Red. mrk.: Artikkelen om Halvor Haug ble publisert i det tyske fagtidsskriftet for klassisk musikk, Neue Musikzeitung (forkortet nmz), den 18. februar i år. Den er skrevet av Christoph Schlüren, tysk historiker, musikkviter, kritiker, dirigent og mer, med en tekstintroduksjon fra magasinets redaksjon. Teksten er gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren. Oversettelsen er bestilt av Ballade.
Komponisten Halvor Haug ble født i Trondheim 20. februar 1952, og er ikke så godt kjent her til lands (Tyskland, red.mrk.). Det er det på høy tid å gjøre noe med, mener trøffeljeger i Neue Musikzeitung, Christoph Schlüren. Ifølge ham er Haug «den mest seriøse komponisten i vår tid.»
Av Christoph Schlüren.
Oversatt fra tysk av Merete Franz.
Det skjer faktisk ofte at komponister som trykkes og distribueres på internasjonale forlag, likevel går under radaren på de fleste. Det hjelper lite at musikken de skaper er av ypperste kvalitet og like interessant for profesjonelle musikere som for lidenskapelig musikkinteresserte. De ender opp med å omtales som «insider-tips» eller «musikernes musikere». Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor dette skjer, hva det er som gjør at denne musikken blir ignorert og forsømt, men vi kan ikke se bort ifra at generaliserende fordommer spiller en rolle. Jeg nevner i fleng, fra midten av 1900-tallet: Anders Eliasson, Pehr Henrik Nordgren, Peter Lieberson, Chinary Ung, Lepo Sumera og Yevhen Stankovich. Heldigvis er et fellestrekk for disse komponistene at musikken deres har blitt både vel dokumentert og innspilt.
Når det gjelder franskmannen Jean-Louis Florentz og nordmannen Halvor Haug derimot, er det spesielt dramatisk. Begge to er fremragende komponister med en klanglig fantasi som bergtar lytteren på umiskjennelig og særegent vis. De komponerer bredt anlagte og symfoniske verker med overbevisende relevans og gjennomgående levende og narrativ dramaturgi. Samtidig begrenser begge komponistenes oeuvre seg til noen ganske få verker, som til gjengjeld skårer høyt på fortetning og substans. Florentz og Haug er det motsatte av «høyproduktive» komponister, men tetter likevel igjen vesentlige huller i katalogen med sine utgitte og innspilte komposisjoner.
Haug er ikke bare en av de ypperste norske komponistene gjennom tidene, han er rett og slett en av de mest seriøse i vår tid.
1952 var et «gullår» for noen av våre viktigste og mest ekspressive komponister. Musikkverdenen fikk med seg 70-årsdagen til Wolfgang Rihm den 13. mars, men 70-årsdagen til Halvor Haug den 20. februar 2022 gikk de fleste av oss hus forbi. Haug er ikke bare en av de ypperste norske komponistene gjennom tidene, han er rett og slett en av de mest seriøse i vår tid. Musikken hans har imidlertid aldri fulgt det musikalske motebildet, og den motsetter seg å bli satt i bås. Haug har aldri vært en «bajas» som ønsket å bryte med tradisjoner, han har heller aldri føyet seg etter gjeldende konvensjoner. Musikken hans bryter ikke med det intellektuelt fragmentariske, og den har ingen hang til nyromantisk, kitschy sentimentalitet. Hele veien har Haug – noe Robert Simpson, som var mentoren hans i en periode, har bekreftet – vært uavhengig og egenrådig og samtidig alltid umiskjennelig «nordisk» i sine påfallende mørke og gnistrende komposisjoner. De hemmelighetsfulle, dype tonene hans skaper en særegen stemning, de uberegnelige passasjene er brå og dramatiske, energien er truende og har en finstemt og dypt intim lyrikk som uttrykker ensomheten i den reisende verdensvandrerens indre.
Som et manus med en uimotståelig spenningskurve.
Med de fem symfoniene sine – de to siste ble komponert i 2001 og 2002 og har til dags dato ikke blitt innspilt – beviser Haug at han er en genuin symfoniker. Han er byggmesteren bak en organisk sammenheng som forfører lytteren. Istedenfor en smålig fiksering på klanglige mikrokosmoser med stor forkjærlighet for detaljer, utforsker han og gjør helhetens potensiale hørbart. Med en klart uttrykt teologi plasserer han makrokosmoset i høysetet for sine kunstneriske ambisjoner. Hele tiden på vei mot toppen. Spenningsforløpet er utvetydig og krones alltid med et høydepunkt som kommer til uttrykk i det vitale slektskapet mellom motivene hans. Det hele drives fremover av elegante og til enhver tid begripelige rytmer, med irregulære, smidig forseggjorte kontrapunkter, med en kontinuitet i de harmoniske progresjonene, et spill mellom lys og skygge, farger og registre som skifter uavbrutt og viser vei for lytteren – som et manus med en uimotståelig spenningskurve.
Haugs øvrige orkesterverker, deriblant symfoniske illustrasjoner som Vinterlandskap, Insignia og Preludio dell’Ignoto samt verker for strykere som Stillhet og Furuenes sang, er like fortettede som de er samstemte. Både orkesterverkene og symfoniene hans er i hovedsak ensatsede. Sangsyklusen Glem aldri henne fra 1997 er symfonisk gjennomorganisert og en gave til mezzosopranen. Her kan dessuten intermessoet trekkes ut og spilles som et selvstendig strykerstykke. For ikke å snakke om Haugs vidunderlige kammermusikk. Blant disse verkene finner vi to strykekvartetter, en klavertrio, en duo for fiolin og cello fra 2002, verker for to harper, for klaver, for solocello og for gitar. I 2002 satte imidlertid en kronisk nervesykdom en stopper for Halvor Haugs kontinuerlige skaperstrøm. Vi krysser fingrene for at han en dag vil begynne å komponere igjen.
Det er på høy tid at vi blir kjent med Halvor Haugs musikk, og at musikken hans blir gjort tilgjengelig for et bredt publikum.
Riktignok lyder Haug alltid umiskjennelig som Haug, men hvert eneste av hans verker har sin egenart. Den tresatsede og introspektive Symphony no 1 (langsom-rask-langsom) og den ytterst kortfattede, men på ingen måte lettbente Sinfonietta er gjennomsyret av det musikalske språket hans. Symphony no 2 fascinerer med en usedvanlig klangblanding, fremskaffet av to kvinnekor, orgelet og den solistiske sopransaksofonens utsøkte fasettrikdom. Den høydramatiske Symphony no 3 er inndelt i to avsnitt som speiler hverandre som en venstre og høyre hjernehalvdel. Halvdelene er gjensidig betinget av hverandre, men følger likevel sine egne lover og munner ut i det rent naturlige med en nattergallignende sang.
Halvor Haug (Foto: Privat)
Halvor Haugs Symphony no 4 er dedisert til uskyldige ofre for internasjonal terror, mens Symphony no 5 er skrevet til minne om Haugs avdøde far. Begge symfoniene illustrerer hvordan Haug konsentrerer seg om det mest vesentlige, om en indre verden. Som musikkjenner er det umulig ikke å tenke på Sibelius’ Symphony No. 4 til tonene fra Haugs kompromissløse komposisjoner.
I likhet med Sibelius lar Haug harmonier uten noen tilsynelatende sammenheng smelte sammen i en kollisjon av maksimal utfoldelse. Effekten dette har på lytteren, kan sammenlignes med de elementære kreftene fra tektoniske plater i bevegelse, som en konsekvens av vibrasjonene fra de svakeste svingninger til de kraftigste skjelv. Sjelfullt og dramatisk naturlig på samme tid. Her viser Haug seg som en sann videreutvikler av den tidløse pioneren Sibelius, fullt på høyde med tiden vi lever i. Sansen for proporsjoner og orkestral balanse gjør ham i stand til å konvertere visjonene sine til det fullendte. Det er på høy tid at vi blir kjent med Halvor Haugs musikk, og at musikken hans blir gjort tilgjengelig for et bredt publikum.
Jørgen Karlstrøm til svenske Bonus Copyright Access
Karlstrøm blir administrerende direktør i svensk opphavsrettsorganisasjon.
Salt i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1. juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
Ballade video: Pyramider på Månen
Vi har det greit med Beharie, BLKSTD, Mayflower Madame, Din Våte Drøm, Vidar Furholt, Paulin Voss, Roar Dons og Naeon Teardrops.
Hvordan løfte kunstnerisk forskning fra marginalisering til vitenskapsdiskurs?
Er kunstnerisk forskning moden og klar for å tre inn i en vitenskapelig diskurs? Hvis ikke, er jeg redd den er på vei inn i en (muligens noe selvforskyldt) marginaliseringsprosess, skriver Henrik Holm.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
