Det er ikke skrevet mye om Eyvind Solås (1937-2011) tidligere. Journalist Bodil Maroni Jensen har snakket med musikere og andre som kjente ham, og funnet mye nytt og interessant stoff om mannen flere generasjoner nordmenn har et forhold til gjennom NRK. Maroni Jensen var selv kollega med Solås i NRK i en årrekke. Eyvind Solås har skrevet rundt 100 verk, og inntil nå er kun to av dem utgitt på plate. Til høsten kommer dobbelt-CD-en med ti av verkene hans. (Foto: Ivar Tollnes)

Krigen, Gud, musikk og teater

LANGLESING: Komponist, programleder og kulturformidler Eyvind Solås ble født i 1937. I år er det ti år siden han døde, og til høsten kommer ti av verkene hans på en dobbelt-CD.

Kalender

Denne teksten er skrevet av Bodil Maroni Jensen i forbindelse med utgivelsen av en dobbelt-CD med musikk av Eyvind Solås, som kommer ut på plateselskapet Grappa til høsten.

Eyvind Solås har skrevet musikk til filmer, ballett, radioteater og skuespill, i tillegg til vokal-, kammer- og orkestermusikk beregnet for konsertfremføring. I alt rundt 100 verk. Av dette er det kun strykersuiten «Skogens øyne» og to små klaverstykker som er utgitt på plate.

Nå utgis en dobbelt-CD med ti verk, som viser hvilken fin kunstner og håndverker Eyvind Solås var. Utgivelsen gir påskudd til å nøste i de biografiske trådene til denne kulturpersonligheten, som først og fremst er kjent som musikkformidler i NRK gjennom en mannsalder. Samtaler med hans søster Lise Stauri Solås og andre, har gitt stoff til et utfyllende bilde av journalisten, forfatteren, foredragsholderen, skuespilleren og komponisten.

En kunnskapsrik kulturformidler, som brått kunne skifte til parodier og gjøglerier. Det ga ham mange talerør, men humor er, som vi vet, ikke noe å spøke med.

– En overdreven sans for humor ødela nok noe for alvoret, var en tanke han ga uttrykk for senere i livet. Men hans humoristiske sans kunne ikke tøyles. Komikken lå alltid på lur og brøt stadig ut i stormende latter. For dem som kjente ham, var humoren medrivende og ikke til å misforstå.

Eyvind Solås (Foto: Skjermdump fra et NRK-program i 2008)

Det var krig i hele barndommen
Det er påfallende å se hvordan inntrykk og hendelser i barndommen kom til å prege Eyvind Solås’ profesjonelle liv. Flere av hovedtemaene han var opptatt av, i sine forskjellige roller, har sitt utspring i unge år.

Han ble født på Hundorp i Gudbrandsdalen. Faren var lærer, moren helsesøster og sykepleier. Familien bodde i skolehuset, kalt «Klukkargarden», i Nerbygda. I 1940 ble huset okkupert av tyskerne, og mor og to små barn måtte flykte til slektninger i nærheten.

I mars 1942 var faren blant de nærmere sju hundre lærerne som ble sendt til Kirkenes på tvangsarbeid fordi de nektet å følge pålegg om nazifisering av skolen. Moren fikk ordnet med reisetillatelse slik at hun kunne komme seg rundt for å prøve å få opplysninger om hvor mannen var sendt, om det var til Tyskland, eller om han fortsatt var i Norge. Mens hun var borte, ble Eyvind og søsteren, som da var rundt fem og tre år gamle, plassert hos en tante og en onkel som skulle passe dem. Da ble også onkelen tatt.

– Pappa, her er jeg.

– Lensmannen banket på vinduet tidlig om morgenen og arresterte onkelen min. Da var vi vettskremte, Eyvind og jeg. Så husker jeg at tanten min sa hun hadde et eple. Hun delte det i to og ga oss. Håpet at det kunne roe oss. Men det gikk ikke. Jeg husker det veldig godt, sier Lise Stauri Solås.

