FANTASTISK, MEN INNVENDINGER: Musikk av Theres Birkeland Ulvo ligger i anmelder Olas spiller denne gang.(Foto: Ingvild Ulset )
Ballade klassisk: Fem former for samtidsmusikk
Samtidsmusikk kan være så mangt. Ballade klassisk spenner opp buen fra Ulvo til Bjørnstad, fra Alpaca til Kleiberg.
Ballade klassisk er tilbake og anmelder fem norske, aktuelle utgivelser:
TERJUNGENSEMBLE: Mikalsen/Ore: Forest Night Music/H₂O-trilogy II (Fabra)
Jeg er stor fan av Lars Erik ter Jung og hans Terjungensemble. De spiller bra, men enda viktigere: de gjør en stor jobb i å utvikle et sofistikert repertoar. Denne plata starter med Forest Night Music av Jan Erik Mikalsen. Dette er det andre stykket de har fått ut av Mikalsen – det første var Vóren. Stykket er i følge presseteksten en «slags mellomting mellom en fiolinkonsert og et dramatisk verk for solist, harpe og strykere». Det er en god beskrivelse. Solister er den italienske harpisten Lara Macri og fiolinisten Miriam Helms Ålien.
Verket består av fem satser med ulik karakter. Første sats starter med skimrende harpe og uvirkelige flater med klang. Over svever et tydelig motiv i fiolinen. De motiviske grunnideene er lette å følge, og viser vei gjennom det klanglige mylderet. Det melodiske materialet er godt. Andre sats er mer rytmisk og frisk, har en rask grunnpuls, og masse åpne strenger hos strykerne. Kontrasten mellom satsene skaper en balanse i komposisjonen som jeg setter stor pris på. For dette er noe man sjelden møter i nyere samtidsmusikk.
Det andre stykket på plata er Cecilie Ores H₂O, som har blitt litt av en klassiker allerede. Stykket er opprinnelig skrevet for strykekvartett, og innspillingen med Engegård Quartet var en av de aller sterkeste norske samtidsmusikkplatene i 2024. Arrangert for strykeorkester får stykket tykkere vegger. Engegård & co. har en ganske aggressiv og frampå spillemåte. Terjungensemble er mer mystisk – litt skogaktig, mer magisk realisme. Dette gir stykket andre valører.
Det er fint å se det sjeldne at et norsk samtidsverk får sin innspilling nr. 2. I en levende musikkultur er det kanskje like viktig at det skjer, som at man bestiller nytt.
THERESE BIRKELUND ULVO: Woven Fingerprints (Lawo)
Therese Birkelund Ulvos konsert for to pianoer «Woven Fingerprints» er verket som holdt på å ikke bli. Historien startet med en generøs bestilling fra Kristiansand Symfoniorkester, men i det øyeblikk notene ble sendt avgårde, kansellerte orkesteret. Hvis man skal tro NRKs dekking av saken, er dette en av de større skandalene i norsk samtidsmusikk de siste årene. Hva som fikk det til å gå kaldt nedover føttene til orkesteradministratorene i Kristiansand, kan man bare spekulere i. For det kan da ikke bare ha vært at Ulvo leverte noen timer etter deadline. Verket ble lagt i skuffen, og der lå det uoppført i fem år. Det ble Bergen Filharmoniske orkester som plukket det opp, og endelig – 5. mars 2020 – ble det framført. Og nå er det gitt ut på plate, sammen med tre andre nyere Ulvo-komposisjoner.
Konserten tar utgangspunkt i den enorme klangfantasien til de to solistene Andreas Ulvo og Ellen Ugelvik. Begge har utstyrt seg med et stort arsenal av verktøy som de bruker til å hente ut særegne klanger fra klaverkassen. De skraper, filer, stryker, slår og knipser. De er sjelden innom tangentene, med unntak av en del eksplosive akkorder. For klaveret er et slagverksinstrument, er det ikke? Denne tanken bygger videre på John Cages preparerte piano og Mauricio Kagels bruk av marimbakøller under pianolokket i Transición II. T. Ulvo har lyttet til A. Ulvo og Ugelviks klanger gjennom flere år. Hun flytter dem ut i orkesteret, som bygger videre på dem med stor lydlig fantasi.
