– Om synsing og ubehelpelighet
– Det er nesten for underholdning å regne når synspunktene til ulike rockere, musikkskribenter, musikere, plateforhandlere og hva de ellers måtte være støter sammen i det som må betegnes som en norsk debatt om musikkpressens funksjon og berettigelse i Norge, skriver Espen Mineur Sætre, musikkskribent bosatt i København, i et innlegg til den pågående musikkpresse-debatten i Ballade.
Av Espen Mineur Sætre, musikkskribent bosatt i København
En plateforhandler i Tromsø går uten videre til saftige personangrep på to VG-journalister; en tidsskriftredaktør støtter opp under slikt flåseri med brennende idealisme – et fakkeltog mot en uttalt kommersiell avis. Alle mener noe. Ingen mener det tilsynelatende godt.
For hva er tematikken i den rockete delen av den norske andedammen? Rett og slett hvem som skal ha troverdighet i f.eks. musikalske vurderinger av en gruppe som Turboneger eller et underholdningsnavn som Celine Dion. En VG-journalist med lang fartstid innen de forskjelligste former for populærmusikk tar Dions produkt for hva det er – et stykke underholdningsmusikk. Det er faktisk å treffe spikeren på hodet med første slag.
Men det kan jo også tenkes at det gamle uttrykket, pent omskrevet, ”En ekte rockejournalist skriver om folk som ikke har noe å si for et publikum som ikke kan lese” kan komme til anvendelse i denne debatten, i hvert fall i den grad latterliggjøringen av VG-journalistene har en boomerang-effekt.
Det er nemlig plateforhandleren i Tromsø som vil ha bukten og begge andungene og i stedet utleverer sin egen (for de fleste diskutable) smak, ikke en musikkritisk holdbar egen tankerekke. Det er med andre ord ikke snakk om musikkritikk i fagets egentlige betydning, men vulgær synsing paret med et påtrengende behov for å demonstrere egen populærmusikkvitenskaplig ubehjelpelighet. Det kan skje den beste. I et øyeblikks ubetenksomhet er dagens populære favoritter lettere å formidle enn innspillinger formulert med ettertankens vurderinger.
VGs Bakkemoen har dessuten så langt jeg husker også en fartstid som musikkskribent i en ekte norsk rocke-tidsskrift, men det er vel forlengst glemt.
Det er mange bud på hvilke plater en god samling populærmusikk burde inneholde – bøker, lister, tidsskrift, aviser osv. Man gjør sine valg etter egen evne til å lese. Populærmusikkens grunnleggende prinsipp er å være inkluderende – noe for enhver – og dermed er det også sagt at de aller fleste lyttere til et eller flere av sjangerens mange uttrykk får tilfredsstilt et trygghetsbehov når det ørene deres faktisk hører kort kan beskrives som en i bunn og grunn ustoppelig gjentagelse av et – i musikkhistoriske rammer – etter hvert tynnslitt tema.
For provokasjonens skyld: En populærmusikalsk platesamling er som å ha et klassisk platebibliotek med 400 innspillinger kun av Vivaldis Fire Årstider!
Turboneger er tydeligvis et ganske annerledes og banebrytende band, slik jeg forstår platepastoren i Tromsø. Han selger dessuten innspillingene til den norske pianisten Leif Ove Andsnes, i hvert fall de tre re-utgivelsene i billigserien som EMI er ute med nå, vil jeg tro.
Spørsmålet er bare: Ville du noensinne kjøpt Andsnes av en Turboneger-fan? Vet mannen i det hele tatt hva han snakker om?
Ledige stillinger
Espen Mineur Sætre
Synspunkter? Innlegg? Har du en stemme som bør bli hørt i denne saken? Ta kontakt med Ballade!
