konsertene mine. Det er det kjekkeste jeg gjør; det er ingenting som kan måle seg med det, sier Sofye. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Å komme et stykke på vei er ikke det samme som å ta feil av veien

Sofye slipper i dag albumet «I See Gold» – ti år etter debutplaten, «There’s Gotta Be More». Det har likevel ikke vært helt stille fra henne i disse årene; hun har gitt ut en jevn strøm av singler. Den siste i rekken er «Best is Yet to Come», som Ballade har videopremiere på i dag.

Kalender

Sitatet i tittelen på dette intervjuet er hentet fra romanen Sofies verden av Jostein Gaarder, og kunne nesten vært skrevet til popartisten Sofye – og ikke bare på grunn av navnelikheten. Hun har vært gjennom noen år der hun har tvilt på sitt talent, selv om dette er en artist som gang på gang treffer blink med noen låtperler som fort legger seg på hjernen når du først har hørt dem.

Legg til lekkert pianospill, en tiltalende og litt sår sangstemme med stort strekk og et uttrykk som kan minne om tidlig Tori Amos – og du har en fullblods artist som fortjener mye mer oppmerksomhet enn hun er blitt til del så langt i karrieren. Det var klart at Ballade måtte ta en prat med Elin Sofye Rabbevåg, som er hennes fulle navn.

Videopremiere: Sofye – Best Is Yet To Come (regi: Thomas Dalen)

En hyllest til livet og kjærligheten
Den nye platen din blir bare bedre og bedre for hver gang jeg spiller den, åpner jeg, og legger til at den eneste nedturen er at hun ikke har tatt med den helt nydelige pianoballaden «The Riddle» (2018).
– Takk for det. «The Riddle» er bare en liveinnspilling, men det ble så bra lyd at vi valgte å gi den ut som singel, svarer Sofye. – Jeg skulle gjerne spilt den inn litt skikkelig og tatt den med på albumet.

– Det er en ode til livet og kjærligheten, og om å se tilbake på livet man har levd. Jeg var der, jeg satte mine fotavtrykk i sanden – jeg våget og turde. Hvis jeg skal ha én låt i begravelsen min så vil jeg gjerne at det skal være den.

– Den kom kanskje litt i limbo mellom «Love & Steel»-EPen (2017) og det nye albumet?
– På den tiden hadde jeg ikke noen tanke om å gi ut et album, og jeg ble litt lei av den også. Jeg ville bare ha inn de nye låtene. Kanskje jeg tar den med på neste album. Tanken er at det skal bli en plate med bare norske tekster.

– Ja, du har én låt på norsk på det nye albumet, «Eg var der»?
– Det stemmer. Jeg lot den avslutte platen, slik at den kan peke litt fremover.

– Er det nytt for deg å skrive på norsk?
– Jeg har gjort det litt innimellom, og er blitt mer og mer glad i det siden jeg er opptatt av tekst og budskap. Når du skriver på engelsk, er det en tendens til at folk ikke får med seg teksten. På norsk så står det mye mer ut. Det er litt mer skummelt også, men det føles naturlig der jeg er nå.

– Hva handler «Eg var der» om?
– Det er en ode til livet og kjærligheten, og om å se tilbake på livet man har levd. Jeg var der, jeg satte mine fotavtrykk i sanden – jeg våget og turde. Nå er jeg jo fortsatt ung, så det var kanskje tidlig å skrive en slik låt – men koronaen har minnet oss på at vi ikke aner hva som skjer i morgen. Det er jo en litt stor låt. Hvis jeg skal ha én låt i begravelsen min så vil jeg gjerne at det skal være den.

Slaktet av Jan Fredrik Karlsen
Sofye har holdt på lenge, ja, hun har faktisk vært plateartist i 15 år. Da hun albumdebuterte i 2012, hadde hun allerede bak seg to egenfinansierte EPer: «365» (2006) og «I’ll Never Know» (2009). Drømmen om å stå på en scene og fremføre egne sanger begynte med at hun 12 år gammel skrev en sang om en klassevenninne som slet litt.

– Jeg husker at jeg dro hjem, satte meg ved pianoet, og lot som hun satt bak meg – at det jeg spilte skulle trøste henne på en måte.

– Jeg husker at jeg dro hjem, satte meg ved pianoet, og lot som hun satt bak meg – at det jeg spilte skulle trøste henne på en måte. Så det med at musikk kan være terapi er noe jeg har hatt med meg helt fra begynnelsen, forteller Sofye, som i dag jobber som musikkterapeut ved siden av artistkarrieren.

Da hun gikk på videregående, opplevde hun mye tungt, med dødsfall i den nærmeste familien. Musikken ble da et «frirom» der hun kunne søke tilflukt. En av sangene som kom ut av dette var «Empty Wagons» – en gripende og vakker pianoballade om å føle på en tomhet; at man er langt borte fra det ekte i livet. Høsten 2010 fremførte hun denne låten på TV 2s talentprogram X Factor.

Publikum var ekstatisk, og gav henne spontan applaus halvveis inn i sangen. Fagdommerne gav henne også gode skussmål, med unntak av Jan Fredrik Karlsen. «Jeg synes at du fremstår ganske grå og kjedelig, og jeg synes ikke låta di var veldig bra» sa han, understreket av tunge molltoner i tv-showets bakgrunnsmusikk.

Dette var en overraskende hard melding å komme med til en artist i startgropen. Noe forsonende la Karlsen til at han likte særpreget i stemmen hennes; at dette var noe som «vi skal ta vare på videre, og så skal vi jobbe med alt det andre». Slik ble det ikke, og det skal hun kanskje være glad for.

– Jeg kom bare én runde, men det var en nyttig erfaring å ta med seg, sier Sofye i dag, og forteller at hun rett før hun gikk inn til dommerne hadde fått beskjed om at faren hennes hadde fått kreft og var svært syk.

– Det var en tung tid der jeg forbinder alt med min fars sykdom. Det var han som fikk meg til å lære å spille piano. Jeg er veldig takknemlig for det i dag; at han pusha meg litt. Hadde jeg ikke lært å spille piano, så hadde jeg heller ikke skrevet noen sanger.

Kom frem via omveier
Sofye bodde i Bergen da faren ble syk. Her hadde hun prøvd seg litt frem for å finne sin «vei» – først ved å studere sosialantropologi på Universitetet, deretter musikkproduksjon på Noroff, før hun tok ett års utdanning som faglærer i musikk ved den daværende Høgskolen i Bergen (nå Høgskolen på Vestlandet).

– Jeg hadde ikke lyst til å bli musikklærer. Det jeg ville, var å være artist på heltid, men jeg innså at det kunne være lurt å ha en utdanning i bunnen, sier hun.

– Mens jeg gikk på lærerhøyskolen kom jeg helt tilfeldig over en brosjyre fra Griegakademiet, der det stod om musikkterapi. Da jeg leste om det, var det akkurat som «oi, dette er jo meg». Jeg søkte, og kom rett inn på tredje året – på grunn av det jeg hadde studert før. Så da kom det jo til nytte likevel, forteller hun, nesten som et ekko av Jostein Gaarder-sitatet i tittelen over.

Etter å ha studert musikkterapi i ett år, kjente hun igjen på denne trangen til bare å «gønne på» og gi alt som artist. Hun tok derfor et pauseår fra utdanningen for å konsentrere seg om å gi ut debutalbumet.

– Jeg står for den platen i dag, men ting gikk ikke helt som jeg hadde tenkt. Alle disse svære drømmene om å erobre verden – jeg fikk de rett i fleisen. Det ble ganske stille.

Plateinnspillingen gikk greit, men da det kom til å gi ut albumet, møtte hun mye motbør. Etter å ha fått nei flere steder, fikk hun til slutt napp hos Nordic Records. Albumet kom ut i 2012, og ble godt mottatt av de få avisene som anmeldte det. «Jo flere gjennomhøringer, desto flere av Elin Sofyes taktfaste, sterke og fengende låter nynner jeg med på», konkluderte den lokale studentavisen Studvest. Det skriver jeg gjerne under på.

– Jeg står for den platen i dag, men ting gikk ikke helt som jeg hadde tenkt. Alle disse svære drømmene om å erobre verden – jeg fikk de rett i fleisen. Det ble ganske stille. Jeg oppdaget at en singel gjerne gir mer oppmerksomhet, for det er det folk og anmeldere har tid til å høre på.

– Radiospilling kan vel generere litt penger?
– De pengene jeg har tjent på musikk, har stort sett vært fra radiospilling – spesielt etter at jeg fikk A-listet en låt på NRK P1. Men det er vanskelig dét også. Det hadde vært veldig hyggelig å bli A-listet igjen, men det er vanskelig å komme gjennom det nåløyet.

En stol på Lindmo
Høsten 2019 sparket Bjørn Eidsvåg i gang en debatt om NRKs musikkprofil. «Er jeg for dårlig, NRK P1? Eller for gammel?» spurte han i en VG-kronikk (publisert 20. oktober 2019), der han klaget over at hans og kollegaers nye sanger ikke spilles på P1.

«Det er ikke NRKs jobb å hjelpe oss til å selge flere konsertbilletter eller sørge for mer streaming, men det er NRKs jobb å være med på å spre det glade budskapet om ny musikk» utdypet den ellers så godslige bamsen i norsk musikkliv – til stor applaus fra flere norske artistkollegaer.

«Jeg klarer ikke helt å forstå hvordan du (…) kan klage på at NRK ikke lister låten din. For meg blir det som å syte under stjernehimmelen» (Sofyes tilsvar til Bjørn Eidsvågs VG-kronikk)

Fire dager senere fikk han et tilsvar fra Elin Sofye Rabbevåg. Hun sa seg for en stor del enig med Bjørn Eidsvåg, men mente samtidig at han var en artist som ikke hadde så mye grunn til å klage.

«Jeg klarer ikke helt å forstå hvordan du, Bjørn Eidsvåg, som allerede har et kjent navn, (…) kan klage på at NRK ikke lister låten din. For meg blir det som å syte under stjernehimmelen» skrev hun, og viste til at NRK P1 får inn rundt hundre singler i uken – hvorav to blir listet – og at dersom NRK bare skulle ta inn «de kjente og kjære artistene» ville det ikke bli mer enn smuler igjen til andre.

Bjørn Eidsvåg kommenterte Sofyes kritikk i et senere VG-intervju. «Jeg blir litt lei meg for at det kan ha blitt tolket som at jeg stenger veien for nye artister. Det er langt fra hva jeg mente og speiler heller ikke hva jeg har bidratt med i denne bransjen. Jeg har alltid vært opptatt av å løfte frem unge artister», sa han til VG 9. mars 2020.

– Jeg har ikke noe vondt å si om Bjørn Eidsvåg, men det er bare dette med at han har sitt publikum og at han er veldig privilegert som artist. Alle vet hvem han er, han har 17 låter som ligger i rotasjon på NRK, og blir invitert på Lindmo og får lov å sitte der. Det er jo min drøm å være på Lindmo.

– Ja, du burde jo vært invitert på Lindmo etter den VG-kronikken.
– Det synes jeg også. Men samtidig, hvis jeg ser litt tilbake på meg selv, så ligner jeg kanskje litt på Bjørn Eidsvåg. Jeg syter fordi jeg ikke har slått gjennom som artist, men jeg er jo på alle måter privilegert og har ingenting å klage over. Det er vel bare noe som ligger i oss mennesker, det med at mye vil ha mer. Uansett hvor stor artist du blir, så blir man aldri fornøyd.

– Men siden du har så stor tro på musikken din, så er det vel ingenting som er mer viktig for deg enn at folk faktisk får høre den?
– Det er veldig motiverende å tenke på at noen andre kan få glede av det jeg gjør. Jeg vil gjerne at folk som hører låtene mine skal bli oppløftet og oppmuntret gjennom musikken. Samtidig så er det dét med å være til stede i nuet og skrive musikk bare for meg selv. Ingenting gir meg mer ro enn å tenne lys og sette meg ned alene i stuen med mitt akustiske piano.

