Musikk du kan skremme folk med

Ola Nordal dekker de aktuelle utgivelsene innen kunstmusikk. (Foto: privat)

Bergen Filharmoniske Orkester gir seg i kast med Arne Nordheim, og i takt med klimaendringene har Stormen blitt enda mer voldsom. Engegårdkvartetten leker med kontrapunktet i Johan Kvandals strykekvartetter. Ludvig Gudim hylles som den neste generasjons Mozart-solist. Mirsaeed Panah svever over kulturelle skillelinjer i en oppsiktsvekkende utgivelse.

Her er fire klassiske innspillinger du bør høre nå.

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER, dir. EDWARD GARDNER: Arne Nordheim – The Tempest, Suite from the Ballet (Lawo)

Det aller første stykket jeg hørte av Arne Nordheim var «Caliban’s Warning» fra Stormen. Jeg gikk på musikklinja på Gjøvik, og hadde lånt plata på skolebiblioteket. Det var uten sammenligning den rareste musikken jeg hadde hørt. To sangsolister glir på tonene, opp og ned mellom toppen og bunnen av registeret. De speiler hverandre: Når sopranen går opp, synker barytonen ned, og omvendt. Det spraker i elektronikken og bråkes noe helt vanvittig. Plata var noe jeg kunne ta med på fest for å skremme folk. Eller i det minste få i gang en samtale. For Nordheims musikk er det umulig å være likegyldig til.

Men den første innspillingen av Stormen, med Südwestdeutsche Rundfunks Orchester, har sine mangler. Opptaket ble gjort i prøveperioden til balletten, og selv om sangerne er gode, så er det mye som er lurvete spillemessig. Nordheim skrev sjelden note-for-note kontrapunkt, men blandet lydstrømmer sammen som spor på et miksebord. Det er tydelig at de tyske musikerne fortsatt holdt på med å finne ut av hva alt det rare i partituret betydde, noe som spesielt merkes i de lange solopartiene for cello, perkusjon og trombone. Derfor har jeg ventet og ventet på en ny og bedre innspilling av Stormen. Og nå er ventetiden endelig over.

Edward Gardner har jobbet seg ekstremt godt inn i Nordheims verden. Bergen-filharmonien, med sine godt drillede instrumentgrupper og klare orkestrale diksjon, spiller denne musikken glitrende godt. Shakespeares «magiske øy» er blitt enda mer mystisk. De Nordheimske landskapene er åpnere og dypere. I takt med klimaendringene har stormen blitt enda mer voldsom. Det er dessuten tydelig at solistene er godt bevandret i Nordheims spillemåter. Trombonisten kjenner «snarkespråket» fra The Hunting of the Snark, cellisten kjenner Clamavi, og perkusjonistene kjenner Response. Det er nesten litt trist at de ikke nevnes i coveret. De har en like framtredende rolle som sangerne, og fortjener å bli løftet fram. Det eneste lille minuset med denne plata må være at jeg synes sangerne Beate Mordal og Jeremy Carpenter er litt anonyme. Det er ikke noe i veien med hvordan de synger, men jeg kunne rett og slett ønsket meg litt større stemmer i denne nesten wagnerske lydkakofonien. Men likevel: Bergen-filharmoniens The Tempest er en virkelig stor begivenhet. Endelig har vi fått en god innspilling av Norges kanskje aller viktigste klassiske musikkverk fra 1900-tallets siste kvartal. Hør spesielt: «V. Lacrymae».

ENGEGÅRD QUARTET: Johan Kvandal – Complete String Quartets (Lawo)

Arne Nordheim og Johan «Bommen» Kvandal var kompiser i studiedagene. Det er derfor litt av et sammentreff at Lawo gir ut plater både med Kvandal og Nordheim i løpet av samme måned. Det er interessant å se de to komponistene opp mot hverandre. Nordheim var sønn av en vaktmester i Larvik, og måtte lære seg musikkfaget fra bunnen. Kvandal var sønn av David Monrad Johansen, en av Norges fremste komponister, og hadde fra barndommen fått en solid musikalsk bagasje. Begge startet i en neoklassisk stil, men skilte etter hvert lag estetisk sett. Kvandal ville modernisere den nasjonale tradisjonen etter Grieg, mens Nordheim søkte mot et mer kosmopolitisk og modernistisk tonespråk.

Complete String Quartets gir et tverrsnitt av kunstnerskapet til Kvandal. Allerede i løpet av første minutt av den vakre og lyriske Fuge for strykekvartett – skrevet i 1946 da komponisten var 27 år gammel – merkes det at Kvandal hadde lyttet mer til sine lærere enn det Nordheim gjorde. Kvandal behersker de klassiske teknikkene og formene til fingerspissene. Nordheim gikk sine egne veier.

Strykekvartett nr. 1, fra samme år som Fugen, er en sjarmerende haydensk sak, full av humør og ungdommelig energi. Den flyter lett og ledig av gårde. Nr. 2, skrevet 20 år senere, er blekere, dypere og mer dissonerende – selv om Kvandal fortsatt holder modernismen på en armlengdes avstand. Nr. 3 ble skrevet da Kvandal var en moden komponist på 64 år, og er mer melankolsk og ettertenksom. I tillegg får vi to spretne springdanser fra Griegs scenemusikk til Peer Gynt (som ikke er er tatt med i de berømte suitene), som Kvandal har oppdatert til 1970-tallets tonespråk. Kvandal skrev flott kammermusikk, som tydeligvis ligger godt i hendene. Engegårdkvartetten kan dermed problemfritt gjøre det de kan aller best – å spille inspirert, energisk og ytterst raffinert. Hør spesielt: Strykekvartett nr.1. «I: Allegro».

LUDVIG GUDIM med flere: Next generation Mozart Soloists, vol. 3 (Alpha)

Next generation Mozart Soloists er en serie initiert av Orpheum-stiftelsen, der musikere på et tidlig steg i karrieren får spille inn Mozart-konserter sammen med erfarne orkestre og dirigenter på et av Europas største klassiske plateselskap. 24 år gamle Ludvig Gudim er et av de utvalgte talentene som har fått æren av være med på dette. Han bidrar med fiolinkonsert nr. 4 (K.218), skrevet da Mozart var 19, men allerede en rutinert komponist med mer enn 200 verk bak seg.

Gudim har også blitt tidlig moden. Han spiller med selvsikker og ryddig virtuositet, god dynamisk kontroll og elegant frasering. Mozarts fjærlette melodier gnistrer av ungdommelig energi når Gudim spiller.

Gudim deler albumet med to andre solister; den franske fløytisten Joséphine Olech og den britiske pianisten Jeneba Kanneh-Mason (lillesøster til Isata og Sheku Kanneh-Mason, som er blant de heteste navnene i den klassiske musikkverdenen akkurat nå). Alle tre kjører ganske safe. Det er tydelig at prosjektet er tenkt som et springbrett til noe større, heller enn å skulle gjøre noe nytt med dette ganske så gjennomspilte repertoaret. Men plata er fin å lytte til. Det musikalske håndverket er godt, tolkningene er inspirerte, og det er tydelig at dette er musikere som er på vei til et sted. Etter en så sterk debut spår jeg en spennende platekarriere, både for Gudim og de to andre. Hør spesielt: Fiolinkonsert nr 4 i D-dur: «I. Allegro». 

MIRSAEED HOSSEINY PANAH: I Wish I Were Water (Losen)

I Wish I Were Water er et album som står ut fra mengden. Mirsaeed Hosseiny Panah har utdanning både fra Iran og Norges musikkhøgskole, og komponerer samtidsmusikk som er både persisk og vestlig. Men musikken hans svever over de kulturelle skillelinjene. Den har et helt særegent uttrykk. Rytmer, skalaer og melodiføring kommer fra den persiske kunstmusikken, mens harmonikk og instrumentering stammer fra den vestlige. Men mest av alt, er dette Panahs eget uttrykk.

Panah har bygget sine komposisjoner rundt dikt av den iranske poeten Ahmad Shamlou (1925–2000). Rytme og melodi følger teksten tett. Teksturen er åpen, musikken er assosiativ, og å høre gjennom I Wish I Were Water er litt som å være på en forestilling.

Det er en tydelig skaperglede som strømmer gjennom denne plata. Dette er velsmidd musikk, med en konstant strøm av fine små detaljer. Kammerensemblet, som består av musikere Panah møtte på Musikkhøgskolen, er fabelaktig. Panah spiller selv santur (et indisk hakkebrett), og santur-stemmen flyter svevende rundt de vestlige instrumentene. De tre sangerne Amalie Kongssund, Marika Schultze og Njål Sparbo er nordiske, men synger på farsi – noe som sier sitt om Panahs kunstneriske fasthet. Bare det å lære bort uttalen må ha vært en enorm jobb. Alle tre synger svært godt, og levendegjør Shamlous tekst. Selv om ordenes betydning er lukket for meg, drømmer jeg meg inn i Panahs fantasirike lydverden. Hør spesielt: «Song of Wanderers».