Artikkelen er først publisert i Bladet Folkemusikk.
I Norge var nyhetsviser en populær visesjanger særlig i andre halvdel av 1800-tallet. Den siste store hiten av dette slaget var visa om Titanics forlis i 1912, og utover på 1900-tallet mista denne typen viser sin funksjon som nyhetsmedium. Men andre steder i verden er liknende sjangere produktive i dag. I Nepal er gandharva yrkes- og kastebetegnelse på musikere som tradisjonelt har kombinert rollene som musiker, historieforteller og journalist. Gjennom sang og spill på strykeinstrumentet sarangi har disse omreisende musikerne formidla myter, historier og nyheter. Et spesielt eksempel på dette, som har satt spor i den nasjonale bevisstheten, er hvordan musikerne nærmest tjente som krigsreportere ved fronten der nepalske soldater rekruttert til den britisk-indiske hæren, de såkalte gurkha-soldatene, deltok. En egen sjanger innenfor gandharvas repertoar har dermed blitt lahure git, eller soldat-sanger.
Gandharva-musikerne har kommentert hendelser i samtida, og bidratt til å opprettholde en felles historisk hukommelse. På et tidspunkt arbeida de som hoff-poeter. Legger vi til at de dessuten spiller en viktig rolle ved mange hinduistiske høytider, blir det klart at disse spelemennene har hatt en sentral posisjon i det nepalske samfunnet. Samtidig er de paradoksalt nok plassert lavest i kaste-hierarkiet, og lever til dels fortsatt ekstremt marginalisert, økonomisk og sosialt.
På gamlemåten
Til tross for raske samfunnsendringer, og lavkaste-stigmaet som henger ved denne musikken, er det i dag fortsatt noen som jobber på gamlemåten. Rajendra Gandharva er en slik omreisende musiker, og er i midten av 30-åra. Da jeg møtte ham i 2011, reiste han rundt i Katmandu og i landsbyene rundt hovedstaden, med buss og til fots. Han gikk fra dør til dør, og til marked og andre møteplasser, og sang. På repertoaret hans var viser om den politiske situasjonen, om trafficking, mord og ulykker, og poetiske kjærlighetsviser skreiv han også. Han hadde en klart uttalt identitet som poet og «syngende journalist». Aktuelt stoff til egen viseproduksjon fant han ved å følge med på nyhetene i radio og trykte aviser.
Det er trolig ikke mange utøvere i hans generasjon som fortsatt arbeider på denne måten, eller har nyhetsviser som aktiv del av repertoaret sitt. De fleste yngre sarangi-spelemenn spiller heller hitlåter fra massemedia, som filmmusikk og radioslagere. Mange gandharva har dessuten gått over til arbeid som ikke har med musikk å gjøre. I ei tid hvor massemedia i stor grad dominerer både musikkframføring og nyhetsformidling, framstår Rajendra som et unntak. To eksempler fra viseproduksjonen hans kan demonstrere hvordan han jobber; de to visene handler om henholdsvis drap og jordskjelv.
Sommeren 2011 skreiv nepalske aviser om en sak hvor en far hadde meldt døtrene sine savna, etter at de angivelig var blitt kidnappa. Underveis i etterforskninga framgikk det at faren selv hadde tatt dem av dage ved å kaste dem i elva. Rajendra skreiv ei vise om denne historien, minst like detaljert som artiklene i papir- og nettavisene, og klart mer dramatisk i stilen. I den siste strofa «signerer» forfatteren visa ved å gi oss navnet sitt.
Makabre historier selger bra
At familietragedier, overfall og mord pirrer fantasien, kjenner vi igjen fra vår egen vise-og-fortellertradisjon, og selvsagt fra media. Makabre historier selger bra. Et eksempel er visa om det såkalte Nittedalsmordet fra 1920, med undertittelen «Ny interesant vise om de to elskendes grufulde mord i Nittedalen og den mystiske morder, som endnu har undgaaet opdagelse». Den forteller om drapet på et ungt par funnet etterlatt i en bil i veikanten i Nittedal utafor Oslo. Forfatteren utbroderte og nærmest dikta opp deler av historien, basert på hva avisene skreiv.
Vender vi tilbake til Rajendra Gandharva og repertoaret hans, er et annet eksempel på musikalsk journalistikk en sang han dikta i etterkant av et jordskjelv som rysta Nepal og India høsten 2011. Skjelvet førte bare til mindre skader, og et begrenset antall døde. Det skapte likevel breie nyhetsoppslag, og Rajendra lagde også sin «sak» om skjelvet. Dagen etter hendelsen hadde han den klar i form av ei vise han sang for alle som ville høre, og ga i siste vers konkrete råd om jordskjelvberedskap. Han ville at flest mulig skulle få høre sangen nettopp fordi han syntes det var viktig å spre denne informasjonen.
Fyller flere funksjoner
Dette er kanskje et eksempel på at muntlig kunnskapsoverføring har en viktig funksjon i et samfunn hvor mange ikke bruker skriftspråk; ikke alle nepalere har fullført skolen. Melodien som Rajendra dikta jordskjelv-visa til, hadde han lært av kolleger, og han brukte den til flere andre viser. Den hadde omkved, med tekst fra ei kjærlighetsvise. Dette skapte en litt underlig kontrast til det mer prosaiske innholdet i strofene. At omkvedet følger med melodien over til ei ny vise og dermed kan bli stående i et pussig forhold til historien i denne visa, forekommer forøvrig også i vår egen balladetradisjon.
Et hovedpoeng med nyhetsviser er åpenbart å få dem raskt ut på markedet, mens nyheten enda er fersk. Et norsk eksempel på dette fra drøye hundre år sia har vi fra visedikteren Anton Andersen, kjent under pseudonymet Jumbo. I 1903 klarte han å få ei nyhetsvise om en brann i hovedstaden ut for salg, mens brannen enda pågikk (Ressem, 1999)! I Nepal selges derimot nyhetsvisene ikke som trykksaker, men kun som framføringer. Betalinga dreier seg nærmest om almisser; mat eller småmynter, og dette var vel tilfelle også for omreisende musikere hos oss. Det er klare likhetstrekk i den sosiale statusen til de omreisende musikerne i Nepal, og til dem som sang og solgte nyhetsviser og andre skillingsviser i vår del av verden. Det er dessuten tydelige paralleller mellom gandharva-musikere og norske reisende spellemenn, men det er et annet kapittel.
Anne Murstad er etnomusikolog fra Universitetet i Bergen.
Kronikken er basert på forfatterens feltarbeid i Katmandu i 2011/2012, samt The Performance of Everyday Life. The Gaine of Nepal , av Hans Weisethaunet (1998).
Andre kilder:
Om skillingsvisa om Nittedalsmordet
Artikkel om Titanics forlis og visene
Den største norske artisten i Spotifys historie
Sammenlagt seier til Kyrre.
Blodtur til København
I midten av januar dro ein full buss frå Oslo og omland til København med Tuvas Blodklubb. Sjå korleis det gjekk med "den norske invasion” på dansk folkemusikkfestival.
Slik ble jeg en diva
KRONIKK: – Jeg må slutte å late som om forståelsen av sangerens rolle i jazzmusikken ikke henger sammen med likestilling og en kjønnsdefinert og forutinntatt forståelse av hva sangere befatter seg med.
Ballade video: Trygghet og kontroll
På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
