Parergon 2006-2/www.yokoland.com

Anderssons kritiske åpning

Redaktør Bernhardt, Parergon: – I en omtale på Ballade av bl. a. Lars Petter Hagens stykke Tveitt-fragmenter (fremført under Ultimafestivalen av Det norske kammerorkester søndag 1. oktober), beskriver skribenten og kritikeren Magnus Andersson kritikerens oppgave som «det å åpne verk». Som redaktør for Parergon, et blad som har satt det som et mål å utvide forståelsen av hva musikkritikk kan eller bør være, særlig i forhold til de utfordringer den nyeste musikken byr på, vil jeg gjerne knytte noen kommentarer til Anderssons funderinger.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Av Emil Bernhardt

For hva innebærer det å åpne verket, og i hvilken grad bidrar Andersson til en åpning i forhold til Hagens fragmenter?

På lederplass i forrige nummer av Parergon skrev jeg at kritikken ikke er til for å fordømme, korrigere, begrense eller stanse, men for å starte, sette igang, holde oppe, holde i bevegelse. I tråd med dette deler jeg i utgangspunktet Anderssons oppfatning, problemet er bare at hans retoriske spørsmål røper oppfatninger som i tilfellet Hagens stykke i liten grad setter mottakeren på sporet av de refleksjoner verket etter mitt syn forsøker å arbeide med.

Baldurs draumar
Andersson tar utgangspunkt i en samtale han hadde med komponisten etter konserten, der Lars Petter Hagen forklarte at hans kommentarer, slik de sto trykket i programmet, var å betrakte som en vesentlig del av verket. I kommentarene (av Andersson feilaktig gjengitt som metakommentarer) kan man lese at verket bygger på fragmenter fra “Baldurs draumar” av Geirr Tveitt; skjøre, brannskadete noteark som ble reddet ut etter brannen på gården til Tveitt i 1970.

Andersson gir uttrykk for at han godt forstår sammenhengen mellom skjørheten i Hagens klanger, og skjørheten i de skadete notearkene, men stiller spørsmål ved denne opplysningens relevans: ”Men hva har undertegnede skjønt med dette?” Ifølge Andersson er kvalitetene i Hagens verk allerede tilstede i klangen selv; “kvalitetene i Hagens verk ligger allerede der.”

Slektskap mellom musiker og kritiker
Det kan altså virke som kommentaren etter Anderssons mening er unødvendig, ja irrelevant, selv når komponisten hevder at kommentaren er en del av selve verket.

Etter min mening oppstår det interessante, og for kritikeren utfordrende i dette verket, nettopp i den intime forbindelsen mellom verket som klingende lyd, ”ren klang” (et begrep som i seg selv har problematiske implikasjoner) og kommentaren/ teksten/ideen slik dette kommer frem i programmet.

Det at komponisten selv, som del av sitt verk kommenterer i språk og tekst, tilfører verket et refleksivt nivå der intensjonen dels er utforske i hvilken grad begrepet om den ”rene klangen” overhodet er fruktbart, samt hva et slikt begrep innebærer, og dels i hvilken grad skillet mellom klang og kommentar igjen lar seg reflektere estetisk.

Det interessante her er hvordan det gjennom denne refleksjonen faktisk blir mulig å påpeke et slektskap mellom komponisten og kritikeren, noe som igjen kan belyse både komonistens og kritikerens oppgave/aktivitet på en ny og interessant måte, foruten å røske opp i gamle og ufruktbare forestillinger. Andersson fornemmer også dette slektskapet når han skriver at “Hagen med kommentarene blir sin egen kritiker”.

Det forblir uklart for meg om dette er noe Andersson setter pris på og ønsker velkommen, eller om han finner det problematisk, for i en noe forvirrende passasje avslutter Andersson med å takke for kommentarene, og mener Hagen fyllbyrder kritikerens oppgave på en forbilledlig måte.

Spørsmål som ikke leder noe sted
Som nevnt tror jeg Andersson her nærmer seg en særlig interessant utfordring i møte med dette verket, problemet er bare at han ser ut til å begrenses av forutintatte og delvis konservative oppfatninger. For eksempel ved tilsynelatende ukritisk å betegne Hagens kommentarer som metakommentarer i anmeldelsen, gjenoppretter Andersson skillet mellom verkets klanglige overflate og kommentaren som noe utenfor, et forhold verket etter mitt syn nettopp har som intensjon å reflektere over.

I lys av dette blir Anderssons tvil på kommentarens relevans, retorisk fremført som åpnende spørsmål, alt annet enn åpnende. Etter min mening leder spørsmålet ingen steder, det er misvisende og begrensende.

Samme problem oppstår når Andersson ikke er sikker på om han er “enig i Hagens utsagn om sitt eget verk”. Også denne funderingen er lite fruktbar, den avfeier de spørsmålene som verket forsøker å stille, ettersom kommentaren faktisk inngår i verket.

En mulig relevant diskusjon måtte etter mitt syn ta utgangspunkt i spørsmål som hva en slik kombinasjon av musikk og kommentar innebærer, hvordan en slik vinkling belyser komponistens og kritikerens aktivitet, og selvsagt om dette er refleksjoner Hagen har lykkes i å artikulere.

Lars Petter Hagens “Tveitt-fragmenter” forlanger i alle fall med sin refleksive og undersøkende innstilling til det konvensjonelle skille mellom “ren klang” og kommentar, at kritikeren også evner å ta refleksjonen et skritt videre, noe formuleringer i spørsmålsform ikke i seg selv garanterer for.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.