Hvordan kunne det ha seg at en avdeling i Utenriksdepartementet ble et plateselskap for klassisk musikk?
__
I 1967 hadde Arne Nordheim i flere år skrevet eksperimentelle orkesterverk, og lett etter nye klanger i de tradisjonelle instrumentene. Han hadde begynt å eksperimentere med elektronikk. Men ennå fantes det ingen plate med kun musikk av Arne Nordheim. Det endret seg da Contemporary Music From Norway med verkene Canzona, Epitaffio og Response kom. Historiker, musikkanmelder, redaktør – og Ballade-skribent – Ola Nordal har skrevet boka om utgivelsen. Ballade bringer her historien om plateutgivelsene og statens dytt på selskapet som utga, i form av et kapittel fra boka Norske albumklassikere: Arne Nordheim – Contemporary Music From Norway.
Det følgende er også historien om plateselskapet Auroras tilblivelse – les om deres to nyeste plateutgivelser her og her.
__
Vi begynner med å gå tilbake til det tidlige 1950-tallet og Utenriksdepartementets Kontor for kulturelt samkvem med utlandet. Dette kontoret med det lange og snodige navnet, internt forkortet til «Kulturkontoret», hadde som sin viktigste oppgave å spre norsk kultur utenfor rikets grenser, litt som en fjern forløper for dagens Music Norway. Egentlig var kultursaker noe som lå til Kirke- og undervisningsdepartementet, men under den kalde krigen var kultur også utenrikspolitikk. Kulturkontoret arbeidet i aller første rekke med øst–vest-spørsmål, som en av Norges internasjonale relasjoner ved siden av FN (spesielt UNESCO), Nato, Europarådet og Nordisk kulturkommisjon. Delvis handlet dette om å bygge opp relasjoner til det som man så som positive forhold i østblokken, og på subtilt vis protestere mot Sovjetunionens jerngrep i Europa. Delvis handlet det om å være en del av et større kulturfellesskap. Nøkkelordet som går igjen i kildematerialet er «utveksling». Det ble utvekslet litteratur, bildende kunst, film og musikk. Norske musikere ble sendt til Polen, Tsjekkoslovakia og andre land bak jernteppet, mens musikere fra østblokken ble invitert til norske festivaler eller konserter som motytelse. Arne Nordheims invitasjon til Warszawa-høsten 1965 for eksempel, fant sted etter at polske musikere hadde besøkt Festspillene i Bergen året før. Nordheims reise ble etterfulgt av en gjenvisitt fra den polske komponisten Włodzimierz Kotoński året etter. Og slik vekslet utvekslingen fra år til år.
Denne gangen ville ikke Kulturkontoret dra lasset alene
Blant kontaktpunktene til kontoret finner vi de ulike landenes ambassader i Norge og norske konsulater rundt omkring i verden. Det norske konsulatet i New York stod i så måte i en særstilling, siden det var portalen inn til det enorme amerikanske kulturmarkedet. Her satt også en av de ivrigste kulturutvekslerne, Jon Embretsen ved Norwegian Information Service og sendte norske LP-plater rundt til sine kontakter i sitt «propagandaarbeid for norsk musikk». Problemet var å få til nok volum. Når det gjaldt innspillinger av klassisk musikk, så fantes det knapt noe å utveksle. Hvis et norsk orkester skulle markedsføres i utlandet, måtte de altså stille opp selv – og det var ikke alltid en lett oppgave å få til.
Nera A/S på Bislett i Oslo, 1957. (Foto: Arkiv)
Derfor begynte altså Kulturkontoret å agere som plateselskap. De inngikk et samarbeid med NRK, TONO og radiofabrikken NERA på Bislett (navnet står for Norsk Elektronisk Radio Aparatur) som hadde platepresse og trykket plater for RCA, Capitol og en rekke andre utenlandske selskaper (de stod for øvrig bak trykkingen av de første Elvis-platene som ble gitt ut i Norge). Hva som ble spilt inn og hvem som spilte, har jeg ikke funnet ut. Men det ble i hvert fall laget en serie med 10-tommers skjellakkplater, såkalte «steinkaker», med norsk klassisk musikk i 1950 og 1951 som ble distribuert til utenlandske kringkastere, universiteter, biblioteker og utenriksstasjonene. Det ble også laget en vinyl-LP med norsk folkemusikk, muligens noe senere. Denne var spesielt populær, og kontoret hadde problemer med å dekke etterspørselen.
Et veldig aktivt selskap var departementet imidlertid ikke. Etter dette første initiativet gikk det ti år uten nye innspillinger. Selv om skjellakkplatene etter hvert ble overført til det mer aktuelle LP-formatet, holdt de ikke den tekniske standard som man ønsket.
Rundt midten av 1950-årene ble Kulturkontoret oppmerksom på at mangelen på innspillinger også hadde nasjonaløkonomiske konsekvenser. De beregnet at den årlige summen som ble krevd inn av TONO for avspilling av klassisk musikk i utlandet beløp seg til omtrent 1,5 millioner kroner (1,2 for Grieg alene). I Norge krevde rettighetsorganisasjonene inn rett under 2,5 millioner kroner for utenlandske komponister. Norge hadde med andre ord nesten én million kroner i handelsunderskudd når det gjaldt klassisk musikk. Kontorets konklusjon var at «mer må gjøres i opplysningsvirksomheten». Rent konkret betydde dette støtte til innspillinger. Det gav nemlig nesten like mye i TONO-inntekt å få et stykke spilt på radioen som for en konsertopptreden.
I 1961 ble det tatt initiativ til en ny serie. Men denne gangen ville ikke Kulturkontoret dra lasset alene. De fikk derfor med seg Norsk Komponistforening og den norske divisjonen av Philips. I løpet av fire dager i mai 1961 ble det spilt inn fire LP-plater, noe som var like mange som det hadde blitt laget de siste 10 årene. Innspillingene var med Oslo-filharmonien under Odd Grüner-Hegge, og inneholdt verk både av norske klassikere som Halvorsen, Svensen og Grieg, og nyere komponister som Geirr Tveitt, Harald Sæverud, Klaus Egge og Ludvig Irgens-Jensen. Denne serien ble lansert under tittelen Classics From Norway, og var et stort løft for norsk musikk. Aldri tidligere hadde norsk klassisk musikk blitt spilt inn med så god kvalitet, og blitt tilgjengelig for så mange. Men fortsatt trengte man ikke store hylla for å kunne romme en komplett samling med norske klassiske musikkinnspillinger. Men ting var i ferd med å endre seg.
Nordheim posisjonerer seg
Aktivitetsnivået i norsk kulturliv økte betraktelig i løpet av 1960-årene. Store deler av den organiseringen av kulturlivet som vi kjenner i dag falt på plass i disse årene. Etableringen av Norsk kulturråd i 1965 var den sentrale hendelsen.
Når det gjaldt offentlig oppmerksomhet til musikkfeltet, tok den klassiske musikken helt klart mest plass. Det var til denne sjangeren de største bevilgningene gikk, og det var den som hadde mest aktivitet. Aller mest støtte gikk til de profesjonelle orkestrene, med Oslo-filharmonien, Kringkastingsorkesteret, Harmonien i Bergen og Trondheim symfoniorkester som de største. Ved siden av orkestrene var Norsk Komponistforening og TONO de store aktørene. I tillegg hadde samtidsmusikken et veldig aktivt nettverk rundt Ny musikk, som både organiserte konserter, ad hoc-ensembler og drev lobbyvirksomhet for samtidsmusikkens sak. De såkalte «populærkomponistenes» forening NOPA var også aktiv – men hadde ikke like stor gjennomslagskraft som nettverkene til de «seriøse komponistene».
Dette var de store flammende debatters tid, og det ble gjort et iherdig arbeid for å bedre kulturlivets kår. En av de sentrale personene som snakket på den klassiske musikkens vegne var pianisten Kjell Bækkelund. Han var formann i Arbeiderpartiets utvalg for kunst og kunstnere, og var en av de som var aktivistisk og intellektuelt sett var mest til stede. I 1964 samlet Bækkelund og hans meningsfeller 2–300 norske kunstnere og andre kulturarbeidere til et stort møte i Oslo Arbeidersamfund for å diskutere kulturlivets kår. Målet var å få kunsten med som en «selvsagt del av et partis program».
Kjell Bækkelund var formann i Arbeiderpartiets utvalg for kunst og kunstnere, og sentral i det kulturpolitiske arbeidet for den klassiske musikkens kår. (Foto: Arkiv)
I tur og orden ble behovene for de ulike kulturområdene lagt fram, og møtet varte i mangfoldige timer. Bækkelund trakk i trådene, men det var Nordheim som talte musikklivets sak. Han hadde stått på barrikadene og kjempet for komponistenes rettigheter i mange år allerede, og hadde tidlig posisjonert seg i Ny musikk, Komponistforeningen, TONO og de fleste andre sammenslutninger av betydning i det norske musikklivet. Med sitt sedvanlige muntre alvor leverte han kanskje 1960-tallets mest elegant formulerte debattinnlegg i musikkspørsmål – langt morsommere enn Leif Juster som talte en times tid senere. Den store saken var kampen for en norsk musikkhøgskole. Debattene rundt Musikkhøgskolen hadde rast i flere tiår, og var naturlig det store hovedpunktet i talen (skolen åpnet først i 1973). Men Nordheim brukte også av sin energi på behovet for flere innspillinger.
Møtet i Arbeidersamfunnet ble svært viktig i oppløpet til Norsk kulturråd, som ble opprettet året etter. Statsminister og landsfader Einar Gerhardsen hadde vært til stede og virket positivt innstilt. Han var imidlertid på vei ut av regjeringskontorene, men selv om det var KrF og Kjell Bondevik som inntok Kirke- og undervisningsdepartementet (der kultursakene lå) i Bortens regjering i 1965, fortsatte arbeidet mot realiseringen av Kulturrådet. Ekspedisjonssjef Leif J. Wilhelmsen og Helge Sivertsen i KUD var de viktigste på den politiske siden. De fikk løsnet såpass på bevilgningene at Kulturfondet som Kulturrådet hersket over, ble en betydelig faktor i norsk kulturliv. Siden den gang har en stor del av norsk kultur sprunget ut av Kulturfondets – i norsk kontekst – ganske så romslige bevilgninger.
Komponistforeningen tar føringen
Da Arne Nordheim meldte seg inn i Norsk Komponistforening i 1958 var han det første nye medlem i foreningen på fem år (forrige nye medlem var Gunnar Sønstevold i 1953). Det var dermed god plass til nye ideer og krefter. Nordheim fikk raskt et godt forhold til formannen Klaus Egge – selv om de stod forholdsvis langt fra hverandre sånn estetisk sett. Nordheim kom nærmest umiddelbart inn i styret, først som varamedlem i 1959 og fra 1963 som ordinært styremedlem. Han var da det første nye styremedlem i foreningen siden 1951, og den første som talte den modernistiske musikkens sak.
Det var langt igjen til gullplate
Nordheim kunne altså håndtere tunge bunker med sakspapirer, så vel som de store kunstneriske spørsmål. Det var derfor ikke så rart at han ble Komponistforeningens mann i flere av Kulturrådets komiteer. I 1967 ble han med i Utvalget for utgivelse av musikk i noter og plater. Dette var et av Kulturrådets fem faste utvalg, og var til tross for sitt beskjedne navn en av de første store satsingene til Kulturrådet på musikksiden (ved siden av Rikskonsertene, som var klart størst). Utvalget bestod av Kjell Bækkelund og Ernst Glaser (musikere), Klaus Egge og Arne Nordheim fra Komponistforeningen og Egil Monn-Iversen, som jo var selve edderkoppen i de fleste musikkspørsmål, uansett sjanger. Utvalget ble nedsatt i 1967. Kildene er ikke helt komplette, men Nordheim satt i dette utvalget i hvert fall fram til 1973 og igjen i 1978–1984.
Det var Klaus Egge som kom opp med ideen om å lage et samarbeid mellom Komponistforeningen og Phonogram (Philips Norge) med Kulturrådet som finansieringskilde. Allerede i 1966 – altså i Kulturrådets første ordinære arbeidsår – sendte Egge en søknad til Kulturrådet hvor han ba om midler til en «nasjonal serie» med innspillinger med arbeidstittelen Voice of Norway. Inspirasjonen var helt klart de fire platene i Classics from Norway-serien, som på dette tidspunkt fortsatt solgte mer enn 1000 eksemplarer i året.
Broderfolket i øst var, som alltid, den naturlige referanse. Egge kunne berette at i Sverige gav den svenske komponistforeningen ut nesten 20 platetitler i året. Egges ambisjon var langt mer nøktern – to til tre innspillinger årlig. Men også dette var en betydelig investering. De beregnede kostnadene lå på 30 000 kroner per plateside, noe som tilsvarer omtrent en årslønn for en industriarbeider. Skulle man ha med fullt orkester, ville det koste enda mer.
Men investeringen var verdt det, mente Egge. «Grammofonplater er et effektivt hjelpemiddel for å spe kjennskapet til nyere musikk overfor publikum», skrev han. Det ble altså ikke argumentert med at platene gav musikkopplevelser men hadde betydning som informasjon eller opplæring. Selv om det var borgerlig side som nå styrte landet, stod folkeopplysningstankegangen sterkt, og Egge fikk gjenhør for sine synspunkter.
Serien lanseres
I starten ble det tatt initiativ til tre titler som skulle gis ut samtidig. De representerer et slags who’s who i Norsk Komponistforening på denne tiden: Utgivelsesnummer 839 248 AY hadde verk av Egil Hovland, Finn Mortensen, Knut Nystedt og Bjørn Fongaard. 839 249 AY hadde verk av Conrad Baden, Klaus Egge, Alfred Janson og Bjarne Brustad. Og til slutt har vi da altså Nordheims 839 250 AY med Canzona, Epitaffio og Response. Opptakene ble gjort på forsommeren 1967, og ved kontraktsundertegnelsen 7. juli var innspillingene ferdige. Platene forelå i november samme år, og ble lansert 13. november i forbindelse med at Komponistforeningen feiret 50-årsjubileum.
Platecoveret til Contemporary Music from Norway. Arne Nordheim; Canzona. Epitaffio. Response 1, Philips – 839.250 AY. (Foto: Discogs/arkiv)
Nordheim var altså den eneste av Komponistforeningens medlemmer som fikk en plate helt for seg selv. Nå skal kanskje ikke dette overspilles, for det var mange av foreningens komponister som fikk sine «soloalbum» etter hvert, men det sier likevel ganske mye om hva slags status Nordheim hadde blant de «unge» i foreningen (les: fortsatt under 40).
Han var også den eneste som ble påkostet et fullt orkester. Innspillingen av Canzona og Epitaffio kostet 90 000 kroner hver – i all hovedsak honorar til Oslo-filharmonien, selv om studiosesjonene ble gjort i løpet av én dag per verk. Da var det bra at man fikk opptaket av Response gratis fra Nordheims noteutgiver Wilhelm Hansen i København.
