Øyvind Håvardsson Vik i Trondheim Lyd (Foto: Leikny Havik Skjærseth)

Koronakrønikene: Jeg vil mest av alt bare jobbe

Jeg savner å kveile, løfte, pakke, rigge, rydde, teipe, bygge, dytte, trille, skyve, heise, mase, rope og le. Øyvind Håvardsson Vik i Trondheim Lyd vil mest av alt bare jobbe, og slippe å bekymre seg for hva han ikke har råd til denne måneden.

Kalender

Fagerborgfestspillene 2021 – Brytningstid

23/04/2021 Kl. 18:00

Viken

Judith Hill

15/10/2021 Kl. 19:00

Viken

Scott Henderson trio

18/03/2022 Kl. 19:00

Oslo

Koronakrønikene er en serie om pandemihverdagen til landets frilansere og arbeidere i musikklivet. Send oss gjerne tips om navn til serien – eller send oss dine egne refleksjoner og situasjonsrapporter.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Facebook, deretter som kronikk på Trønderdebatt.no 13. mars 2021. Teksten gjengis her i Koronakrønikene med tillatelse.
 

Av Øyvind Håvardsson Vik, rigger og lagermedarbeider i Trondheim Lyd
 

I dag er det nøyaktig ett år siden jeg gikk fra jobben min i Trondheim Lyd med et permitteringsvarsel i lomma og en totalt uviss fremtid.

Jeg visste ingenting om noe, økonomien ble hardt rammet (for jeg har ikke rett på dagpenger siden jeg ble ansatt 1. januar 2020). Jeg måtte gjenoppta ukentlige avtaler med DPS.

Alt virket mørkt, usikkert og kjipt. Ville Trondheim Lyd overleve? Ville jeg overleve? Ville jeg ha noe penger? Ville jeg miste boligen jeg leier? Ville jeg klare å skaffe meg mat?

Et helt år som permittert nå.

Ett år uten penger til annet enn det mest nødvendige, og hvor det føles som luksuriøst å kjøpe litt brus og snacks. Ett år uten å ha noe begrep om hvilken ukedag det er, for jeg sitter bare hjemme uansett. Ett år uten å ha råd til å reise noe sted, oppleve noe særlig, uten å treffe noe særlig folk.

Ett år med tidvis massiv misunnelse på alle de som bare flyttet fra jobb til hjemmekontor og fortsatte å jobbe. Misunnelse på alle de som har hytter å dra til, og som aldri trenger å bekymre seg for om de har råd til husleie og mat. Misunnelse på alle de hvis største problem er om de rekker polet før det stenger, og er sure fordi de ikke får sydentur, mens jeg hver måned må velge ut hvilke regninger jeg må betale for sent og med ekstra gebyr.

Et helt år som permittert. Hvem skulle tro det?

Siden jeg tuslet hjem fra jobb den dagen i mars 2020 har jeg lest 66 bøker. Jeg har sett utallige filmer og serier. Jeg har gått mye tur, i hvert fall før is og snø dominerte Trondheims gater. Jeg har funnet ut at det er 11 skritt fra senga mi til sofaen. Det har vært tungt, kjedelig, vondt, ensomt og fælt. Dog har det også vært noen fine øyeblikk innimellom. Jeg fikk langhelgbesøk fra pestfrie oslovenner i sommer, og bøkenes verden har jeg alltid elsket, for eksempel. Jeg har til og med klart å bli kjent med nye, flotte folk til tross for pandemien.

Dog må jeg nok belage meg på å være permittert frem til sommeren, for min bransje, sceneteknisk/kultur/event-bransjen, er den første som ble stengt og den siste som åpnes som før. Heldigvis vet jeg nå at Trondheim Lyd overlever. Jeg overlever.

Og når nok folk er vaksinert og folk kan oppleve ting sammen igjen, har jeg en jobb å gå til. For er det en ting jeg har kjent mer på enn noe annet det siste året, så er det følgende:

Fy fader, jeg savner å jobbe!

Jeg savner jobben min! Jeg savner kollegaer. Jeg savner lange, slitsomme scenebyggeskift. Jeg savner de korte, enkle varebiljobbene. Jeg savner å være frustrert over at folk ikke klarer å legge på plass ting etter bruk. Jeg savner latter, fjas og den der litt rare riggehumoren man får i løpet av lange arbeidsdager.Jeg savner å jobbe med noen av verdens største artister. Jeg savner å jobbe med små, totalt ukjente artister. Jeg savner å jobbe med knallflinke teknikere som virkelig brenner for det de gjør. Jeg savner å være fysisk sliten, ikke bare sliten i hodet.

Øyvind Håvardsson Vik (Foto: Trude Dambo)

Jeg savner å kveile, løfte, pakke, rigge, rydde, teipe, bygge, dytte, trille, skyve, heise, mase, rope og le. Jeg vil mest av alt bare jobbe jeg, og slippe å bekymre meg for hva jeg ikke har råd til denne måneden.

Så der du sitter på hjemmekontor og planlegger den neste hytteturen din og tenker at alt er så kjipt, tenk litt på oss som ikke har jobbet på ett år nå da. For er det noe pandemien har lært meg, er det at vi alle må bli mye flinkere på å se hverandre, vise empati og å hjelpe hverandre. Tross alt er samarbeid nøkkelen til menneskets suksess.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Arrangementsansvarlige

Nasjonal jazzscene

Dagleg leiar

Storfjord Kulturhus SA

Slagverkpedagog – 20 % fast stilling

Kulturskolen Rakkestad Kommune

Førsteamanuensis II i eufonium

Norges musikkhøgskole (NMH)

Kulturskolerektor

Østre Toten kommune

Kulturskolelærer sang

Molde kulturskole

Universitetslektor II i fløyte

Norges musikkhøgskole (NMH)

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev