Det skrives knapt om spillmusikk i norsk musikkpresse. Likevel har én nordmann gjort seg bemerket internasjonalt – og det på et av de mest prestisjefylte prosjektene i bransjen. Komponist Knut Avenstroup Haugen står bak musikken til storsatsingen Dune: Awakening, utviklet av norske Funcom.
Veien dit har vært alt annet enn enkel – men komponistens lidenskap for spillmusikk har vært hans store drivkraft.
Haugen begynte sin musikalske reise som klassisk pianist, med studier ved konservatoriene i Agder og i Utrecht, Nederland, og Universitetet i Oslo. Som en del av pianoutdanningen tok han også komposisjon – noe som etter hvert ble hans virkelige lidenskap.
– Jeg har alltid hatt lyst til å lage musikk til film og spill. Helt siden jeg var 6–7 år gammel, ble jeg nesten mer fascinert av musikken enn av filmene og spillene selv, forteller han.
Knut Avenstroup Haugen i AIR Studios i London. (Foto: Simon Whiteside)
Hjemme var ikke VHS-spiller en selvfølge. Så da familien lånte en «moviebox» i helgene, var det stor stas.
– Jeg så filmene to–tre ganger før vi leverte dem tilbake. Det var ikke bare historien som grep meg – det var musikken som satte spor.
Parallelt med film- og spillinteressen vokste også nysgjerrigheten for elektronisk musikk, særlig fra 70-tallet, som Jean-Michel Jarre og Vangelis, samt filmkomponister som James Horner, John Williams, Alan Silvestri og senere Hans Zimmer, som alle ble viktige inspirasjonskilder.
– Alt fløt litt sammen, og jeg visste tidlig at denne kombinasjonen var noe jeg ville drive med.
Les også: – Skittent og varmt å designe lyd for det kommende Dune-spillet
Omveien via pianoet
Men det skulle ta tid å finne veien inn i komponistyrket.
– Jeg tok en lang omvei ved å satse så tungt på piano. Mye handlet om at jeg ikke visste hvordan man i det hele tatt ble komponist. Jeg hadde ingen veiledere, og skjønte først etter flere år at jeg heller ville skape musikk enn å fremføre andres.
Vendepunktet kom under studiene i Nederland.
– Jeg innså at det ikke spilte noen rolle hvor god jeg ble på piano – det ville alltid finnes noen som var bedre. Men når jeg komponerer, så lager jeg noe som ikke eksisterte før. Det ga mening. Det var dét jeg ville.
Videre karrierevei var preget av tilfeldigheter – og god timing.
Selv med internasjonal suksess, er Haugen tydelig på at Norge mangler både utdanning og infrastruktur for spillkomponister. (Foto: Marco Di Filippo)
– Jeg møtte noen i Telenor som jobbet med reklame. Gjennom dem ble jeg introdusert til folk i filmbransjen, og jeg fikk lage musikk til min første film, Fuckup, og siden de tre Flåklypa-filmene.
– Etterhvert satte en venn meg i kontakt med en teatergruppe som jeg lagde musikk for. De hadde igjen kontakter med en liten spillutvikler. Det var mens jeg laget musikken til et spill for dem at jeg ved en tilfeldighet møtte en som jobbet hos Funcom. De trengte en komponist – og jeg ante ikke engang at det var mulig å sende dem musikk.
Siden har han samarbeidet med Funcom på flere store prosjekter, og er i dag en av få norske komponister som jobber internasjonalt med spillmusikk på høyt nivå.
– I Norge er det i praksis bare Funcom som opererer i denne skalaen. I Sverige og Danmark er situasjonen helt annerledes – de har mange studioer og en mye større bransje. Det sier litt om hvor smalt feltet fortsatt er her hjemme.
En manglende infrastruktur
Selv med internasjonal suksess, er Haugen tydelig på at Norge mangler både utdanning og infrastruktur for spillkomponister.
– Det finnes knapt utdanningstilbud for spillkomponister her til lands. Jeg skulle ønske noen hadde sagt til meg: «Vil du lage spillmusikk? Dra til USA, studer det – og gå i lære hos en erfaren komponist».
Han peker på hvordan store navn som Hans Zimmer har egne «komponistverksteder», hvor unge komponister får mulighet til å lære faget gjennom praksis. Dersom de er ekstremt talentfulle, vel og merke. En moderne form for mesterlære – ikke så ulikt det Michelangelo drev med på 1500-tallet, bemerker han med et smil.
– Hans Zimmer, for eksempel, har hatt mange folk innom gjennom årene. På en og samme film kan det være fem andre som bidrar med musikk, noen ganger blir de kreditert – andre ganger ikke. Mange av de mest kjente komponistene som er aktive idag, har vært innom Hans Zimmer, som Harry Gregson-Williams, John Powell, Henry Jackman og Benjamin Wallfisch.
Ikonisk univers
Med Dune: Awakening har Haugen fått boltre seg i et av science fiction-historiens mest ikoniske univers. Men da han startet på prosjektet i 2020, hadde han begrenset kjennskap til Dune.
– Jeg hadde sett David Lynchs film, men den gjorde ikke noe særlig inntrykk. Jeg så også dokumentaren om Jodorowskys urealiserte versjon, som egentlig fascinerte meg mer. Sannheten er at den aldri ble realisert fordi teknologien ikke var moden ennå.
Komponisten begynte som vanlig: med å snakke med game director og de som skriver og designer spillet, for å forstå visjonen bak det.
– Alle som spiller dette spillet har et forhold til Dune, i hvert fall gjennom filmene. Det vil alltid være sammenligninger. Går man for langt bort, sier folk: «Dette er ikke Dune-musikk». Men går man for nært, risikerer man plagiat.
Heldigvis, forteller han, viste det seg at hans musikalske idéer ikke lå så langt unna retningen filmene tok – til tross for at han jobbet i ett år før han i det hele tatt hørte musikken fra Denis Villeneuves versjoner.
Musikken til Dune: Awakening er beslektet med filmene, men samtidig annerledes.
Haugen har valgt å fokusere mer på orkester og solister, spilt inn i legendariske AIR Studios i London, med noen av Europas fremste utøvere. Bak orkesteret skjuler det seg lag på lag med futuristiske synther, analoge sekvensere og mørke, pulserende teksturer.
– Jeg er inspirert av 70-tallets elektroniske musikk og kombinerer det med orkestrale uttrykk. Det føles som å vende tilbake til mine egne røtter – jeg kommer jo fra den klassiske verdenen, og har jobbet med orkestre i mange år.
Nå får han kombinere dette med spillmediets særegne krav og muligheter – og skape musikk han alltid har drømt om å lage.
Musikken er spilt inn i legendariske AIR Studios i London, med noen av Europas fremste utøvere. (Foto: Privat)
Adaptiv musikk
Spillmusikk har lenge vært en underkjent kunstform i Norge, men den har utviklet seg enormt.
– På 80-tallet var musikken ikonisk, men teknisk enkel. I dag har vi ingen begrensninger. Vi kan gjøre det samme som i film – og kanskje enda mer storslått og kompleks.
Det som virkelig skiller spillmusikk fra filmmusikk, er interaktiviteten. I film vet man hva som skjer, og musikken kan tilpasses scene for scene. I spill aner man ikke hva spilleren vil gjøre – eller hvor lenge de blir i én sekvens.
– En filmscene varer kanskje fem minutter. Da skriver du fem minutter med musikk. Men i et spill kan spilleren bli i samme område i flere timer. Du kan ikke loop’e det samme sporet – det blir uutholdelig.
Løsningen kalles adaptiv musikk: lydspor bygget i lag og segmenter, som kan kombineres og varieres.
– Vi deler opp musikken i små biter – for eksempel fire segmenter på 30 sekunder – som kan spilles i ulike rekkefølger. I tillegg bruker vi horisontale lag: man kan ta vekk fløyten, men beholde stryk og trommer. På den måten kan fem minutter musikk strekkes ut til tjue – uten at det blir repeterende.
Det krever en annen måte å tenke på. Ikke all musikk egner seg til denne typen manipulasjon.
– Man må finne en balanse mellom tydelig tematikk og stemning. Musikk i spill bør ha identitet og være gjenkjennelig, men ikke alltid i form av åpenbare melodier. Hvis det kun er stemningsskapende lyd, beveger det seg mot lyddesign.
– Musikk skal være narrativt og understøtte fortellingen.
Med Dune: Awakening leverer Haugen sitt mest ambisiøse verk så langt – en sonisk reise inn i ørkenens uforutsigbare landskap og en ny æra for spillmusikk laget i Norge.
Musikkens formgiver hedret med pris
Magnus Rakeng har formgitt ikoniske plateutgivelser og turnéplakater for noen av Norges mest kjente artister. Nylig mottok han Jacob-prisen for sitt banebrytende arbeid.
Engegårdkvartetten gir ut samtlige Mozartkvartetter
26 strykekvartetter «locked in». Nå venter Beethovens samlede.
– Som kritiker må du tåle risikoen som følger med å mene noe offentlig
Fra mobilnotater under lockdown til titusenvis av lesere i riksmedia: Even Samir Kaushik har etablert seg som en markant stemme i NRK P3. Han forteller om veien inn i kritikerrollen, om å tørre å mene noe upopulært, og om hvorfor oppriktighet fortsatt er musikkjournalistikkens sterkeste valuta.
Nils Bech: – Kunst kan ha både helende og politisk kraft
– Som enkeltmenneske kan man føle seg veldig maktesløs, sier Nils Bech. Sammen med en rekke andre artister sang han for palestinske kollegaer denne helgen.
Samuraibeskyttelse i ny samisk rap
«Samiraien» i Ailu Valles låt kjemper for bevaring av naturområder.
Fullmåne, en overskyet kveld: Amina Sewali (1989–2026)
Minneord om den allsidige kunstneren Amina Sewali, som nylig gikk bort.