Resultatet er fantastisk. Stykket er fullt av intrikate teksturer og slående klanglige virkninger.
Ledige stillinger
Men det viser også noe av utfordringen med å lage lange musikalske strekk når man primært jobber klanglig og ikke motivisk-tematisk. Selv om det skjer mye interessant i løpet av de 30 minuttene konserten varer, synes jeg ikke det bygger utvikling fra situasjon til situasjon. Det er kanskje et estetisk poeng at man er i et slags «permanent nå», at musikken er en tilstand mer enn et forløp. Men jeg synes det er vanskelig å følge stykkets indre logikk. Jeg hører et firetonig kjernemotiv, som står fram som noe håndfast å forholde seg til. Og når vi kommer til slutten, kommer en følelse av avrunding – jeg kjenner igjen elementer fra åpningen. Men som komposisjon føler jeg den enten burde hatt en tydeligere «reiseplan» – eller vært litt kortere. De kritiske bemerkningene til tross, dette er et storverk i norsk samtidsmusikk og norsk pianolitteratur. Selve framføringen er eksemplarisk ryddig dirigert av Edward Gardner, forunderlig spennende spilt av Ugelvik og Andreas Ulvo.
Jeg synes det er vanskelig å følge stykkets indre logikk.
Albumet fortsetter med Please don’t hesitate. Verket veksler mellom fragmenter fra kjente stykker og ting som ikke er kjent. Nøkkelen ligger i tittelen. For i de kjente bitene nøler musikerne, og legger dem ikke helt fram. Stykket kommer liksom aldri i gang. Og det er dette som gjør verket interessant. Ulvo har gjort det utilfredsstillende til et estetisk poeng. Hun er inne på noe av det samme i Restart/Reshape/Reveal. Igjen ligger nøkkelen i tittelen. Stykket er fullt av falske starter og melodiske biter som «smuldrer opp». Vi hører antydninger til kjente verk som farer flyktig forbi. Hørte jeg noe Grieg? Wagner? Det fjerde verket på plata er «In the cage», som ble skrevet til Oslo-filharmoniens 100-årsjubileum i 2019, som Ulvo fikk Edvard-prisen for i 2020. Framføringen er fra premierekonserten, som ble dirigert av Vasily Petrenko.
Albumet består altså av fire stykker, spilt av fire orkestre og med fire ulike dirigenter. Jeg blir ikke egentlig slått av forskjellen mellom orkestrene og dirigentene. For Ulvos musikk høres alltid veldig Ulvo ut, uansett hvem som spiller den. Og det er derfor hun er en av de virkelig særegne stemmene i norsk samtidsmusikk.
KETIL BJØRNSTAD og SANDRA LIED HAGA: The Gateway (Simax)
Ketil Bjørnstad har god nese for musikalske samarbeid. Nå har han satt seg sammen med Sandra Lied Haga, og lar melodiene flomme. Tolv nye Bjørnstad-stykker har verden fått, inspirert av denne fenomenale cellisten. De er sjelfulle og melankolske – med en lett nostalgisk grunnholdning. Plata kan godt være lydsporet til en lesing av Bjørnstads bok Verden som var min.
Albumet er bygget opp rundt Hagas fyldige og syngende tone, sammen med Bjørnstads piano. Det er jevnt og sterkt framført, og behagelig å lytte til. Hvert stykke består av to eller tre melodiske passasjer som spilles og gjentas. Jeg skulle ønske det skjedde noe mer: en kontrasterende del, en mer improvisatorisk passasje, litt mer utvikling. Jeg har ikke noe problem med det melodiske og harmoniske uttrykket. Men jeg skulle ønske han kunne tenke litt større som komponist, og ikke bare som melodismed. Stykkene blir aldri reiser, de forblir små bilder.
Når det er sagt, det er noe generøst over Bjørnstad, uansett om han sitter ved pianoet eller skrivemaskinen. Han ønsker å dele disse historiene – og melodiene – med verden. Og det gjør verden til et rikere sted.
TRONDHEIM SYMFONIORKESTER, dir. PETER SZILVAY: Across the Ocean towards a Higher Firmament – Orchestral Works by Ståle Kleiberg (Lawo)
Ståle Kleiberg er en komponist med samvittighet, og et humanistisk engasjement. I 2003 spilte han inn sine to første symfonier med Trondheim Symfoniorkester. Først på plata satte han tonediktet Lamento – Cissi Klein in memoriam. Stykket er til minne om en 13 år gammel jødisk jente fra Trondheim som ble drept under Holocaust.
Nå er Kleiberg ute med en innspilling av sin symfoni nr. 3. Også denne plata starter med Cissi Klein-stykket. Musikken er det samme, men tiden er en annen. Slik jeg husker det: Tidlig på 2000-tallet var antisemittisme noe vi i Norge i hovedsak møtte i historiebøkene. Slik husker i hvert fall jeg det. I dag ser vi den daglig i gatene. Og igjen blir uskyldige mennesker arrestert og satt i leire, der de går en usikker framtid i møte. Orkesteret er også det samme, men Peter Szilvay er en langt mer engasjert dirigent enn Eivind Aadland. Han former de intense partiene med mer energi. Samtidig er de lettere partiene mer elegante og linjene flyter lettere.
Stykket går inn i jødisk musikk og kultur – med tydelige klezmer-referanser som den smektende fiolinen og den triste klarinetten. Grusomhetene som Klein gjennomgikk blir holdt på avstand musikalsk. Men de ligger i bakgrunnen, vi vet de er der. Lytteren får dikte med – ikke alt er lagt ut i klartekst. Dette er et fint orkesterstykke som løfter fram mange av musikerne i orkesteret, og gir dem korte solistiske øyeblikk. Og Trondheim symfoniorkester viser seg fra sin beste side når de får spille Kleiberg.
en komponist med samvittighet
Det sentrale stykket på albumet er Kleibergs symfoni nr. 3: Over hav mot en høyere himmel. Rammefortellingen er norske kvekere som har reist mot USA for å unnslippe forfølgelse og skape seg et bedre liv. Vi følger dem på reisen over havet, til de er framme og kan synge sine salmer i den nye verden. Første sats har mange musikalske emblemer som peker mot sjøreisen. Tredje, og siste, sats har mange koral-elementer, basert på kvekernes melodier. Stykket slutter på en håpefull og positiv tone. Dette er noe vi burde ha mer av – de som tør å tenke positivt og slutte med håp om en god framtid. Vi kan drømme om – og finner kanskje – et bedre liv et annet sted. Men vi må også huske på: menneskets kapasitet for ondskap lurer alltid i bakgrunnen. USA i dag er hjemsøkt av elementer vi i Europa kjenner igjen fra vår egen historie. Det er vel derfor Cissi Klein-stykket er tatt med igjen, som en slags advarsel.
Mye av Kleibergs musikk er som en sepiatonet film, samtidig som det har med seg litt av 1990-årenes mettede fargepalett og et tydelig hollywoodekko. Jeg kan se for meg at Kleiberg ville blitt stoppet i døra på samtidsmusikkfestivalen Ultima, hehe: «Du slipper ikke inn her med de durakkordene». Nei, men seriøst: Kleiberg har hentet mye inspirasjon fra Elgar, Copland og Bernstein, heller enn Webern, Lachenmann og Grisey.
Ståle Kleiberg er ikke nødvendigvis reaksjonær og motstander av nye ting, men virker bare uinteressert i spektralskolen, serialismen eller klangflatemusikken.
Kleiberg legger mye i å skrive godt. I et lengre strekk i andre sats er det fire strømmer, som alle går opp i et høyere hele. Dette viser at Kleiberg kan holde mange musikalske baller i lufta samtidig – noe som sjelden skjer i samtidsmusikken. Selv om jeg ønsker meg litt skarpere kanter, synes jeg det er deilig å lytte til godt konstruert kontrapunkt og orkestrering som spiller på instrumentenes klanglige styrker.
ALPACA ENSEMBLE: I Know This Place (Lawo)
Kjernen i Alpaca ensemble er to av Kleibergs kollegaer fra NTNUs Institutt for musikk: Pianisten Else Bø og cellisten Marianne Baudouin Lie. Estetisk sett er de ganske langt fra hverandre – for Alpaca er et ensemble som har internalisert hele modernismen og den eksperimentelle musikken.
Alpacas album er ofte konstruert som forestillinger. Institutions of the Flesh, fra tidligere i år, var et lite stykke avantgardeteater basert rundt den særegne estetikken til performancekunstneren Alwynne Pritchard. I Know This Place er en tonesatt opplesning av arkitekten og poeten Margrethe Aas’ «Eit underliggjande landskap drikk av himmelen», rammet inn av komposisjoner fra Øyvind Mæland og Olga Neuwirth.
Generelt setter jeg veldig pris på poesi med tonefølge. Margrethe Aas’ dikt fanger på fint vis spenningen mellom å være av naturen og samtidig være fanget i moderniteten. I diktene hennes møter vi naturen, men ser den gjennom en stor glassrute i et moderne bygg. Man kontemplerer over det dypt menneskelige, men må fortsatt hente i barnehagen.
Musikken rundt Aas’ dikt er noe så sjeldent som en samarbeidskomposisjon. Ellen Lindquist, Kristin Nordval og Eva Holm Foosnæs har skrevet to satser hver. De nærmer seg alle klangens poetiske kvaliteter på litt ulike måter. De har alle med seg litt av sin stil, samtidig som de har klart å bygge noe som føles helhetlig. Og dette er en riktig vellykket musikalsk fargelegging av Aas’ poetiske bilder.
Øyvind Mælands Tiled Air stiller opp en særegen klanglig situasjon der perkusjonisten Jennifer Torrence spiller på 26 stemte gulvfliser (!), som hun henter lyd fra med å spille på dem med en rullende sirkelbevegelser med en skarp gjenstand. Stykket er altså bygget på en klar idé som handler om friksjon mellom harde flater. Over dette kommer det små eksplosive gester fra Bøs piano, og vrimlende overtoner fra Lies cello. Dette er et klanglig elegant og helhetlig verk, som både er konseptuelt godt tenkt og godt framført.
Olga Neuwirths Quasare – Pulsare II er mer tradisjonelt samtidsstykke, hvor musikerne gjør de vanlige eksperimentelle tingene; banker på lokkene, stryker bak stolen, spiller like mye inne blant pianostrengene som bak tangentene. Pianoet er enten renstemt, omstemt eller ustemt – som lytter er det vanskelig å høre. Det er en god energi i stykket som jeg liker. Både Mæland og Neuwirths stykker er fine innramminger av Aas poesiverk, som er det langt mest interessante på plata.
Med seg på albumet har Alpaca fiolinistene Eira Bjørnstad Foss og Marianne Thorsen, som erstatning for Sigrid Elisabeth Stang som døde etter lang tids sykdom i 2024.
PRODUKTIV: Ketil Bjørnstad har god nese for musikalske samarbeid. Anmelder Ola mener dessuten at hans nye samarbeids-plate godt kan bli lydsporet til Bjørnstads siste bok. (Foto: Anders Valde)
Vil du ha mer klassisk musikk rett i innboksen? Abonner på nyhetsbrevet til Ola Nordal her → https://olanordal.no
Ola Nordal skriver om nye, norske utgivelser månedlig på ballade.no
