Minneord om Gunnar Hordvik

– Vi som er igjen i de andre norske uavhengige plateselskapene i FONO, hvor Gunnar alltid var medlem, vil med glede også huske ham på mange andre måter, men det var på den trønderske kommandobroen han virkelig fremstod som den éner han var, skriver Jan Paulsen og Audun Tylden i dette minneminneordet.- Hans endeløse begeistring på vegne av artistene sine, kombinert med den nesten rørende omsorg han hadde for dem, gjorde ham legendarisk i levende live, mener de.

Av Jan Paulsen og Audun Tylden

I det vanskelige og trange farvannet som det er for en platedirektør å navigere etter sitt musikalske hjerte, har Gunnar Hordvik seilt i en mannsalder. Med usvikelig tro på at norsk musikk er best på norsk, og aller helst på trøndersk, så har han levert Det Norske Folk en tilsynelatende uendelig rekke artister som er blitt folkeeie, og dertil en del andre som ikke ble det, men som kanskje skulle blitt det?

Enten skuta het Arctic Records, Norsk Plateselskap, Plateselskapet, Norske Gram eller Norwave, sto han selv til rors i en skute breddfull med trønderrock og pop, viser og gospel, country og nyveiv, klassisk og korsang lastet opp til faretruende nær ripa. Noen ganger sprang skuta lekk, og han måtte ha hjelp for å bli buksert til sikker havn av redningsmenn fra den internasjonale del av bransjen. Dermed fikk alle det de skulle ha, men prisen han måtte betale – selve bergingslønnen – var ofte svært kostbar.

Hans buldrende entusiasme på vegne av artistene sine kunne tidvis bringe tankene hen på en skipper på en hvalfangerskute som gang på gang stakk til havs i brusende brenninger, til tross for urovekkende værmeldinger, uten engang å vurdere muligheten for å møte svart hav.

Vi som er igjen i de andre norske uavhengige plateselskapene i FONO, hvor Gunnar alltid var medlem, vil med glede også huske ham på mange andre måter, men det var på den trønderske kommandobroen han virkelig fremstod som den éner han var. Hans endeløse begeistring på vegne av artistene sine, kombinert med den nesten rørende omsorg han hadde for dem, gjorde ham legendarisk i levende live. I ettertiden har vi alle de gode historiene om ham, samt en musikalsk Zareptakrukke til glede også for nye generasjoner.

Når vi nå har mottatt budskapet om at han lagt ut på sin siste store seilas, så sitter vi andre så underlig tause tilbake. Tankene går til hans trofaste Elin og til barna, og de går til mange norske artister som sitter igjen uten både pådriver og psykolog. Det er en mening med alt, sies det, men noen ganger kan den være sørgelig vanskelig å forstå.

Vi lyser fred over hans minne, og drikker Gunnars skål i kveld.

Jan Paulsen
Audun Tylden