Videopremiere i Ballade
– Det nye albumets åpningslåt, «Daughter» minner litt om PJ Harveys «Down by the Water». Er det en hyllest til henne?
– Den handler nok mer om meg; om det å komme tilbake til kjernen. Når jeg synger «you’re still my father», så er det Gud jeg henvender meg til, sier hun.

– Noen ganger kommer jeg inn i en «flytsone» der jeg glemmer tid og sted. «Hvor kom dette fra?» kan jeg tenke etterpå, når jeg ser på hva jeg har laget.

– Min personlige tro handler egentlig bare om at jeg føler en sterk kjærlighet. Jeg har vokst opp med en far som var helt fantastisk, så når jeg tenker på Gud, så tenker jeg på en veldig god farsfigur. Det lå aldri noe fordømmende i den kristendommen som jeg vokste opp med.

– Så du har ikke fått kjenne på vestlandspietismen?
– Det var tendenser til det i bedehusmiljøet der jeg vanket. Foreldrene mine er nok vokst opp i den tradisjonen. Min farmor var opptatt av at vi ikke skulle spille kort. Selv har jeg et veldig avslappet forhold til troen min. Jeg vil ikke være en sånn kristen person med pekefinger.

– Kan det å skrive musikk minne om en religiøs opplevelse? At du på en måte tapper inn i noe som er større enn deg selv?
– Ja, der er du ved sakens kjerne. Noen ganger kommer jeg inn i en «flytsone» der jeg glemmer tid og sted. «Hvor kom dette fra?» kan jeg tenke etterpå, når jeg ser på hva jeg har laget. Slik var det med låten «Best Is Yet To Come». Den skrev jeg i en mørk periode for å holde oppe håpet i livet.

SOFYES VERDEN: – Jeg savner å spille ute, og gjerne i et litt mindre lokale der jeg kan kommunisere med publikum, sier Sofye, her fra Statsraaden Bar i Bergen – to år før hele Norge stengte ned. Musikere: Marit Jacobsen (synth) og Frank Myklestad (gitar). (Foto: Karen Elise Birkeland)

Siden Sofye ikke kan ha så mange konserter nå, valgte hun heller å lage en liten «livevideo» til «Best Is Yet To Come», med premiere her på Ballade (se lenger oppe i intervjuet). Opptakene ble gjort i Åsane kulturhus, og videoen er regissert av Thomas Dalen. Dette er for øvrig en låt som peker direkte tilbake på Sofyes yrkeskarriere som musikkterapeut. Det samme gjelder det nye albumets tittellåt.

– «I See Gold» er skrevet til mennesker jeg har møtt via musikkterapien. Jeg vil bare sprøyte litt farger inn i folk med den låten, og si at «jeg ser gullet i deg».

– «I See Gold» er skrevet til mennesker jeg har møtt via musikkterapien – mennesker som har mistet troen på seg selv og livet. De kan være de flinkeste låtskrivere og artister – med så mye å komme med – og så har de ingen selvtillit. Jeg vil bare sprøyte litt farger inn i folk med den låten, og si at «jeg ser gullet i deg». Så den er skrevet for å oppmuntre, sier hun, og legger til at hun kan kjenne seg selv litt igjen i den.

– Det er så lett å snakke seg selv ned; «nei, jeg er ikke så flink, nei, jeg er ikke god nok».

Stort behov for musikkterapi
– Det å være musikkterapeut handler vel litt om at man har kjent litt på utfordringer i sitt eget liv?
– Jeg har stått i mange stormer selv, og ja, jeg tror det gjør meg til en bedre musikkterapeut; det å kunne stå frem med mine svake sider – med min egen sårbarhet.

MANGE SOM MØTER VEGGEN: – Det har aldri vært så mange henvendelser som nå fra folk som ønsker musikkterapi, sier Sofye, som tror dette har sammenheng med sosial isolasjon som følge av den pågående pandemien. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Sofye er den eneste fast ansatte i musikkterapi-tilbudet Mot 82 (forkortelse for musikk-oppfølgingstilbud), nå med tilhold i det nyåpnede Åsane kulturhus i Bergens største bydel. Dette er et gratistilbud for mennesker med psykiske utfordringer, og er et samarbeid mellom kommunen, Helse Bergen og Universitetet i Bergen.

