Fra Sarah Derendingers versjon av Arne Nordheims ballettmusikk «Stormen». Her ser vi danserne Vilja Kwasny og Max Makowski fra kompaniet Carte Blanche i Bergen. (Foto: Sarah Derendinger og Marius Marthinussen Søreide / Festspillene i Bergen)

Nordheims «Stormen» avslutter Festspillene i Bergen

Arne Nordheims orkestersuite fra «Stormen» oppleves på scenen for 200 tilmålte publikummere i Bergen i kveld, men vil være på nett og NRK for resten av landet. Videokunstneren Sarah Derendinger ville lage verket som videoinstallasjon med orkester og som et «Gesamtkunstwerk». – Stumfilmer som blir vist med et orkester som spiller live har inspirert meg mye, sier hun.

Kalender

Sommerkonsert

25/06/2021 Kl. 18.30

Viken

Dette intervjuet med videokunstner Sarah Derendinger ble utført av dramaturg ved Opernhaus Zürich, Beate Breidenbach. Intervjuet ble først publisert på Festspillene i Bergens hjemmesider som del av deres omtale av avslutningskonserten, Arne Nordheims Stormen. Festspillenes versjon av Stormen er en filmatisk utgave av orkestersuiten fra balletten, skriver de, der videokunstner Sarah Derendinger forteller historien fra perspektivet til Prosperos datter Miranda og «den ville Caliban». Sopran Mari Eriksmoen og baryton Johannes Weisser er på scenen sammen med Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av dirigent Edward Gardner, og danserne Vilja Kwasny og Max Makowski fra kompaniet Carte Blanche har sentrale roller i videoverket. Konserten spilles for publikum i Grieghallen i kveld, onsdag 9. juni, men filmes og vil være tilgjengelig mot digital billett i opptak til 23. juni. Denne utgaven av Stormen blir også sendt på NRK 20. juni, opplyser Festspillene i Bergen.

Av Beate Breidenbach, dramaturg ved Opernhaus Zürich

– Hva er hovedfokus i din versjon av Stormen?
– Jeg fokuserer på Miranda og hennes oppveksthistorie. Hun slipper unna sin far, Prospero, som har brukt henne til å utvikle sin egen makt. Hun oppdager lyst, seksualitet og frihet. I sin livslyst bryter hun grenser, opplever kjærlighet og møter døden, alt for første gang. Ved å bli forelsket i den «ville» Caliban – noe hennes far har forbudt – reiser hun til sitt dypeste selv. Prospero – som er hovedpersonen i Shakespeares Stormen og Mirandas antagonist – er som en usynlig energi i vår versjon; en uhemmet naturkraft som binder de to ungdommene og hindrer deres forening. Til slutt vil Miranda være fri – men hun må ofre sin kjærlighet for denne friheten.

Baryton Johannes Weisser og sopran Mari Eriksmoen står på scenen i «Stormen». (Foto: Foto Johannes Weisser: Fredrik Arff. Foto Mari Eriksmoen: Thor Brødreskift/ Festspillene i Bergen)

– Hvilke deler av historien interesserte deg da du startet på dette prosjektet, og hvorfor?
– En av inspirasjonene var faktisk livet til Arne Nordheim selv, og måten han fant sin egen vei både i kunsten og i sitt liv. Han brøt ut av den lille norske byen han ble født i, og begynte på en internasjonal karriere. På en måte kan du si at Miranda har arvet noen deler av Nordheims karakter! En av historiene i produksjonen er til og med direkte påvirket av komponistens liv: Siden han startet med å spille orgel, sender vi et slikt instrument til sjøen, der det senere drukner. Det er et symbol på Mirandas barndom, som hun nå har overvunnet. Arne Nordheims ballettsuite gir ikke bare stort rom for visuelle elementer, den krever disse elementene på en positiv måte. Vi utnytter det fulle potensialet! Og sist, men ikke minst, så var det viktig for meg å fortelle denne historien fra en kvinnes synspunkt.