Mottagelsen til platene ser ut til å ha vært god ut fra det jeg har sett av anmeldelser og omtaler. I Arbeiderbladet var man ubetinget positive. De to første platene ble hyllet som en «verdifull tilvekst til vår kammermusikk». Til og med Bjørn Fongaards elektroniske eksperimenter i Galaxe var «uhyre artistisk og raffinert gjort». Men det var Nordheims plate som ble framholdt som «den mest verdifulle» i serien. Ord som «ytterst stimulerende» ble brukt. Konklusjonen var rent panegyrisk:
At Arne Nordheim er et opplagt stor-talent er konstatert gang på gang, jeg skal passe meg for å komme med klisjé-gjentakelser, men det må være tillatt etter å ha lyttet til denne plate å si at han er en stor komponist, som har tilført norsk musikk store verdier.
Samarbeidet med Philips
At man nå samarbeidet med et profesjonelt plateselskap, hadde naturlig nok stor betydning. Philips/Phonogram var en norsk avlegger av det nederlandske Philips-konsernet. Den norske avdelingen hadde kontorer i Majorstuhuset sammen med under-labelen Norsk Phonogram AS. Det var denne som stod som utgiver av Contemporary Music-serien. Men det var altså Norsk Komponistforening som stod bak. Innspillingen ble i sin helhet bekostet av Komponistforeningen og Kulturrådet. Phonogram dekket kun utgiftene til platetrykkingen (inkludert etiketter og omslag). Som motytelse fikk de alle inntektene fra platesalget, med unntak av TONO-avgift som ble betalt ut til opphavspersonene, samt sju prosent royalty til Komponistforeningen.
For Phonogram må dette ha vært en god avtale, som kom til å bety bra med inntekter i mange år. For Komponistforeningen var det også en gunstig ordning. Philips rådde over noe av det beste plateproduksjonsutstyret som fantes i Norge, og de skrøt av at de brukte det samme opptaksutstyret på Contemporary Music-platene som morselskapet Philips’ Phonographische Industrie i Holland gjorde. Innspillingen av de tre første platene ble gjort i Arnhoff Lydstudio i løpet av en uke med «et profesjonelt team fra Philips/Holland» bak spakene. Dette var en ordning som ble brukt på andre innspillinger også, fram til Rosenborg studio åpnet i 1970 og ble det foretrukne innspillingslokalet for serien.
Selve platene ble trykket hos A/S Radio Industri i Sandakerveien 16 på Torshov. Dette var en fabrikk som ble opprettet i 1928 med lisens for å produsere Philips sine radioer. I tillegg til radioproduksjon hadde fabrikken tre platepresser, og reklamerte med at de hadde kapasitet til å produsere opp mot 3500 plater i døgnet.
Selv om Contemporary Music from Norway solgte godt i klassisk musikk-sammenheng sprengte de ikke akkurat kapasiteten til platetrykkeriet. Det var langt igjen til gullplate for 50 000 solgte. Ikke en gang sølv (25 000) var man i nærheten av. Hva slag tall snakker vi om? Nordheims første plate var blant de som solgte aller best. Men årlig salg ble likevel målt i tresifrede antall – ikke fire eller fem som i populærmusikken. I 1969, to år etter lansering, solgte albumet 200 eksemplarer. Det årlige salget holdt seg ganske jevnt i denne størrelsesordenen. Så sent som i 1983, året serien ble lagt ned og det siste året som det finnes tall for, lå salget av Nordheims første plate fortsatt på rundt 50 plater i året. Det samlede salget hadde kommet opp i 1768 plater. Dette var langt høyere enn de fleste andre platene i serien, som normalt lå rundt 4–700 solgte eksemplarer totalt sett. Den eneste platen i serien som hadde solgt mer enn Nordheims plate var Harald Sæveruds Peer Gynt-musikk (6507 006 AY) fra 1971 med 1874 solgte eksemplarer.
Arne Nordheims album solgte langt flere enn de fleste andre platene i serien Contemporary Music From Norway, med sine nesten 1800 eksemplarer. (Foto: Lisbeth Risnes)
Det er med andre ord musikk som antageligvis ikke hadde et stort liv i platebutikkene, men som likevel fant sin vei fram til folk gjennom bibliotekene og kringkastingen; sosialdemokratiets store folkeopplysningsdistribusjonskanaler. Vi skal heller ikke glemme informasjonskontorene. Jon Embretsen ved det norske generalkonsulatet i New York arbeidet iherdig med å spre norsk kultur – og kanskje særlig nyere norsk musikk – i USA. Han bestilte hundrevis av Contemporary-LPer, herunder 30 eksemplarer av Nordheims plate. I Komponistforeningens arkiv finnes det også en lang rekke brev fra andre internasjonale kontakter som har bestilt eller mottatt plater, spesielt til radiostasjoner og biblioteker. TONO-oppgaver over norske verk spilt i USA viser at den ble plukket opp og spilt av flere radiostasjoner.
At Philips hadde internasjonal distribusjon og kontakt med andre nasjonale plateserier var også viktig. Allerede året etter ble Response og Epitaffio med på platen Musique Électronique Norvegienne i den innflytelsesrike franske serien Prospective 21e siecle. Denne platen ble også gitt ut i Storbritannia under navnet Norwegian Electronic Music, og i USA et par år senere under navnet Response: Electronic Music from Norway. Søker man på Discogs finner man at flere hundre samlere har registrert sine eksemplarer av disse utgivelsene – i platesamlinger over hele verden. Det er vanskelig å tenke seg noe medium som bedre kunne spre samtidsmusikken enn vinylplater.
Sett i forhold til den generelle utgivelsestakten på klassisk musikk – som ser ut til å være 5–6 plater i året på slutten av 1960-tallet, basert på min egen antagelig veldig ufullstendige telling – var de tre årlige innspillingene i Contemporary Music From Norway-serien et genuint løft, ikke bare for Nordheim og den norske samtidsmusikken, men for norsk kunstmusikk generelt. I ettertid står hele serien fram som et varig og betydelig dokument fra denne tidsalderen.
Seks halvsannheter om Spotify
Det er mange som har meninger om musikkstrømmetjenester, og særlig om Spotify. Det skulle bare mangle. Det siste året har gründer Daniel Ek solgt aksjer og hentet ut noen milliarder, og i sosiale medier og diverse debattfora dominerer som vanlig kritikk og frustrasjon. Noe er bygd på kunnskap og analyse fra statistikk og data, annet på anekdotiske bevis og ad hoc-data fra egne erfaringer og nettverk, skriver musikkviter Audun Molde.
Ballade jazz: Bang Bang
Kan vi oppleve tid gjennom rytme? Kritikar Torkjell Hovland reflekterar rundt nye album frå Karl Bjorå, Telehiv, Building Instrument og Hulbækmo/Kalman i Ballade jazz.
Astrid Kvalbein gjenvalgt som rektor ved Norges musikkhøgskole
Kvalbein blir rektor i fire nye år, med musiker og professor Morten Qvenild som prorektor.
Kunstneropphold på Folkemusikksenteret i Buskerud
Åpent for alle musikere å søke, til øving, låtskriving og fordypning i norsk folkemusikk.
Bevar Musikkbiblioteket ved NTNU!
Et så viktig universitet som NTNU må ha et rikholdig bibliotek for musikkprofesjonsutdanningen, og med kvalifiserte ansatte. Norsk musikkbibliotekforening støtter innspill om musikkbiblioteket ved NTNU, skriver Tone Nøtvik Jakobsen.
Ballade video: I stua, i limbo
Med Marie Sahba, Adam Douglas, Iris Caltwait, Intertwine, Barren Womb og ARV. Samt en fem låters mini-konsert med Sweetheart.
