Lokalhelten

Årets «artist in residence» på Moldejazzen, Nils Petter Molvær, blir vert og gjest på samme tid.

Av Espen A. Eik, Molde
Nils Petter Molvær er årets artist in residence på Moldejazz.
Molvær, som vokste opp på øya Sula, bare timer fra rosenes by. Molvær, som vokste opp med en jazzspillende far. Molvær, som fra han var 9 til han var 12 bodde i Molde. Molvær, som først spilte på festivalen som 16-åring og som siden har spilt der flere ganger enn han kan huske. Molvær som fyller 50 samme år som Moldejazz arrangeres for 50. gang.
Selvfølgelig er Nils Petter Molvær årets artist in residence på Moldejazz.
Sterke inntrykk
— Festivalen har vært usedvanlig viktig for meg. Jeg husker godt konsertene jeg så da jeg bodde der tidlig på 70-tallet. Dexter Gordon og Weather Report, husker jeg. Men aller mest inntrykk gjorde The Trio. Det syntes jeg var helt speisa greier, sier Molvær. Det er flere av disse konsertene han gjerne skulle opplevd igjen.
— Men det aller viktigste for meg var å dra inn til Molde i uka før festivalen for å delta på jazzkurs. De kursene husker jeg som veldig, veldig bra greier. Det var der jeg møtte Tore Brunborg for første gang. Vi fikk være med i et band som åpnet festivalen, det må ha vært i 1975 eller 1976.
Verten skal være gjest
Ballade har fått en halvtime av musikerens dyrebare tid i dagene før han drar til Molde. Det er en av disse sommerdagene da luften tilsynelatende stort sett bare består av vann og damp som mørke skyer trykker inn i klærne. Regnet virker helt overflødig, men later som ingenting og faller lell. Molvær har sett på værmeldingen og frykter at det blir likt i festivaluka. Som artist in residence føler han kanskje ekstra ansvar, ettersom han skal være vert for en håndfull ulike samarbeidsprosjekter.
— Alle samarbeidsprosjektene jeg skal gjøre under festivalen, er med artister jeg selv har invitert til Molde. Men selv mener jeg at min hovedoppgave blir å være gjest – jeg er gjest i deres ulike musikalske landskap. Som for eksempel med Gigi (WiMP, Spotify), som jeg spiller med allerede mandagen. Vi har snakket oss frem til hvordan vi skal gjøre det, hvordan vi skal få de ulike elementene til å passe sammen. Jeg driver og lærer meg hennes låter nå. Slik blir det også med de andre prosjektene. Til Geir (Jenssen, kjent under artistnavnet Biosphere, journ. anm) har jeg sagt at han får spille sitt, og så spiller jeg noe som passer til det. (Biosphere på WiMP) Min jobb som artist in residence blir altså å finne en vei inn i alt dette. Det blir en krevende uke.
Det kan høres ut som om du har lagt opp en skikkelig seminaruke for deg selv?
— Jeg kommer nok ikke til å spille så veldig forskjellig fra det jeg vanligvis gjør. Det handler mest om fokus, timing og energi. Noen former krever mer luft, mer rom. Jeg må være uhyre fokusert hele tiden.
Vil lage en haug med plater
Bestillingsverket Molvær leverte til Vossajazz i 1996 regnes som punktet der han for alvor fant sitt eget uttrykk.
Er denne formen for oppdrag, som det å være artist in residence, noe av det som driver deg fremover som artist?
— Det kan være det. Vossajazz-oppdraget var riktignok helt spesielt. Da hadde jeg jobbet med et plateprosjekt i tre år, og så brukte jeg anledningen til å teste det ut i levende live. Etterpå dro jeg rett til Oslo og gjorde ferdig plata. («Khmer», journ. anm).
Ser du for deg at noen av de nye prosjektene fra Moldejazz kan bli noe å forfølge også på plate?
— Kanskje. Jeg tar jo opp alle konsertene, så det er ikke umulig. Men når det gjelder plater har jeg egentlig litt andre ideer. Jeg har lyst til å gi ut tre plater på en gang. Den der ideen om at en skal gi ut én plate, så skal det gå halvannet år, så en ny plate, det, nei. Jeg har lyst til å lage en haug med plater, og så bare gi dem ut samtidig.
Bare en vei videre
I anledning at Moldejazzen arrangeres for 50. gang, har de fått laget frimerker med bilde av årets artist in residence.
Frimerke med bilde av seg selv på – det tenker jeg må være en utfordring i hverdagen?
— Jeg tenker vel at det er et tog som har gått. Jeg var innom postkontoret og spurte om å få se på det. Å stå der med frimerket i hånda – det var kjemperart. Jeg har ikke kjøpt det selv, sier Molvær, og legger til «det er et 13 kroners frimerke».
Det blir for dyrt?
— Altfor dyrt for meg.
Nå er det bare en vei videre etter dette?
— Javisst. Det neste nå må bli en mynt. Så en statue. Så et requiem. Og da er man vel gåen.

#gallery-6 {
margin: auto;
}
#gallery-6 .gallery-item {
float: left;
margin-top: 10px;
text-align: center;
width: 33%;
}
#gallery-6 img {
border: 2px solid #cfcfcf;
}
#gallery-6 .gallery-caption {
margin-left: 0;
}
/* see gallery_shortcode() in wp-includes/media.php */

Klikk på bildet for video av Molvær med Eivind Aarseth og Audun Kleive i Lodz 2007