– Det har aldri vært så mange henvendelser som nå fra folk som ønsker musikkterapi, sier Sofye, som tror dette har sammenheng med sosial isolasjon som følge av den pågående pandemien.

– Så du må si nei til mange?
– Ja, og det er litt tøft. Det skulle vært et slikt tilbud i alle bydelene her i Bergen. Jo større venteliste jeg har, jo mer viser det hvor stort behovet er. Jeg ser hvordan det tenner gnisten hos folk når de får drive på med musikk. Senest i går var det en ung kvinne som bare satt og gråt da vi spilte musikk.

– Det er viktig å logge av innimellom. Hjernen trenger hvile. Selv går jeg veldig mye tur. Da kommer gjerne de kreative ideene helt av seg selv.

– Det er vel noe med mestring?
– Ja, og det å finne tilbake til den musikkgleden; det å komme sammen i felles musikkglede. Tilbudet skal være et fristed der vi kan ha musikkgleden i bunnen og legge til rette for mestring innenfor trygge rammer. Vi har egen låtskrivergruppe for de som er kommet litt lengre, og lyttegruppe for de som ikke spiller noe instrument.

Alt det overfladiske pjattet
Det siste mener hun handler om å ta tilbake noe mange moderne mennesker har mistet på veien, midt oppe i alle krav fra omgivelsene. Når vi hører på musikk, er det ofte mens vi gjør noe annet – enten det er å jogge, gjøre husarbeid eller jobbe foran en skjerm.

– Det å ta seg tid til å lytte til musikk er noe vi ikke gjør lenger. Vi skal være så effektive; alltid gjøre flere ting samtidig. I all den effektiviteten tror jeg at vi mister noe verdifullt. Det er viktig å logge av innimellom. Hjernen trenger hvile. Selv går jeg veldig mye tur. Da kommer gjerne de kreative ideene helt av seg selv.

FINNER ROEN I NATUREN: –  Det er viktig å logge av innimellom. Hjernen trenger hvile. Selv går jeg veldig mye tur. Da kommer gjerne de kreative ideene helt av seg selv, sier Sofye. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Dét savner jeg, både på tv og ellers i samfunnet. Å legge vekk mobilen og føle litt. Jeg tror det er mange som lider av stress og angst fordi samfunnet er blitt slik. Det har sin pris, alt dette overfladiske pjattet.

Måten musikk presenteres på gjennom tv-ruten mener hun gjenspeiler noe av det samme. Musikken inngår alltid i en ramme, enten det er konkurranser med dommere, eller som et innslag i et underholdningsprogram. «Jeg savner tiden da artistene ikke trengte å gjemme seg bak masker eller synge cover i en eller annen konkurranse» skrev Sofye i en kronikk som stod på trykk i VG 12. februar – under tittelen NRK er i ferd med å tape sjela si.

– Jeg har ikke noe imot programmer hvor musikk blir lett underholdning en lørdagskveld; vi trenger kanskje det også. Men jeg synes det er veldig trist at det ikke kan være en ukentlig sending der NRK presenterer nye artister. Det er så mange bra artister som aldri kommer frem i lyset, sier hun, og legger til at hun har en idé til et eget tv-konsept bygget på hvor viktig det er med musikkterapi.

– Her kunne de fått frem hvor viktig musikken er for folk i hverdagen og hvor mye den kan bety for helse og livskvalitet. Man kunne gått inn på historiene til folk, og hva som ligger bak låtene. Det tror jeg kunne bli godt tv.

– Det er vel noe av det TV 2 prøver å frem på «Hver gang vi møtes»?
– Ja, men jeg synes at de har en tendens til å ha artister som ikke nødvendigvis har skrevet så mange låter selv. Jeg synes heller ikke det er noen tyngde i programmet; for meg fremstår det som ganske overfladisk. Det kan du sitere meg på, understreker hun.

– Det blir tv-underholdning og brød til folket, men så glemmer du det like fort etterpå. Det stikker liksom ikke noe dypt, og det savner jeg på tv. Noe som kan sette spor. Av og til har jeg bare lyst til å trykke på en rød stoppknapp – nå må vi stoppe opp litt og kjenne litt etter og ta oss tid til ting, sier hun.

– Dét savner jeg, både på tv og ellers i samfunnet. Å legge vekk mobilen og føle litt. Jeg tror det er mange som lider av stress og angst fordi samfunnet er blitt slik. Det har sin pris, alt dette overfladiske pjattet. Slik sett er det litt motstrøm å gi ut et helt album. Jeg håper at folk vil sette av tid og lytte på låtene – jeg synes musikken min er verdt det.

– Du har selv brukt lang tid på det nye albumet?
– Det har vært en lang prosess. Jeg hadde ikke drømt om at det skulle gå ti år før jeg kom ut med et nytt album, men det har litt med hvordan jeg følte det etter forrige album. Da brukte jeg så mye penger og krefter på å gi det ut – og så ble det ganske stille etterpå. Jeg innså at det å gi ut singler kanskje var en litt smartere ting rent strategisk, så det ble til at jeg prøvde å bygge meg opp som artist ved å gi ut én og én låt.

– Jeg innså at det å gi ut singler kanskje var en litt smartere ting rent strategisk, så det ble til at jeg prøvde å bygge meg opp som artist ved å gi ut én og én låt.

– Er låtene på albumet skrevet over ti år også?
– Nei, de ble skrevet i løpet av de siste fem årene. Jeg tenkte at det var håpløst å samle låtene i et album, for de var så forskjellige i uttrykket – men landet på å mikse alt på nytt. Det gjorde Jens Kristian Rimau i Broen Studio, sier hun.

– Målet med albumet er at folk skal få øynene opp for meg – fordi jeg vil ha folk på konsertene mine. Det kjekkeste jeg gjør er å spille konserter; det er ingenting som kan måle seg med det. Gjerne i et litt mindre lokale der jeg kan kommunisere med publikum.

Sofyes nye album, «I See Gold» slippes i dag på bergensetiketten Raindrops Music. Releasekonserten ligger litt lenger fremme i tid – den holdes på Stereo Bar i Bergen lørdag 26. juni.

SOFYES SYNTHER: Elin Sofye Rabbevåg har mange tangenter å spille på. (Foto: Privat)

Elin Sofye Rabbevåg

  • Sanger, låtskriver og musikkterapeut fra Ålesund.
  • Bor og jobber i Bergen.
  • Har gitt ut tre EPer og to album, samt en rekke singler.
  • Hennes låt «Love and Steel» lå 13 uker inne på NRK P1s spillelister.
  • Har også markert seg med flere kronikker i Bergens Tidende og VG – blant annet om NRKs musikkpolitikk.
  • Mer informasjon: Sofyes hjemmeside

Diskografi

  • 365 (EP, egenutgitt 2006)
  • I’ll Never Know (EP, egenutgitt 2009)
  • Gotta Me More singel (singel, Nordic Records 2011)
  • There’s Gotta Be More (album, Nordic Records 2012)
  • Mayday (singel, Nordic Records 2012)
  • Under the Starlight (singel, Nordic Records 2012)
  • The Wheel (singel, Nordic Records 2013)
  • All I know (singel, Your Favorite Music 2014)
  • Days You’ll Never Get Back (singel, egenutgitt 2014)
  • Born to Be (singel, Starbox Recordings 2015)
  • Blessed (singel, ERA Music 2016)
  • A Foreigner (singel, ERA Music 2016)
  • Love and Steel EP (EP, Raindrops Music 2017)
  • Kid at Heart (singel, Raindrops Music 2018)
  • The Riddle (singel, Raindrops Music 2018)
  • Don’t Ever Stop (singel, Raindrops Music 2019)
  • Eg var der (singel, Raindrops Music 2021)
  • Best Is Yet To Come (singel, Raindrops Music 2021)
  • I See Gold (album, Raindrops Music 2021)
For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Organist/ kantor/ menighetsmusiker

Kirkelig fellesråd i Bærum

Kirkemusiker

Tromsø kirkelige fellesråd

Markedsansvarlig

Kirkelig Kulturverksted AS

Prosjektleder

Norsk ressurssenter for klassisk musikk

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev