Safe as Milk 2007 – 2: Eventyrblanding med sjøsprut

Av Bjørn Hammershaug (tekst og foto)

Den niende Safe as Milk er avsluttet. Med kun 10 konserter over tre dager er den blant de mindre festivalene her i landet, men med et kvalitetsbevisst og spennende program som kan sidestilles med langt større arrangementer. I publikumsoppslutning kan ikke melkefesten sammenlignes med de store utendørs sommerfestivalene, men den har et jevnt solid oppmøte av et lyttende og interessert publikum – både lokale og tilreisende fra inn- og utland.

Et bredt utvalg av smale uttrykk

— Jeg har gått rundt med et bredt smil i tre dager, sier en svært fornøyd melkesjef Andreas Meland. Han er ansvarlig for festivalen sammen med Kristian Kallevik og Lars Myrvoll.

— Det var bedre oppmøte i år enn i fjor og jeg er veldig fornøyd med både de enkelte konsertene og arrangementet sett under ett.

Meland trekker særlig frem den nye søndagskonserten i Skåre kirke som et vellykket grep.

— Det ble en suksess og en svært fin opplevelse. Det er jeg spesielt glad for, sier Meland.

Hvilke tanker lå bak årets programmering?

— Grunntanken i år var den samme som den har vært hvert år. Vi ønsker å blande kjent/ukjent musikk og norske/utenlandske artister. Vi setter de mest utfordrende artistene tidlig på kvelden, og de lettere tilgjengelige artistene videre utover. Ellers plukker vi fra den ønskelista vi har satt opp av artister innen et bredt utvalg av såkalt smale uttrykk, særlig med vekt på de som spiller lite i Norge eller ikke så lett slipper til på andre plasser. Vi tviholder ikke på en bestemt genre, men omtaler oss som en festival for folk som liker eventyrlysten musikk.

Ny musikk, nye veier

Safe as Milk fungerer altså som arena for å oppleve både utenlandske artister som ellers ikke spiller så ofte i Norge og norske artister som heller ikke har klippekort på norske festivaler. Safe as Milk gir et lite, men reelt bidrag som alternativ i den norske festivalfloraen.

Årets norske ”gjennomgangsartister” var Kjetil Møster og Ingar Zach, som begge spilte i flere ulike konstellasjoner. Vi kunne møte Møster i en mer tilbaketrukket rolle av popfamilien Truls and the Trees og i improduo med Hild Sofie Tafjord. Ingar Zach spilte med trioen Huntsville, som soloartist og sammen med Svarte Greiner.

Deres sentrale tilstedeværelse belyser et par viktige poenger med Safe as Milk: Begge er musikere som går sine egne veier, som festivalen i seg selv er de ikke så opptatt av genre eller musikalske båser. Det er i det utprøvende og utforskende de finner sin energi, det er i grenselandet det interessante skjer. Litt slik Safe as Milk presenterer seg som en festival for de som liker ”eventyrlysten musikk”. Dette kommer også til uttrykk i sammensetningen av konstellasjoner som ikke nødvendigvis er så etablerte, og denne vektleggingen av ny musikk innen ulike uttrykk er svært så vellykket.

Blow out med Møster/Tafjord

Dette var konserten med Kjetil Møster og Hild Sofie Tafjord et godt eksempel på, og denne står igjen som en av festivalens desiderte høydepunkt. Det var ikke påtagelig at de to aldri har opptrådt i duoformat tidligere; de spilte med både individuell autoritet og i naturlig sameksistens.

Med Møster på saksofon/klarinett og Tafjord på valthorn/elektronikk bestod deres sammenhengende sett av to definerte søyler, gjennom et par gradvis oppbyggelig partier. Særlig siste del var et voldsomt klimaks, der de underliggende, pulserende dronene brøt opp til overflaten og skapte en ugjennomtrengelig vegg som duoen bygde høyere og høyere med sine respektive instrumenter inntil de – og vi som så på – var himmelhøyt til værs. Møster er en blåsekonge, men jeg vil også trekke frem Hild Sofie Tafjords udiskutable talent, en artist som ikke fremhever seg selv i utide og som i sine bandprosjekter har en noe mer tilbaketrukket rolle.

Svarte dyp bak hvite vegger

Det var ingen selvfølge at Ingar Zach og Svarte Greiner skulle spille sammen under det som ble et annet stort høydepunkt, men når det skjedde var det med et helt naturlig utfall: Svart magi ble skapt på helllig grunn.

Åstedet var den vakre trekirken Skåre kirke på det som var søndagens eneste arrangement på Safe as Milk. Med ganske sen konsertstart (17:00) hadde mange av de tilreisende allerede reist fra byen, men snaut 70 tilhørere hadde møtt frem for å ta del i konserten til Ingar Zach og Svarte Greiner. Sted og tidspunkt besørget naturlig en rolig, dempet atmosfære som ikke bare var godt tilpasset innholdet, men som også var velegnet som avrunding på hele festivalen.

Madrid-bosatte Ingar Zach bruker en stortromme som resonanskasse i sin behandling av medbrakte gjenstander: klokker, baller, kjeder, i tillegg til radio, bue og små batteridrevne vifter. Hans objektbaserte, preparerte tilnærming ligger langt fra konvensjonell bruk av trommen som instrument, men effekten av hans eksperimenter er desto mer gripende. Zach lykkes å skape et helhetlig stykke musikk basert på klanger og vibrasjoner godt tilpasset rommets akustikk og det lydhøre publikummet. Fra den helt minimale åpningen til den intense avslutningen var hans konsert en kontinuerlig givende oppdagelsesferd med en kontrollert utnyttelse av ukontrollerbare krefter.

Erik Skodvin, kjent fra den storveise etiketten Miasmah, skjuler seg bak Svarte Greiner. Han stod for en av fjorårets aller beste norske plater med ”Knive” (Type recordings, 2006) som er en gysende opplevelse et sted mellom David Lynch og Sunn O))). Skodvin lykkes med å overføre dette uttrykket som liveartist, også uten visuelle hjelpemidler. Ute var det lyst, men inne i kirken ble det mørkt når hans truende vakre toner fylte hvelvingen. Ingar Zach bidro med å knekke noen greiner det siste kvarteret av konserten, men det gjennomtrengende mørke var altfor oppslukende til at lyset slapp inn.

Først da de to mottok rungende og fortjent applaus etter 90 minutter begynte pulsen å slå normalt igjen. En fantastisk seanse.

Andre flagg

Den æren skal selvsagt først og fremst krediteres musikerne, men de kom også til sin rett i rommet de spilte, mer enn om de skulle opptrådt på ”the roadhouse”, Høvleriet. Og nettopp det at Safe as Milk flytter konserter utenfor de vanlige omgivelsene bidrar ikke bare til å fremheve artistene, men også til å gi festivalen identitet og en ekstra dimensjon. Som i fjor var alle invitert ut til Røvær og skolekonsert (med tilhørende vafler og obligatorisk fotballkamp). I år var det amerikanske Mt. Eerie (Phil Elvrum) som spilte i et fullstappet skolekjøkken/klasserom. Han hadde tatt den lange veien fra stillehavskysten for anledningen og følte seg tydelig vel på øya. Mer utadvendt og spøkefull enn ved tidligere møter fremførte han et nydelig akustisk sett, overraskende sentrert rundt sin glimrende plate The Glow pt. II (utgitt under artistnavnet The Microphones i 2001).

Det var ellers de utenlandske artistene som dominerte lørdagens Safe as Milk, etter en helnorsk fredag. Portugiseren Rafael Toral serverte mystisk space-elektronika, amerikanske Six Organs of Admittance (som er Ben Chasny, for anledningen med Elisa Ambrogio fra ungarske Magik Markers) ga oss en leksjon i uvøren gitarbruk et lite stykke unna hans stadig mer velstrukturerte plater. Høydepunktet for mange nok var tekniske suverene menneskelige trommemaskinen Charles Hayward (fra pionerene This Heat).

Turen til Røvær samler publikum og artister, tilreisende og lokalbefolkning. Den intime og tilforlatelige stemningen er da også et positivt trekk ved hele Safe as Milk. Selv om de fleste kommer inn til byen, er det alltid en stor andel lokale gjester som med dette får mulighet til å oppleve musikk noe utenfor allfarvei. Det virker som de aksepterer festivalens premiss, og med unntak av noen slengere som faller innom for en fest så virker både nysgjerrigheten og interessen stor for det som skjer på scenen.

Folk i Haugesund har vel i løpet av snart 10 år innsett det faktum at ukjente artister og nyskapende musikk ikke trenger å være ensbetydende med ”sært og rart”.

Neste år feirer Safe as Milk 10 år, uten at det skal rokke ved festivalens fasong, sier Andreas Meland:

— Det blir nok aktuelt å fortsette som tredagersfestival, og vi har allerede en lang ønskeliste med artister på blokka. Ellers skal vi beholde den formen vi har innarbeidet – med noen sprell i tillegg, legger Meland til med et lurt smil.