Etter sju måneders fangenskap kom faren hjem igjen. Flere bygdefolk var møtt frem på Hundorp stasjon for å ta imot lærerne, så diskret som det lot seg gjøre. Det var stadig mye tyskervennlige folk rundt dem. Eyvind står der sammen med moren sin. Idet faren setter foten på perrongen, tar Eyvind et skritt frem og sier frimodig: – Pappa, her er jeg.

Like etterpå ble faren arrestert igjen. Denne gang for illegalt arbeid. Han satt på enecelle i Hamar kretsfengsel i 72 dager. Julen feiret familien hos mormoren. Da de gikk rundt juletreet og sang «Deilig er jorden», forsvant moren ut på kjøkkenet i gråt. Det var noe femåringen ikke kunne glemme.

Det var mange arrestasjoner i hjemtraktene, Sør-Fron, i løpet av krigen. Det bodde også jøder der, som ble tatt. Solås-hjemmet i skolehuset var blitt ramponert, innbo stjålet. Som helsearbeider var moren blitt tilkalt til folk i bygda og hadde gjenkjent eiendeler fra sitt eget hjem. Da freden kom, ble faren utnevnt til lensmann. Oppgjøret kom nært på. Tre år senere flyttet familien til Sandefjord. Da var Eyvind elleve år gammel.

Tro og tegninger
– Eyvind var jo veldig religiøs, sier Lise ganske overraskende for meg, som kjente Eyvind som kollega i NRK gjennom mange år.

– Ja, han holdt det godt skjult, men hele holdningen var preget av det. Han var utrolig snill. Presten som talte i begravelsen hans, sa at hun ofte så Eyvind i Torshov kirke. Men han forsvant fort ut, før de andre.

Var troen noe dere hadde hjemmefra?
– Nei, ikke i det hele tatt, selv om faren min også var klokker og kirkesanger, som del av lærerstillingen. Vi ba «Fadervår» om kvelden, og så sang vi «Kjære Gud, jeg har det godt». Sånn som de fleste.

Hvordan fant Eyvind frem til troen?
– Han var veldig kristelig som barn. Lærerinnen på skolen bodde i etasjen over oss. Eyvind var så glad i henne, og det var gjensidig. Hun fortalte om Jesus. Og så var det søndagsskole, med store plansjer med bilder fra Nasaret og Betlehem. Jeg har noen tegninger som viser hvor mye han har sett på de bildene. Han har tegnet «Nasaret på Jesu tid». Skulle tro han hadde vært der selv. Da var han seks-sju år.

Lise viser meg flere tegninger, detaljert utformet i lyse farger, titlene skrevet med sirlig skrift. «Jesus og samaritanerkvinnen», «David spelar på harpa». På et av bildene har han tegnet et stort forheng som er trukket til side. Det minner om et teaterrom, kommenterer jeg.

– Hans høyeste ønske var at pappa kunne lage en liten scene til ham. Men pappa var ikke noen handyman. Men vi spilte masse teater hjemme. Når mamma var borte, eller begge var borte, så hadde vi teaterforestillinger. Vi holdt jo på å ta livet av de som skulle passe oss. Eyvind organiserte og spilte. Han organiserte masse, men jeg syntes bare det var moro.

En omvandrende musikant
Like etter krigen, åtte år gammel, begynte Eyvind å spille piano. De hadde ikke instrument hjemme, men han fikk øve hos pianolærerinnen. Dessuten fikk han lov til å spille på orgelet som sto i et klasserom i etasjen over dem. Og hver dag var han nede hos mormoren, Lise Stauri. Hun var Nordens første kvinnelige folkehøgskolestyrer og drev Gudbrandsdalens Folkehøgskule. Der var det piano.

Eyvind Solås som Fru Schultz, tidligere pianolærerinne. (Foto: Skjermdump fra et NRK-program i 1989)

Da familien flyttet til Sandefjord, var Eyvind plutselig uten instrument, og det var ikke snakk om at de hadde råd til å kjøpe seg et. Men moren hadde en bekjent i byen, som ga Eyvind en fiolin i 11-års gave. Først ble Eyvind bare sint. Han ville mye heller ha piano. Men så begynte han å øve på fiolinen og ble glad i den. I flere år spilte han i Sandefjord Orkesterforening, en erfaring som hadde stor betydning for ham senere, som komponist, har han gitt uttrykk for.