Bilde fra Stormen. – Jeg er fascinert av god musikk og gode historier, og jeg elsker å overføre dem til video, forteller Sarah Derendinger. (Foto: Sarah Derendinger og Marius Marthinussen Søreide / Festspillene i Bergen)

– Hva er ditt inntrykk av Arne Nordheim og musikken han lagde til Stormen, og hvordan har du jobbet med hans musikk i dette prosjektet?
– Denne fantastiske musikken er grunnlaget for alt, og den har imponert meg veldig. Nordheim hadde et revolusjonerende potensial! Han overskred grensene, og musikken hans er blitt anerkjent over hele verden. Jeg begynte med å lese Shakespeare om og om igjen, og jeg analyserte Nordheims musikk. Så utviklet jeg et storyboard som måtte være veldig detaljert, siden jeg måtte regissere filmen fra et annet sted på grunn av Covid-restriksjoner. Selv vil jeg beskrive prosjektet som et tredimensjonalt kunstvideoklipp, eller som en videoinstallasjon med orkester. Målet mitt er å lage et «Gesamtkunstwerk» – en syntese av kunsten.

– Hva har vært hovedutfordringene med å regissere en filmproduksjon i Norge når du selv ikke kunne være fysisk til stede?
– Det har vært en stor utfordring å jobbe med alle usikkerhetene som Covid skapte. Å lede produksjonen uten å være fysisk til stede har bare vært mulig fordi jeg kjente det norske teamet fra min fantastiske erfaring med Venter, som jeg gjorde sammen med regissøren Calixto Bieito. Det tekniske teamet er kjent med arbeidet mitt, og samarbeidet kunne ikke vært bedre! Jeg visste umiddelbart at denne historien måtte filmes i Bergen og realiseres av selskapet M12.

– En annen utfordring var rollebesetningen: Jeg kjenner den norske sopranen Mari Eriksmoen, som var hovedpersonen i Venter. Datteren hennes spiller Miranda som barn, noe som er en heldig tilfeldighet! Tenåringen Miranda spilles av danseren Vilja Kwasny, og hennes partner Caliban spilles av Max Makowski, begge fra Carte Blanche. Jeg føler meg veldig heldig som har funnet dem, og det har vært en glede å jobbe med disse to fantastiske danserne og skuespillerne!

– Takket være moderne teknologisk utstyr kunne jeg følge med på det som ble filmet live på en HD-skjerm. Den endelige klippingen og overføringen til scenen måtte også gjøres på avstand, siden jeg fremdeles ikke får reise til Norge på grunn av Covid-begrensninger. Men takket være tredimensjonal animasjon så klarte vi det!

– Bergenspublikummet kjenner arbeidet ditt til forestillingen Venter. Ser du noen tematiske eller andre likheter i disse to prosjektene?
– Jeg er veldig glad for å kunne fortsette arbeidet mitt i Bergen. Venter var en ekstraordinær opplevelse for meg, og det er en ære for meg å få muligheten til å jobbe med Mari Eriksmoen og dette fantastiske tekniske mannskapet igjen. Egentlig kan du si at det er en tematisk likhet i Venter og Stormen slik jeg ser det; begge produksjonene har å gjøre med en kompleks kvinnelig karakter. Og settingen med et orkester som spiller live samt videokunsten – «Gesamtkunstwerk» – er lik også. Faktisk har stumfilmer som blir vist med et orkester som spiller live inspirert meg mye.

LES OGSÅ: Ballades anmeldelse av «Venter» under Festspillene i Bergen 2020, «Gamle stykker om igjen»

– Hvordan vil du beskrive arbeidet ditt generelt? Hva er det viktigste for deg når du begynner på et nytt verk?
– Min første utdannelse var innen foto, og senere begynte jeg å studere dans. På en måte er Stormen og andre nyere videoinstallasjoner en syntese av alt jeg har gjort før. Jeg er fascinert av god musikk og gode historier, og jeg elsker å overføre dem til video! Hvert nye arbeid starter med mye forskning på forskjellige nivåer.
– Jeg føler meg veldig privilegert som kan jobbe med klassiske stykker som Shakespeares Stormen og å ha muligheten til å skape noe nytt ut av dette fantastiske materialet. Det eneste som gjør meg litt trist er at jeg ikke kan komme til Bergen for personlig å si takk til mine fantastiske samarbeidspartnere og mitt fantastiske team.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.
Digitale festivaler og konserter

Stillinger

Rådgiver kultur

Agder fylkeskommune

Kirkemusiker

Aurskog-Høland kirkelige fellesråd

Salgs- og markedsansvarlig

Festspillene i Bergen

Daglig leder

Balansekunst

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev