Karlheinz Stockhausen (22. august 1928 – 5. desember 2007)
MINNEORD: Den 5. desember døde Karlheinz Stockhausen, ifølge ryktene sittende ved sitt skrivebord mens han komponerte. Sannsynligheten for at dette skulle inntreffe var stor, han arbeidet som en annen Gustav Vigeland, så og si alle sine våkne timer i de siste seksti årene av sitt liv. Tett innpå fire år etter fullføringen av Licht (1977-2003), som består av en opera for hver ukedag, dør han altså, arbeidende. Det skriver Asbjørn Schaathun i dette minnordet om Karlheinz Stockhausen som gikk bort i desember i år.
Av Asbjørn Schaathun
Arbeidet var for Stockhausen ikke bare det ordnende ritual i livet, den ekstreme arbeidsmengden var også en slags legemliggjørelse av hans religiøse tro og kunstneriske kall; et åndelig univers som var en høyst egenartet blanding av en nærmest skolastisk ordnet katolsk verden, med engler, demoner og frelsende kvinner, paret med elementer fra østlig mystisisme som ble underbygget med elementer fra spekulativ biologi og et kosmologisk perspektiv (han hevdet i lang tid at han kom fra musikkstjernen Sirius og skulle tilbake dit!)
Alt dette ble så forsøkt holdt sammen av et høyst rasjonelt ordnende rammeverk bygget på prinsipper hentet fra etterkrigstidens musikktenkning, hvor ønsket om å basere musikken på noe annet enn den patos som hadde vært med på å forlede hele den tyske nasjonen, førte til et slags musikkens nullpunkt; den nye verden skulle bygges fra grunnen av.
Musikken skulle og måtte begrunnes – og kunne føres tilbake til nye og, til enhver tid, underliggende prinsipper.
På denne måten kan kanskje Stockhausen bli sett på som et foreløpig endepunkt i den lange sentral-tyske musikktradisjonen som går fra Bach til Beethoven via blant annet Wagner og Mahler før det hele kulminerer med Schönberg – og til slutt altså Stockhausen. En tradisjon som både er idealistisk; musikken som et dannende element for samfunn og individ ved dens evne til å kunne formidle også moralske kvaliteter, (jmfr. Beethoven), men også musikk som klingende metafysikk; at musikken kan avspeile en annen og mer ideell verden enn vår. Brakt til oss andre av subjektivt skapende individer med visjonære kvaliteter.
«Musikk er atomenes svingninger» er et svar Stockhausen gjerne ga på spørsmålet om hva musikk egentlig var. Og: «Vi er Guds atomer». Med andre ord: Hvor livet og musikken begynner og Gud ender er etter hvert ikke lett å få øye på.
Men det var ikke her det startet. Som unge studenter tok vi ham på dypt alvor og satte i gang med friskt mot på intense studier av hans mesterverk fra 1955-57, Gruppen. For å kunne realisere en av Stockhausens store visjoner om «Musik im Raum» er et 109 manns stort orkester delt opp og plassert i tre like store grupper i en stor idrettshall. Den utrolig intrikate tempoplanen krever tre dirigenter. Komplekse passasjer som til tider løser seg opp i majestetiske messingakkorder forflytter seg i rommet mellom orkestergruppene – eller: skyer av pizzicati flyr rundt i hallen mens celestaens spinkle clustere avtegner et ekko av det høyrøstede metallisk slagverket.
Stockhausen som den jordiske visjonære. Og det er usigelig vakkert i all sin kalkulerte oppfinnsomhet.
Vi møter Stockhausen etter prøvene på konservatoriet i den Haag, Holland. Vi har forberedt oss svært grundig, Håkon Berge og jeg. Vi har klippet opp Gruppens i alt 174 momenter på kassett og lyttet til hver eneste del om igjen og om igjen.
Vi får møte mesteren. Etter mange fomlende og sjenerte spørsmål, trår den mer verdensvante Berge til: «But, Mr. Stockhausen, if one listen hundred times to small sections of your piece and still can not grasp the content, what then?» Mesterens korte og utvetydige svar: «Listen again!»
Ledige stillinger
I sannhet en åndelig øvelse.
Andre verker fra denne enormt produktive perioden i begynnelsen av hans karriere (1952-61) er blant annet Gesang der Jünglinge (1955-56) og Kontakte (1959-60), to verker som er grunnpilarer i den elektroniske musikkens dessverre så altfor korte kanon. Så forsvinner han inn i 60-tallets mer åpne former og ideer om menneskelig og åndelig felleskap, blant annet i de store freskelignende verkene som Telemusik (1966) og Hymnen (1966-67), før han når nok et nullpunkt i sin produksjon i de haiku-lignende improvisasjons-tekstene han skriver under den første uken av mai 1968(!) med tittelen Aus den Sieben Tagen; et utgangspunkt mindre enn dette kunne han ikke anvende som utgangspunkt for å skape musikk.
Det måtte kanskje en operasyklus til av dobbelt-Wagnerianske proposjoner før han følte at han maktet å forene alle sine sider: Konstruktøren, visjonæren og budbringeren. Hans datter Christel sa til meg en gang for noen år tilbake «Når pappa er ferdig med operasyklusen, så dør han.»
Hun fikk nesten helt rett. Tett innpå fire år etter fullføringen av Licht (1977-2003), som består av en opera for hver ukedag, dør han altså, arbeidende.
Nå er han forfremmet til herligheten, hvor han så gjerne ville fortsette å komponere til Guds ære. Som en annen ikke ukjent tysk mester skrev på toppen av alle sine partiturer: «Sole de Gloria».
Asbjørn Schaathun er komponist og styreleder i Norsk komponistforening.
