Clare Farr er en storkjefta trombonist med stor personlighet. (Foto: Anna-Julia Granberg/Blunderbuss)

Spillelistevennlig trombone, en emo Mozart (17) – og ei plate der musikken står bom stille

Ballade klassisk er tilbake, så fullasta at anmelder Ola Nordal deler platebunken i to. I den første ligger kontraster med Mozart, og en storkjefta trombonist.

Kalender

Jubileumskonsert – Schola 60 år!

15/06/2024 Kl. 17.00

Oslo

Irsk søndagskonsert med Caraid

16/06/2024 Kl. 15:00

Oslo

Platehøsten er i full gang, og Ballade klassisk dekker de aktuelle utgivelsene innen kunstmusikk. (Foto: privat)

Orkester Nord spiller Mozart i et forrykende tempo. Claire Farr er storkjefta. Solveig Sørbø har skrevet et nydelig lite kjærlighetstema. Men Sven Lyder Karhs får meg til å stange ørene i veggen.

Etter en lang og stille sommer er platehøsten i gang, og den er full, også for Ballade klassisk.

 

ORKESTER NORD: Mozart / Grétry 1773 (Aparté)

Jeg slutter aldri å måpe over Mozart. I 1773 var han 17 år, bodde fortsatt i Salzburg sammen med foreldrene, og gjorde ferdig sin 25. (!) symfoni. Han var tydelig emo dette året, for symfonien går i moll og er skikkelig rocka. I hvert fall hvis vi skal tro Martin Wåhlberg og Orkester Nord. 

Wåhlberg & co. kjører avsted i et helt sinnsvakt tempo. Det er snakk om en «historisk informert» innspilling, med tarmstrenger, barokkbuer og tilhørende herligheter. Et fortepiano gir uventet farge til klangsammensetningen.

Kontrastene er ekstreme, i tempo og lydstyrke. Strykerne blir tidvis overvalset av storkjefta blåsere, men dette passer godt inn i det rå og upolerte uttrykket. For Orkester Nord har tatt Sturm und Drang på alvor, og spiller denne musikken som den er ung og brennende aktuell. 

Årstallet i tittelen er et lite nikk med hatten mot Leif Ove Andsnes og hans 1785- og 1786-plater. Men like mye er dette inspirert av Giovanni Antonini og Il Giardino Armonicos Haydn 2032. I det prosjektet settes Papa Haydn ved siden av sine samtidige. Her blir Mozart paret med sin franske kollega André Grétery, som er et interessant bekjentskap. De to respekterte hverandre, og musikken deres utfyller hverandre fint.  

Dette er den tredje platen Wahlberg og Orkester Nord gir ut på den franske labenel Aparté. La oss håpe det blir mange fler! Hør spesielt: Mozart Symfoni nr 1, første sats: Allegro con brio

 

CLARE FARR: Loudmouthed Beauty (Lawo)

Basstrombone er et skikkelig tøysete instrument. Det kan lage breketoner, rare glidetoner, og et vell av andre festlige lyder. Instrumentet låter aller best når det får spille så høyt at dirigenter får bakoversveis. «I never look at the trombones, it only encourages them», skal en kjent dirigent ha sagt. Det finnes mange slike trombonevitser. 

Loudmouthed Beauty bretter ut solorepertoaret for basstrombone. Verkene spenner fra nyere samtidsmusikk til klassiske konserter og den obligatoriske svenske folketonen med harpeakkompagnement. «Song til Lotta» er spillelistevennlig, og det er ingen overraskelse at det er nettopp dette stykket som ligger på topp blant Farrs avspillinger på Spotify. 

Bente Leiknes Thorsens «Lush Darkness» er det mest interessante blant de nyere verkene, med sitt Arne Nordheim-aktige «snarkespråk». Ernst Sachses Concerto i F-dur er en festlig sak fra det virkelig glade 1800-tall. Organist Inger-Lise Ulsrud har registrert kirkeorgelet til sirkusmodus, og får musikken til å svinge som en karusell. Alexij Lebedevs Konsert nr 1 fra 1947 er det fineste stykket på plata. Konserten er opprinnelig skrevet for tuba, men viser likevel fram hele det uttrykksmessige spennet til basstrombonen, og det på en ytterst musikalsk måte.

Det skinner tydelig gjennom hele Loudmouthed Beauty at basstrombonist Clare Farr har en stor personlighet. Men hun er ikke bare storkjefta. Hun har en helt nydelig intonasjon, og ellers full musikalsk kontroll på dette uregjerlige instrumentet.

Hør spesielt: Alexij Lebedev Konsert nr 1 

 

SOLVEIG SØRBØ: Love Theme (Solsnu)

Komponist Solveig Sørbø har mye på gang. Aller mest spennende er en ambisiøs opera om rus og avhengighet basert på Maria Kjos Fonns roman Heroin Chic. Sørbø er hyperaktiv på sosiale medier, og det er fascinerende å følge med på hvordan dette verket sakte bygges opp, bit for bit. 

Men denne gangen er det Love Theme det er snakk om. Denne digitale singlen er ikke et utdrag fra et lengre album, noe som er et litt uvanlig format i den klassiske musikkverdenen. Men det fungerer godt for en «indie-komponist» som Sørbø. 

Love Theme har sin opprinnelse i musikk til en dokumentar om Alzheimer. Temaet fikk selveste Arve Tellefsen til å spisse ører, og han anbefalte Sørbø til å skrive det om for fiolin (det var opprinnelig for sag). Resultatet er riktig så vellykket. 

Temaet starter med en enkel fallende bevegelse, som går over i en mystisk heltoneskala-oppgang som peker mot noe tidløst, og lover noe spennende. Motstemmene i gitar, cello og piano er smakfulle og elegante, og blir spilt av noen av Norges fremste musikere; Audun Sandvik på cello, Petter Richter på gitar og en «anonym pianist». Jeg vet hvem det er, men jeg røper intet. Fiolinstemmen blir nennsomt og trygt foredratt av Catharina Chen. Temaet låter sprøtt, skjørt og vakkert på hennes stradivarius. 

Det eneste som plager meg litt er at det blir med denne ene melodien. Den utvikles og varieres, men føler at det er en større helhet som mangler. Kanskje den kommer i operaen? 

 

SVEN LYDER KAHRS: Curlew (Aurora)

Det er sjelden jeg møter musikk som jeg ikke vet hvordan jeg skal lytte til. Sven Lyder Karhs’ Curlew måtte jeg gi opp flere ganger før jeg klarte å sitte stille gjennom den drøye timen som plata varer. Ørene stanget i veggen.

Vi får servert små lydfragmenter, skrap og gniss, spredte pizzicati, og buer som presses hardt ned slik at det skriker i strengene. At musikk mangler puls og melodi, det er jeg vant med. Stygge lyder er jeg ikke redd for. Lange strekk med stillhet er også greit. Jeg leser av omtale at Kahrs skriver lyrisk musikk med tilbakeholden energi, men jeg makter ikke å få grep om det estetiske prosjektet, uansett hvor mye velvilje jeg prøver å grave fram.

Aller verst er det at jeg ikke merker noe humør eller glede i framføringen. Om musikerne synes dette er spennende, så kommer det ikke fram. Jeg føler en ørliten gnist av noe i samspillet mellom Kristine Tjøgersens bassklarinett og Shizuyo Okas kontrabassklarinett mot slutten av «O ihr Stimmen des Geschiks, ihr Wege des Wanderes». Musikken løfter seg i et kort kort øyeblikk, men så står det bom stille igjen. I det påfølgende 28 minutter lange stykket for solo fiolin Comme le ciel parmi les ailes de oiseaux, faller jeg helt ut. 

Jeg er glad for at Komponistforeningens plateselskap Aurora er tilbake etter et par års pause, og jeg håper framtidige utgivelser finner større resonans hos meg enn denne. Hør spesielt: «O ihr Stimmen des Geschiks, ihr Wege des Wanderes»

 

Flere musikktips med Ballade klassisk allerede i morgen, torsdag!

 

Ballade klassisk er en av fire faste musikkspalter på ballade.no. Én onsdag i måneden bringer Ola Nordal nyheter og anbefalinger innen klassisk musikk.

De andre faste spaltene er Ballade elektronisk og Ballade assosierer (månedlig) og Ballade video (ukentlig).

Les mer her.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.