Han var så lei seg at han gikk baklengs inn i stua for å slippe å se hvor instrumentet hadde stått.

En som ble oppmerksom på denne musikkinteresserte gutten, var kjøkkenskolelærerinnen. I timene hennes hørte de på NRK-programmet «Musikk til arbeidet», og hun la merke til hvordan Eyvind lyttet og at han kjente mange av melodiene som ble spilt. Hun var søster til skipsreder Anders Jahre, og de fikk ordnet med at Eyvind fikk låne et skipspiano. Det fikk Solås-familien beholde helt til Eyvind gikk i siste klasse på gymnaset. Da ble instrumentet hentet til ny hyre om bord på en båt.

– Etter dette fikk mine foreldre fart på pianokjøp. Det ble kjøpt på avbetaling. Det var utenkelig å ha Eyvind i hus uten noe instrument. Han gruet seg til å komme hjem. Han var så lei seg at han gikk baklengs inn i stua for å slippe å se hvor instrumentet hadde stått. Vi var nok pianoløse i litt over et halvt år før pianoet kom på plass som en overraskelse for Eyvind. Det var i november 1956.

Studietid – og teater
Denne høsten hadde Eyvind flyttet til Oslo, der han de nærmeste semestrene tok forberedende prøver i filosofi, forprøve i fonetikk, språkvitenskap og latin og studerte klaver med Borghild Bru ved Musikkonservatoriet. Samtidig var han aktiv som skuespiller og komponist i Studentersamfunnets Teater og Teaterverkstedet.

Han søkte teaterskolen, men kom ikke inn. Det var en skuffelse han likevel klarte å riste av seg. Tidlig på 60-tallet ble han trukket inn i oppbyggingen av musikk- og teaterlinjen på Romerike Folkehøgskole. Her var han tilknyttet både som musikklærer, regissør og leder i perioder frem til han begynte i NRK.

Da «Peer Gynt» ble satt opp på Det Norske Teatret i mars 1948, med Harald Sæveruds nye musikk, hadde mormoren til Eyvind reist fra Hundorp til Oslo for å være til stede på premieren. Eyvind, som da var ti år gammel, hadde lyttet begeistret til det hun fortalte. Tjue år senere, i 1968, tok han magistergraden i musikk med temaet: «En studie i Harald Sæveruds scenemusikk til Peer Gynt».

På dette tidspunktet hadde han i tillegg studert historie, norsk og teatervitenskap, samt vært et år som statsstipendiat på Musikkhøgskolen i Köln. Her studerte han komposisjon med Bernd Alois Zimmermann, og fikk impulser til sitt livslange studium om tysk kultur og historie.

Selv om han ikke hadde vært særlig motivert for å gå i militæret, hadde han avtjent verneplikten i Marinen på Håkonsvern. Når Lise forteller dette, kommer hun til å nevne at Eyvind i grunnen fant seg til rette over alt, at han alltid fant noe positivt i omgivelsene. Øyeblikkelig ser jeg Eyvind for meg. Possitivt. Slik uttalte han dette ordet, med stor energi og utstråling. Som om han var ladet med denne holdningen.

Musikk i fjernsyn?
I 1969 inviterte musikksjefen i NRK fjernsynet, Gunnar Sønstevold, til et kurs i fjernsynsproduksjon. Dette var i fjernsynets barndom, bildene var i sort-hvitt, og spørsmålene om en kunstnerisk og journalistisk utnyttelse av mediet var nye og utfordrende.

Hvordan kan musikk billedlegges? Med hvilke bilder? Med hvilken hensikt? Hva kan et billedmedium tilføre musikken? Hvilken påvirkning har fjernsynsmediet på det auditive?

Deltakere på kurset Musikk i fjernsyn, 1969. Lars Egler, Alfred Janson, Arne Nordheim og Eyvind Solås. (Foto: Skjermdump fra et NRK-program i 1969)

Arne Nordheim stilte sitt nykomponerte elektroniske verk «Solitaire» til rådighet for kurset, slik at deltagerne kunne lage et fjernsynsprogram om denne musikken. Eyvind Solås var en av de unge komponistene som var med på kurset.

– Så gikk vi omkring og så på hvordan en produksjon ble til i fjernsynet, og det gjorde at jeg fikk lyst på fjernsyn, forteller han i et NRK-program i 2008.

«En kombinasjon av folkeopplysning og nonsens»

Allerede samme år som Eyvind Solås hadde deltatt på fjernsynskurset, ble han ansatt i NRK. Han begynte i radioen, gikk over til fjernsynet i 1971, arbeidet der til 1996, og gikk tilbake til radioen de siste fem årene, frem til 2001.

Humor – et virkemiddel
Hva var det Eyvind Solås syntes var så morsomt med fjernsyn? Han både elsket å opptre, og han elsket å formidle kunnskap og opplevelser. «En kombinasjon av folkeopplysning og nonsens», sier han et sted, om formen han dyrket, noe som passet som hånd i hanske med hva NRK ønsket av seriøs kunstformidling på 70-tallet.

I et program i forbindelse med NRKs 75-års jubileum, i 2008, uttaler mediehistoriker Henrik G. Bastiansen:

– Kultur var i NRK både bredt og smalt. Det brede og populære hadde en selvfølgelig plass, men NRK så det nok også som sin oppgave å bygge en bro fra det lett tilgjengelige innenfor kulturen og til det mer avanserte og kompliserte. Og så skulle NRK gjøre veien til det kompliserte så tillokkende som mulig.

Denne holdningen har virket uimotståelig for Eyvind Solås. Her kunne han bruke sitt skuespillertalent.

– Musikkformidlingen i TV den senere tid, har nådd et bånn-nivå som er i ferd med å paralysere og banalisere musikklivet (…)

I musikkserien Musikknytt, som startet i 1972, dukket snart Professoren og Komponisten opp, typer som seerne gjenkjente som den seriøse programlederen, men nå i utkledning og i parodiske fremføringer. Idéen til figurene hadde han fra komponisten Robert Schumann:

– Han var jo musikkjournalist, han også, og ga ut Neue Zeitschrift für Musik. I det tidsskriftet, så opererte det to typer: en framfusende og ganske autoritær, og en som var mer forsiktig. Det inspirerte meg. Jeg ville ha to sånne typer som representerte to sider av kulturformidling.

Karakterene ble brukt i elleville improvisasjoner som like gjerne kunne ende i ingenting som i en punch line. Grenseløse overdrivelser som motspill til det programmet egentlig handlet om.

– Festspillene i år er redselsfulle på alle mulige måter, men til neste år blir det aldeles glimrende, fordi da skal vi høre komponistens første fiskesymfoni.

Dette kan være ett eksempel. Professoren som dukker opp med sitt indignerte utfall på anmassende bergensk, midt i en reportasje om den høytidelige åpningen av Festspillene i Bergen.

Eyvind Solås som Professoren. (Foto: Skjermdump fra et NRK-program i 1994.)

Morsomt? Meningene var delte. Særlig fra samtidsmusikkhold ble det reist kritikk, målbåret ikke minst av komponisten Olav Anton Thommessen:

«Musikkformidlingen i TV den senere tid, har nådd et bånn-nivå som er i ferd med å paralysere og banalisere musikklivet, fremfor å stimulere det, slik opphavsmennene kanskje tror og håper at de gjør. Jeg tar utgangspunkt i Musikknytt-sendingene […]»

Dette var i 1978, og Thommessen ga utløp for sine frustrasjoner i et to-siders oppslag i Ny Musikk-tidsskriftet Ballade:

Alle kjenner nå til Solås’ anemiske komponistskikkelse. Der sitter han, dum og ubegavet, selvopptatt og innbilsk, i hvert program. […] Jeg har opplevd at folk har trukket på smilebåndene når jeg sier at jeg er komponist. De kan liksom ikke tro at man kan være noe så dumt. (Solås’ skikkelse flimrer sikkert foran dem.) Når et yrke blir så systematisk gjort narr av som komponistyrket blir i Musikknytt, er det ikke rart at det efter hvert kan oppfattes som yrkeshets.

Mange år senere kommenterte Eyvind Solås den kritikken han hadde fått i 1978.

– Det var et skjebneår for meg som programskaper, fordi jeg fikk så mange angrep fra enkelte om at de tålte ikke disse såkalte morsomme typene mine. De syntes ikke det passet sammen med det seriøse.

Det er interessant å vite at Eyvind Solås hadde stor støtte i NRK-ledelsen når det gjaldt å boltre seg med humor og sketsjer i programmene. Ledelsen så nok at den ustyrlige spillegleden og også det til tider amatørmessige preget i ablegøyene kunne få programmene til virke inkluderende for et bredere publikum. Han parodierte aldri nålevende personer med disse figurene, har han uttalt. Men noe ville han så absolutt si med sine karakterer:

– Ja, det viktigste med Komponisten, det var at han skulle gjøre narr av det kvasi-kulturelle, av det kvasi-kunstneriske. Det vrimler jo av kvasikunstnere. Med Komponisten så mente jeg å ta livet av en viss holdning, en mentalitet som jeg syntes det var veldig mye av i norsk musikkliv.

Med Komponisten så mente jeg å ta livet av en viss holdning, en mentalitet som jeg syntes det var veldig mye av i norsk musikkliv, sa Eyvind Solås. (Foto: Skjermpump fra et NRK-program i 1989)

25 år i NRK fjernsynet
Som programleder og programskaper hadde Eyvind Solås stor frihet. Det gjorde at han kunne forfølge sine egne interesser i mange programmer.

Det slo gnister når han snakket om musikk og kultur under nazismen, og et høydepunkt for Solås som journalist, var intervjuet han gjorde med Albert Speer, Hitlers rustningsminister, i 1980. Det lå lange studier bak hans program om Arnold Schönberg og hans tolvtone-musikk, og også om Thomas Mann og hans fiktive komponist Adrian Leverkühn i romanen Doktor Faustus. Og det var åpenhet og nysgjerrighet som drev Eyvind Solås når det gjaldt ny musikk og kulturelle tendenser i samtiden. Om temaene i seg selv kunne oppfattes som smale, fikk de en presentasjonsform som var med på å vide dem ut.

Produksjonen var høy. Mye ble skapt i studio der og da. Forberedelser kunne Eyvind Solås i mange tilfeller klare seg uten. En idé eller to, improvisasjon og formidlingsglede var nok til å skape innhold og form – i samarbeid med gode producere. Presentasjon av kjent og ukjent musikk og møter med en rekke komponister og musikere ligger derfor i NRK-arkivet nå som en dokumentasjon både på musikklivet i Eyvind Solås’ 25 år i NRK fjernsynet, og også på den rollen NRK spilte i disse årene, som kulturformidler.

Han var nysgjerrig, ga folk selvtillit og lot dem snakke uforstyrret.

Eyvind Solås var først og fremst en verbal formidler. Som intervjuer kombinerte han på sjeldent vis det å være interessert og nærværende og samtidig være springende i formen. Apropos var et løsenord han brukte mye, noe som stadig kunne bringe nye innfallsvinkler og ny energi inn i samtalen.

Han var en gledesspredende vert for det selskapet han skapte i studio. Han fikk intervjuobjektene til å le og til å legge av seg noe av den høytideligheten som kulturlivet kan være så belemret med. Han var nysgjerrig, ga folk selvtillit og lot dem snakke uforstyrret. Dette kan vi vite fordi det er minimalt med klipp i sendingene.

Fjernsynets visuelle fortellermåte, derimot, var ikke det som interesserte ham mest. Da han kom tilbake til radioen i 1996, viste det seg at dette mediets smidighet og raskhet passet ham mye bedre enn han først hadde trodd. Å slippe unna det omstendelige produksjonsarbeidet i fjernsynet ga Eyvind Solås mulighet til å øse av sin kunnskap og bidra med sine synspunkter i mange sammenhenger og i stort monn.

Da Eyvind Solås hadde bestemt seg for å slutte i NRK i 2001, møtte han Aftenpostens lesere på nett. En av dem spør: «Hva liker du best, å være programleder i et musikkprogram i NRK, eller å være tilhører i en konsertsal?»

Eyvind Solås svarer: «Helst vil jeg være begge deler samtidig, for du skjønner – jeg har en misjonær i meg. Alt etter 30 sekunders musikkhøring får jeg lyst til å informere både andre og meg selv om hva som har skjedd i denne komposisjonen.»

I løpet av NRK-årene var han også skuespiller på heltid, i perioder. Sammenlagt hadde han nærmere tre års permisjon for å være med i Ole Paus-revyer og for å spille på Riksteatret og på Teater Ibsen.

Ensom vandrer
Eyvind Solås var opptatt av Edvard Grieg hele livet. Han laget programmer og holdt foredrag, om musikken og livsverket, og i jubileumsåret 1993, 150 år etter Griegs fødsel, ga han ut boken Ensom vandrer, en innforlivet beskrivelse av Griegs skjebne og karriere.

Boken fikk ikke mye oppmerksomhet. Kanskje man syntes at Eyvind Solås fikk nok gjennom sitt arbeid i NRK? Og kanskje var Eyvind Solås tidlig ute med virkelighetslitteratur om vår nasjonalkomponist? Men premisset ble klargjort, allerede i «Prologen»:

«Jeg har forsøkt å nærme meg den skapende personligheten Edvard Grieg på min måte. Det vil ikke si at jeg har sett bort fra ugjendrivelige kjensgjerninger, men jeg har ofte fantasert med grunnlag i biografiske fakta, eller brukt disse fakta som et utgangspunkt for en personlig tolkning av Griegs liv og virke.»

Bokomslaget til Eyvind Solås’ bok om Edvard Grieg, Ensom vandrer. Fantasier og refleksjoner i Edvard Griegs landskap, Aschehoug 1993. (Foto: Aschehoug)

Fortellergrepet falt Aftenpostens kritiker Idar Karevold tungt for brystet:

«Forfatteren […] lar tanker og følelser hos aktørene komme for dagen. […] De absolutte påstandene og samtaleformen synes å gi en dokumentarisk pålitelighet til forhold som er høyst uklare. Denne forfatterfriheten kan føre en leser som er ukjent med Griegs liv, på villspor.»

Et perspektiv Karevold overser, er at boken gir en uhyre interessant beskrivelse av Griegs påvirkning og betydning for en kulturaktør lenge etter hovedpersonens død. Beretningen er et speil for oppfatninger og synspunkter Eyvind Solås hadde, nettopp om den kulturen som har vært viktig og definerende for mange norske kunstnere. Vi skulle hatt flere slike bøker.

Mens Idar Karevold oppsummerer anmeldelsen med nedlatende poenger:

«[…] i lange partier har fremstillingen åpenbare paralleller til en moderne ukebladstil.» En mer analytisk holdning, mener han, kunne ført til at boken hadde «vært av interesse for andre enn noen få i en travel førjulstid».

Da annerledes med Kjell Bækkelund, som skrev en anmeldelse i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet:

«[…] i sin Griegbok har han i sjelden grad maktet å anskueliggjøre hva en kunstners kamp er i hverdag – som helligdag. Det er ikke bare et besnærende tidsdokument Solås presenterer. Det han gjør er å rulle opp den enorme kamp den skapende kunstner – TALENTET – har i dagliglivet. Det er simpelthen godt gjort. Boka gir seg ikke ut for å være en biografi, ingen musikkanalytisk bok heller, det er mye mer, en innføring i en stor kunstners skjebnedrama.»

Nå var det Bækkelund som hadde oppfordret Solås til å skrive boken, så helt habil var han ikke.

Tid til musikken
Eyvind Solås sluttet i NRK i 2001. De siste ti årene av sitt liv viet han mye til komponering, i tillegg til foredragsvirksomhet i ulike fora.

Og så må det klinge i alle regnbuens tonefarger.

«Til tross for mine forskjellige aktiviteter, er det som komponist jeg er helt meg selv, men det er mangfoldet som representerer noe av drivkraften og inspirasjonen», sa han om seg selv.

Og om musikken:

«Å skrive pregnant, klart, å lage musikk som tilhørerne forstår, er viktig for meg. Og så må det klinge i alle regnbuens tonefarger. Forut for realiseringen av denne målsettingen forekommer et tonekaos som jeg har plikt til å rydde opp i. For meg er dette det viktigste i en komposisjonsprosess.»

– Til tross for mine forskjellige aktiviteter er det som komponist jeg er helt meg selv, men det er mangfoldet som representerer noe av drivkraften og inspirasjonen, sa Eyvind Solås om seg selv. (Foto: Skjermdump fra et NRK-program i 2008)

Å forme uttrykksfulle temaer – rørende, sørgmodige, morsomme – var noe av Eyvind Solås’ styrke som komponist, en kleinkunst som kommer inspirert til sin rett i korte satser, som for eksempel i salmene, og ellers som byggesteiner i alle verk. De musikalske forløpene fanger interesse med fantasifulle innfall, overraskende skiftninger og karakteristiske gester.

«Kontrapunkt» var et begrep han brukte mye, som uttrykk i samtaler og som komposisjonsprinsipp i musikken. I verkene innebar det å leke med motsetninger og å sette forskjellige elementer opp mot hverandre: linjer mot punkter, melodier mot rytme, soloinstrumenter mot ensembleklang.

Linjespillet var håndverksmessig inspirert av tradisjonen og uttrykksmessig særlig av komponistene Arnold Schönberg og Fartein Valen. Mens den rytmiske snerten og usentimentaliteten kan være i slekt med både Dmitrij Sjostakovitsj og Béla Bartók.

«Han svever et sted mellom fri tonalitet og tolvtoner. Og det skal for så vidt ikke bebreides ham», er noe komponisten og musikkritikeren Conrad Baden skrev om Solås’ musikk, og som Solås selv med glede henviste til.

«Til siste stund» er en urfremføring på CD-platen som kommer til høsten. Den er spilt inn i Oslo Domkirke i april 2021, med Kåre Nordstoga på orgel og Berit Opheim på sang. Salmen har tekst av Nils R. Ringdal, og er tilegnet Berit Opheim.  – «Til siste stund» er nesten som en bønn. Det er en krevende sang å synge, men den blir bare finere og finere for hver gang vi tar den igjennom, sier Berit Opheim om salmen. (Foto: Vidar Herre)

Musikk, film og politisk budskap
1 2006 fikk Eyvind Solås en telefon med en forespørsel om å skrive musikk til «En folkefiende» av Ibsen, for fremføring i Kina, med kinesiske skuespillere og med landets fremste symfoniorkestre.

Telefonen var fra Jostein Nygard, økonom i Verdensbanken. Prosjektet var tenkt i samarbeid med myndigheter i Kina, som et bidrag til bevisstgjøring og folkeopplysning rundt forurensningsbekjempelse og helseproblemer.

Nygard var kjent med at Solås hadde skrevet musikk – for strykekvartett og slagverk – til en kortversjon av «En folkefiende» i 2003, bearbeidet for ungdom av litteraturforskeren Bjørn Hemmer, og også spilt som innledning til folkemøter med politiske debatter. Dette var noe Jostein Nygard kunne gå videre på i Kina.

– Det har med kulturen å gjøre. Noe kan ikke sies rett frem, men å bruke artistiske virkemidler for å få frem et budskap, det er kineserne flinke til, forteller Nygard på Teams fra Singapore.

I samtalen kommer det frem at Jostein Nygard også har studert musikk, ved konservatoriet i Beijing, og at han var med på å oversette Folkefiende-teksten til kinesisk. Han forteller om et miljøprosjekt utformet som en spektakulær 80-minutters forestilling i to deler: Først «En folkefiende» fremført på scenen foran et symfoniorkester. Deretter «Den gule flod»-konserten, som er et kjent verk for kineserne; i denne sammenheng bearbeidet med nye temaer, blant andre av Keith Emerson. På storskjerm bak orkesteret vises filmsekvenser av vekselsvis vakker natur og miljøødeleggelser.

Den norske dirigenten Terje Mikkelsen, som på denne tiden var førstedirigent i Shanghai Symfoniorkester, ble engasjert til fremføringene som fant sted i Beijing, Shanghai og i fire andre kinesiske byer, samt i Mongolia. Femten ganger er «En folkefiende» og «Den gule flod»-konserten vist på CCTV, kinesisk fjernsyn.

Begivenheten nådde norsk publikum kun gjennom et oppslag i Aftenposten 9. juli 2007, i forbindelse med at daværende statsminister Jens Stoltenberg var til stede på en oppføring i Beijing, sammen med visemiljøministeren Pan Yue. Men fordi Stoltenberg måtte gå etter sin innledende tale, ble visemiljøministeren så fornærmet at også han forlot salen. Dermed fikk reportasjen i Aftenposten overskriften «Da Jens fornærmet Kina», og ingenting ble nevnt om hverken skuespillet, filmen, musikken eller komponisten.

Og hva kineserne, på sin side, antagelig ikke var klar over, var at temaet i fløytestemmen er folkemelodien «Din tanke er fri», et utsagn som bearbeides videre og fanges opp i hele orkesteret. Det har frydet Eyvind Solås å kunne gjøre.

Musikken på den nye dobbelt-CD’en med musikk av Eyvind Solås:
«Historien om en mor»
Basert på et eventyr av H. C. Andersen. Tilegnet Wenche Foss. Urfremført i 2002.
Wenche Foss, forteller, Siri Torjesen, sopran, Kringkastingsorkesteret, Kjell Seim, dirigent.

«Serenade for orkester»
Komponert til en TV-ballett i 1976. Kringkastingsorkesteret, Sverre Bruland, dirigent.

«Mythos»
Bestillingsverk til Bergen Filharmoniske Orkester. Tilegnet regissøren Nicole Macé. Urfremført i 1988. Dirigent Karsten Andersen.

«Musikk for obo og strykere»
Tilegnet oboisten Brynjar Hoff. Komponert 1984. Brynjar Hoff, obo, Kringkastingsorkesteret, Sverre Bruland, dirigent.

«Ricercata – Høstmusikk»
Innspilt på komposisjonsverksted på Vidaråsen i Andebu i 2008. Minsk kammerorkester, Ingo Ernst Riehl, dirigent.

«Velsignede morgen»
Salme med tekst av Eyvind Skeie og Henrik Ibsen. Urfremført 1987. Nyinnspilt i Oslo Domkirke i april 2021. Berit Opheim, sang, Kåre Nordstoga, orgel.

«Til siste stund»
Salme med tekst av Nils R. Ringdal. Tilegnet Berit Opheim. Innspilt i Oslo Domkirke i april 2021. Berit Opheim, sang, Kåre Nordstoga, orgel. Urfremføring.

«Skogens øyne»
Lyrisk suite for strykere. Trondheim Symfoniorkester, Ole Kristian Ruud, dirigent, 1989. Urfremført i 1977.

«Invensjon og Koral»
Til minne om Alfred Schnittke. Tori Stødle, klaver. Utgitt på CD 2006.

«Pianokonsert nr. 1»
Undertittel: «Tema med 21 variasjonsvignetter». Komponert 1984. Urfremført 1986. Tilegnet pianisten Geir Henning Braaten. Kringkastingsorkesteret, Sverre Bruland, dirigent.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Organist/ kantor/ menighetsmusiker

Kirkelig fellesråd i Bærum

Kirkemusiker

Tromsø kirkelige fellesråd

Markedsansvarlig

Kirkelig Kulturverksted AS

Prosjektleder

Norsk ressurssenter for klassisk musikk

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev